(Dagbladet): I dag lanserte far og sønn Stoltenberg boka «Samtaler» foran et fullsatt pressekorps hos Aschehoug i Oslo.

Boka er blitt til etter fire lange samtaler med journalist Anne Grosvold over frokostbordet i den nye statsministerboligen bak slottet, og i dag fikk pressen frokost  a la Thorvald: Rundstykker med hvitost og brunost, syltetøy og makrell i tomat - rett fra glass og boks.

- Du får begynne du Thorvald, sier Jens. I familien Stoltenberg tiltaler man nemlig foreldrene med fornavn.

- Hvis statsministeren sier det så får jeg begynne da. Jeg gjør jo som statsministeren sier, sier Thorvald, og smiler.

Svette og syltetøy
- Jeg må si at jeg synes det var stas å få så lang tid med Jens, vi har ikke prata så mye sammenhengende siden han ble statsminister. I hvert fall ikke om politikk. Vanligvis prater vi mer om praktiske ting når vi møtes i hverdagen, sier Thorvald.

For boka samtaler er ei politisk bok, som også er personlig. Den spenner fra krigen, gjennom marked og stat til Chile, dveler ved norsk oljehistorie og drøfter dagens store miljøutfordring. Men den handler altså også om syltetøy, svette bilturer med hjemmelaget sang i baksetet, Bianca Jagger som aldri kom til Utøya tross Jens sine iherdige forsøk, og Nelson Mandela som insisterte på å spise frokost hjemme hos Thorvald.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om Bianca Jagger heter det i boka: «Hun var der som observatør, Reiulf Steen kjente henne. Han ordnet lunsj, og det syntes jeg var stort. Hun lovet å komme til Utøya-leiren, så jeg fikk telefonnummeret hennes og drev og ringte henne i et par år, jevnlig, for å få en dato når hun skulle komme. Og hun svarte like høflig hver gang, men jeg tror egentlig hun syntes det var et enormt herk.»
 
- Morsommere enn jeg husket
At boka lanseres midt i valgkampen er ikke helt tilfeldig, selv om forlagsredaktør William Nygaard mener den like gjerne kunne kommet etter valget.

- For meg er det ikke helt likegyldig om den ble utgitt før eller etter valget, det må jeg være ærlig å si. Men jeg ble overrasket over å lese boka. En ting er å høre seg selv snakke, og å høre Thorvald snakke, en annen ting er å lese det etterpå, sier Jens.

- Jeg husker ikke at det var så morsomt som det var. I boken er det mye humor. Men det er kanskje bare et tegn på at jeg begynner å bli gammel, jeg nærmer meg jo åtti. Jeg husker bedre det som skjedde for lenge siden, sier Thorvald.

Det gjør Jens også.

Husker krigen
- Jeg er jo sikker på at jeg har opplevd krigen, selv om jeg er født i 1959. Det er fordi jeg har hørt så mye om det, og så mange detaljer. Som for eksempel kålrabibiff, som jeg er sikker på at jeg spiste under krigen. Det tenker jeg stadig tilbake til, sier Jens, og erter sin far:

- Familien Stoltenberg har vært på tyttebærtur en gang, til Sokna en gang på 70-tallet. Fordi der var det mye tyttebær i 1943, sier Jens, og ler.

- Vi fant ikke tyttebær heller. Jeg husker det var så pinlig at vi stoppet på veien for å kjøpe epler, de hadde ikke tyttebær, sier Thorvald.

- Vi har ikke hvert noen bærfamilie verken før eller siden. Men under krigen var vi det, konkluderer Jens.

- Jeg husker Jens sa en gang at «Thorvald er så flink å fortelle at jeg tror jeg har opplevd ting jeg ikke har opplevd», ler Thorvald.

- Det kan være farlig å ha et så uklart forhold mellom fiksjon og virkelighet som det jeg har, sier Jens.

Satt i samme regjering - eller?
Far og sønn Stoltenberg har levd et og et halvt liv i politikken. Minst. Men selv om de diskuterer konkrete spørsmål i boka, er det sjelden de er virkelig uenige.

- En tid satt vi jo i samme regjering også, sier Jens, noe spørrende i retning Thorvald.

- Nei, vi kan ikke sitte i samme regjering. Du var vel statssekretær, sier Thorvald - bare bittelitt belærende.

Opp med munnvikene
Han passer seg likevel for å dynge ned sønnen i gode råd, selv om han av og til brenner av lyst.

- Jeg har gitt Jens mye færre råd enn folk tror. Å sitte på sidelinja og kaste inn bemerkninger vil jeg ikke gjøre som far. Men når han er i tv-debatter er jeg mer nervøs enn Jens er. Det går ikke på det politiske, men jeg kan sitte og si: Pass på at ikke munnvikene går ned sånn, sier Thorvald.

- Han mener jeg må smile mer, sier Jens. Med munnvikene opp.

Kompromissets verdi
Jens synes det er vanskelig å peke konkret på hva han har lært av sin far.

- Det er jo ikke slik at man kan krysse av i pensum dette og dette har jeg lært av Thorvald. Det handler om verdier og holdninger. Men hvis jo må si to ting, så har jeg lært den fantastiske gleden av å treffe og snakke med mennesker av ham. Og jeg har lært betydningen og stoltheten av kompromisser. Det synes jeg du skal si litt om, sier Jens.

Og den mangeårige fredmsekleren tar ordet.

- Jeg synes vi undervurderer kompromisset. Man forhandler jo for å komme fram til et kompromiss. Før forhandlinger hører man ofte den ene den andre parten love, til stor jubel, å ikke fire en tomme. Hva om den som sitter på andre siden av bordet sier det samme? Det er en farlig vei å gå. Internasjonalt er dette et spørsmål om krig og fred, sier Thorvald Stoltenberg.

Konstruktiv kritikk fra Karin
Samtaleboka er blitt både politisk og personlig, og ifølge Anne Grosvolds forord har Karin Stoltenberg vært en kritisk og konstruktiv medleser. Hun og hennes kamp for kvinners rettigheter, som i stor grad har formet hennes sønn, er også viet plass i boka.

Det samme er Karins sang om Jens, Camilla og Ninni, som ble til en glovarm dag i baksetet på rundtur i Jugoslavia. Verset om Jens går som så:

Det bor en liten tusseladd
som heter Jenser'n Stoltenberg
Der bor en liten tusseladd som heter Jenser'n Stoltenberg

I Vojislavia Vuckovica
Vojislavia Vuckovica
Vojislavia Vuckovica
nummer 25

- Melodien står vel ikke der? Denne ble laget den dagen i Jugoslavia, og ble senere sunget i enhver familiesammekomst. Jeg tror vi fortsatt kan den alle sammen, sier Jens.

Boka «Samtaler» er ført i pennen av Harald Engelstad fra Aschehoug. Eller, som Jens sa det da han ankom frokostmøtet i dag tidlig:

- Det er krevende å skrive bok altså.