DEN FØRSTE JULA UTEN SISSI: Vanessa Sebakk mistet datteren på Utøya. I jula er hjemmet i Drammen fylt av latter, smil, glede - og tårer. Ofte samtidig. Foto: Anita Arntzen, Dagbladet
DEN FØRSTE JULA UTEN SISSI: Vanessa Sebakk mistet datteren på Utøya. I jula er hjemmet i Drammen fylt av latter, smil, glede - og tårer. Ofte samtidig. Foto: Anita Arntzen, DagbladetVis mer

- Jeg er sikker på at hun ville vi skulle leve videre

Vanessa mistet datteren Sissi (14), den yngste som ble drept på Utøya. Men hun gruer seg ikke til jul.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Sharidyn Svebakk-Bøhn - eller Sissi som vennene kalte henne - ble Utøyas yngste offer. Hun døde fem dager etter at hun fylte 14 år.

Hjemme i Drammen har mamma Vanessa sammen med familien pyntet huset til jul. En stol vil stå tom, men familien gruer seg ikke.

- Vi har valgt å bruke jula til å hedre Sharidyn. Den er til minne om henne, all hennes godhet og gavmildhet overfor alle hun ble kjent med, sier Vanessa.

Familien har valgt en annen vei enn mange for å bearbeide sorgen og tapet. I Sharidyns begravelse ble alle bedt om å komme i hvite eller lyse farger. De ønsket ingen mørk begravelse. De ville lyse den opp, slik Sharidyn lyste opp livene deres.

Deres hjem er fylt av latter, smil, glede - og tårer. Ofte samtidig.

Takker barna Veien de har valgt, takker hun døtrene sine for. Sydney på 23 mnd og Savannah på 7 år mistet storesøster. Sydney forstår ikke hva som har skjedd. Savannah forstår alt.

- Savannah velger å se det gode i alt. Da vi for første gang sto alene ved graven, sa hun: Mamma, Sharidyn er ikke her. Hun er i hjertene våre!

- Om jeg hadde mistet meg selv i sorgen, gått helt i kjelleren; hvem skulle tatt vare på barna mine da? Min mann og jeg har ikke noe annet valg enn å leve våre liv videre så godt vi kan, for våre to døtrene vi har igjen — men ikke minst for Sharidyn. Jeg er sikker på at hun ville at vi skal leve videre.

Det er lettere sagt enn gjort.

- Sorg er grunnleggende følelse. Den er tung og den er der hver dag. Det er et ordspråk som heter at tiden leger alle sår. Alle som har mistet noen de er glade i vet at det ikke stemmer. Men sorgen trenger ikke å være altoppslukende, sier Vanessa.

Hedrer datteren For å hedre Sissi ser de fram mot jula. Sammen med ektemannen Odd Roger Bøhn vil hun gi døtrene en jul full av tradisjoner.
- Mange etterlatte vil kjenne på tomheten og den tomme stolen. Vi velger å se på alt det Sharidyn har etterlat seg. Vi velger å ta imot jula, og gi de to barna minner og tradisjoner, slik Sharidyn fikk oppleve. Det er vår måte å hedre henne.

Derfor gleder hun seg til ribbe, pepperkaker og alt som hører jula til. 1. desember hang de opp et stort bilde som skal henge på veggen i stua under høytiden.

- Vi dedikerer jula til henne. Men Sharidyn er ikke et bilde. Barnerommet hennes er bare et rom, det er ikke Sharidyn. Hun lever videre i oss, hun lever videre i hennes to småsøsken. Hun er min datter, 14 år av mitt liv. Når du elsker noen så høyt, er det derfor sorgen er så tung å bære.

Hver time teller Alt kan ikke bli som før.
- Det er utrolig vanskelig å kjøpe julegaver. For det finnes ingen gaver som kan gi meg den store gleden. Det største ønsket blir aldri oppfylt, å ha Sharidyn med oss, sier Vanessa.

Ettersom datteren var den yngste som mistet livet på Utøya, har norsk og internasjonal presse vært spesielt opptatt av Sissi.
- Men det det verden er mest opptatt av er en grufull time på Utøya. Det vi er mest opptatt av og vil holde fast i, er alle de andre timene i de 14 år hun levde.

Samtidig minner hun seg selv på et utsagn hun har repetert flere ganger siden 22. juli:
- Han tok fra oss vår datter. Han får ikke noe mer, verken oss eller barna våre.

Etterlatte - sammen To ganger har hun vært tilbake på Utøya. Noe av det hun er mest takknemlig for er møtene med andre etterlatte.

- Det har vært en trøst for oss. Vi etterlatte forstår hverandre og sorgen på en måte resten av verden ikke gjør. Slik sett finner vi trøst i at vi ikke er alene i vår situasjon,

Selv om hun ser fram til å spise seg stappmett og sove lenge om morgenen, er hun spent på hvordan den første jula uten Sissi vil arte seg
- Jeg ser fram til jul, men jeg vet jo ikke hvordan det vil bli. Fortsatt må jeg ta en hverdag av gangen. Det er ingen av oss som tenker på framtida, bare her og nå.

- Sorgen kan skylle over meg spontant. Det er fortsatt dager jeg ikke orker besøk, ikke vil ta telefonen og bare stenger meg inne bak husets fire vegger og det må være lov. Jeg anerkjenner at jeg er i sorg, men jeg tillater meg selv glede over de små ting i livet, slik jeg gjorde før den 22. juli. Heldigvis har jeg en fantastisk mann. Han bærer også sin sorg, men som kvinne tar nok min litt mer plass, sier hun med et smil.

MÅ LEVE: Vanessa bruker jula til å hedre Sissi - og alt hun sto for. Foto: Anita Arntzen, Dagbladet
MÅ LEVE: Vanessa bruker jula til å hedre Sissi - og alt hun sto for. Foto: Anita Arntzen, Dagbladet Vis mer