«Jeg føler at jeg har mistet alt, utenom minstejenta mi»

Bak sorgen har Anne Rukan (42) et nydelig ansikt. Moren til den drepte Dereka Maria Rukan Mikula (16) finner ikke ord for å beskrive hva hun føler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DRØBAK (Dagbladet): Anne Rukan, moren til avdøde Dereka, vitner. På venstre side, Kjell Strandenæs, den støttende svogeren som er familiens talsmann. På stolrekka til venstre strever søsteren med tårene. På bakerste benk, Marie Rukan - Annes mor og Derekas mormor. Og helt innerst i hjørnet, tiltaltes mor. Torsdag kjempet hun for sin drapstiltalte sønn. I går kjempet moren til offeret.

Rettssalen i Ytre Follo tingrett er liten, tettpakket. Det er bare stoler til 20 pressefolk og 16 tilhørere. Alle i salen har bilder fra drapet på netthinna - bilder de helst ikke hadde ønsket.

Statsadvokat Arild Holden spør:

- Hørte du Dereka prate om tiltalte?

- De var ikke direkte venner, men i samme vennekrets. Jeg forsto at hun synte han var merkelig, svarer Anne Rukan inn i mikrofonen.

- Dereka har hatt en del å gjøre med tiltalte?

- Det var han som tok kontakt. For å spørre om det var fester, hva som skjedde i Son og sånt.

- Hva slags inntrykk fikk du av forholdet dem imellom?

- Jeg fikk inntrykk av at Dereka ikke var spesielt begeistret for ham.

Moren sitter knapt tre meter fra 20-åringen, men han er delvis skjult bak en søyle.

Klådde

Ansiktet hennes er dratt, hun ser så uendelig trist ut. Håret er blondt, skikkelsen elegant. Hun har svart, lang strikkekåpe på, svart heklesjal, blå ullgenser og et rødt hjerte rundt halsen.

Hun forteller at tiltalte gjorde tilnærmelser overfor ungjentene. Han klådde, også når han selv hadde kjæreste.

- Hvordan vet du det?

- Dereka har fortalt meg det.

Hun trekker fram to episoder: Den første da familien bodde ved Store Brevik i 2000, den gang Dereka bare var 13. Tiltalte og en annen kamerat skal ha trengt seg inn, og tiltalte skal ha prøvd å ta hånda ned i buksa til Dereka.

- Hun var sint, men ville ikke at jeg skulle gå videre med saken.

Neste episode var på Brevikstranda sommeren etter. Tiltalte skal da ha tatt henne under genseren.

- Da ville jeg jo anmelde det; jeg tok det veldig tungt. Jeg ville ringe moren hans og ta tak i det. Men han hadde bedt Dereka om unnskyldning. Så hun ombestemte seg.

Ifølge mor hadde de to liten kontakt det siste året, inntil han ble forelsket i en av Derekas venninner.

Ville ha slåss for livet

- Hvis han kom sammen med en kamerat, var det ok, men ikke alene. Jeg er nesten hundre prosent sikker på at hun ikke ville slippe ham inn når hun var alene, sier hun.

Elsebeth Bergsland, Rukans bistandsadvokat, følger etter statsadvokaten:

- Dereka som person, var hun en person som var lett påvirkelig?

- Nei, hun visste hva hun ville. Og hun var en veldig rettferdig person. En utrolig herlig person; jeg mener ærlig person. Og herlig.

Når moren beskriver datteren, får stemmen energi og varme. Hun sier at Dereka alltid sa hva hun mente. Og at det hendte venninnene ble sjalu fordi Dereka hadde guttevenner.

Elsebeth Bergsland fortsetter:

- Ville Dereka ha akseptert at noen psykisk eller fysisk pilte henne på nesa, eller plaget henne?

- Da ville hun bli kjempesinna.

- Hvis noen krenket hennes integritet, ville hun da ha slåss?

Advokaten avbrytes. Sorenskriver Finn Kløvstad sier spørsmålet er ledende. Kløvstad starter en lengre spørsmålsrekke om Derekas reaksjonsmønstre. Dommeren skisserer opp scenarier: Hva hvis Dereka bråvåknet av at noen sto i rommet?

- Hun ville ha slåss for livet.

Kjemper

Siste del av morens vitneprov gjelder erstatningssøksmålet som bistandsadvokaten legger fram. Hun blir bedt om å beskrive sin situasjon nå, nesten åtte måneder etter drapet.

- Jeg kan bare si at dette er det verste som kan skje. Det kan ikke beskrives.

- Hvilke oppgaver har du fokus på nå?

- Det er å prøve å ta vare på min yngste datter.

På bakerste benk gråter mormor, mors venn og venninner stille.

- Jeg må jo prøve å komme i gang med livet på grunn av min yngste datter. Men det er kjempetøft.

Alenemoren og minstejenta på ni år har flyttet til familien i Oslo. Datteren har byttet skole. Hun beskriver en slitsom, nokså kaotisk tilværelse. Hun mistet jobben som assistenthjelpepleier.

Hun strever med terapi, avtaler, møter, pressen, rettssaken.

- Jeg føler at jeg har mistet alt, utenom minstejenta mi. Jeg synes det har vært så mye som har skjedd.

Hun forteller om en lillesøster som savner lekene sine. I perioder var det vanskelig å sende datteren til skolen.

Før Anne Rukan vitnet psykolog Tordis Hornes fra Follo-klinikken. Anne Rukan går i terapi hos Hornes, og har fritatt henne fra taushetsplikten. Psykologen snakket om enorm sorg, traume og sjokk.

Om et liv som stoppet helt opp, og en kvinne som har et langt stykke å gå før hun vil klare å fungere normalt igjen. Hornes mener ikke det er realistisk at hun er tilbake i lønnet arbeid før i 2006. Rukan sier at hun ønsker å kjøpe en bolig i Vestby. For yngstedatterens skyld. Det er en trygghet i at folk vet hva som har skjedd.

- Men orker du å flytte tilbake til Son? spør bistandsadvokaten.

- Jeg er ferdig med Son.

Etter 45 minutter, sier sorenskriver Kløvstad, tydelig berørt:

- Tusen takk for at du møtte i retten.

Anne Rukan går ut, til gårdsrommet inn mot rettssalen. Flere journalister og pressefolk følger etter, men holder avstand. Stemningen er rar, utladet. Også erfarne pressefolk virker slitne, triste. Venner og familie klemmer.

<B>UENDELIG TRIST:</B> - Jeg kan bare si at dette er det verste som kan skje, sa Anne Rukan om drapet på datteren, da hun i går vitnet i Ytre Follo tingrett. Her foran pressekorpset, sammen med familiens talsmann, svogeren Kjell Strandenæs.