- Jeg er privilegert

«Du er heldig» er den setningen Jan Kjærstad tenker oftest for tida. I februar vant han Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Oppdageren», siste bind i trilogien om Jonas Wergeland. Nå er han godt i gang med en ny roman og ser på seg selv som et privilegert menneske.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Skal jeg fortelle om min største opplevelse i år?

Jan Kjærstad har skjenket kaffe og satt seg ved kjøkkenbordet i sin nyinnflyttede leilighet midt i byen. Han spør med forventning i stemmen. Det han vil fortelle, dreier seg ikke om Nordisk Råds litteraturpris.

En real nedtur

- Jeg var på reise i Thailand, Kambodsja og Vietnam med Harald Rosenløw Eeg og Arne Berggren. I Vietnam besøkte vi en landsby Harald hadde vært i da han skrev hovedoppgave i religionshistorie om buddhismen. Han ble mottatt som en konge. Massevis av folk og unger kom for å hilse på oss.

- Byen var virkelig et gudsforlatt sted. Jeg fikk en skikkelig nedtur. Ville tilbake til sivilisasjonen, til bekvemme hotell og gin tonics. Jeg fikk nesten en kollaps. Det gjorde noe med meg.

- Så bortskjemt jeg er som ikke klarer å se det privilegiet det er å bli tatt med hit av en venn, tenkte jeg og kjente det norske syndromet bortskjemthet. Vi er privilegerte uten å være y dmyke.

For Kjærstad var opplevelsen ubehagelig og lærerik.

- På hele turen, som blant annet omfattet besøk i Angkor-området, var det møtet med den lille byen som ga den største selvinnsikten. Jeg er egentlig en gammel greker. Begrepet «kjenn deg selv» er viktig i alt jeg foretar meg.

Mistet troen

Kjærstad debuterte i 1980 med novellesamlingen «Kloden dreier stille rundt».

- I debuten går ting i oppløsning, i trilogien blir biter satt sammen til en helhet. En retning i forfatterskapet?

- Da jeg debuterte, var jeg veldig modernist og levde etter «things fall apart, the centre cannot hold». Jeg var mer opptatt av det enn å sjekke hvorfor senteret ikke holder sammen.

Kjærstad ble oppdratt av forfatterkollega Hans Herbjørnsrud.

- Han hadde et vanvittig referanseapparat og var som et overflødighetshorn, vi andre satt med hatten under og samlet opp det som kom.

Kjærstad bestemte seg for å skrive i 1978. Da var h an nesten ferdig med teologistudiet og dro til fjellene på Korsika.

- Det falt meg ikke inn at jeg kunne skrive i fjellene i Norge. Romanen ble refusert, men jeg fikk beskjed om å fortsette å skrive. Det ga meg et håp om at jeg kunne klare å bli forfatter.

- Hvorfor blir en teolog forfatter?

- Først og fremst fordi han har mistet troen, sier Kjærstad.

Forfatteren våkner

Det skjedde i løpet av 1. avdeling på Menighetsfakultetet. Kjærstad var mer på litteraturvitenskap i 4. etasje. Etter 1. avdeling dro han i militæret. Der tenkte han og leste mange romaner.

- Jeg har alltid tenkt at det er leseren som gjør skriveren.

Etter militærtjenesten meldte Kjærstad overgang til Teologisk fakultet, der Jacob Jervell og Inge Lønning var veiledere.

- Jeg følte jeg ble oppdratt av gode, kloke mennesker. Jeg skjønte at dette var en luksus. Jeg lærte å tenke. Jeg ble menneske. Og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Det var uaktuelt å bli prest.

Kjærstads bestemmelse om å bli forfatter slo ut i løpet av et par uker.

Søppel og gull

- Du blir ofte omtalt som flink. Er du en målbevisst forfatter?

- Det er alle forfattere. Men jeg kjenner mine svakheter. For å klare å skape er jeg avhengig av å jobbe hardt. Kjærstad trenger tid og akkumulasjon.

Da han skrev «Speil» i 1982, ble han mobbet fordi romanen var på 500 sider.

- I dag er det ingen som ler av for eksempel Don DeLillo. Folk skjønner at det er en grunn til at bøkene er tjukke.

Kjærstad vil vise at selv et fragment har betydning. At det kan tre fram en mikrohistorie i en enhver detalj: - Don DeLillo har et flott navn på det, underworld, eller søppel.

- Gjennom hele forfatterskapet har jeg prøvd å bruke søppelet. Det kan føre til noe alkymistisk. I stedet for «garbage in, garbage out» tenker jeg «garbage in, gold out». Det er ikke tilfeldig, jeg ser at gull er noe som går i gjen i mine bøker.

Et risikoprosjekt

Kjærstads neste roman handler om en kvinne som får til det umulige ved skrift.

- Det er et risikoprosjekt. Jeg prøver å bryte med meg selv. Ikke på trass, det er et behov. Kanskje jeg reagerer litt på egen suksess, sier Kjærstad, som fikk Nordisk Råds litteraturpris i februar.

- Prisen gjør deg glad i ei viss tid. Så er du tilbake i hverdagen. Leserreaksjonene har vært det hyggeligste dette året, både i form av brev, e-post og solgte billigbøker. Pluss at folk smiler til meg på gata - ennå. Det virker som de blir i godt humør av å tenke på min glede. Det er jeg glad for, sier Kjærstad.

<B>ET FINT STARTSTED:</B> Jan Kjærstad har gode minner fra sine barne- og ungdomsår på Grorud i Oslo.