Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Jeg forseglet en grav

TROMSØ (Dagbladet): - Det var jeg som stengte luka og da tenkte jeg: «Nå forsegler jeg en grav.» Jeg gikk tilbake til klokka, og vi dro ut av sonen. Vi følte at vi og russerne hadde gjort alt vi kunne, og vi hadde en stille minnestund i båten før vi seilte hjemover, sier Dinessen til Dagbladet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går ettermiddag kom dykkerne med «Seaway Eagle» tilbake til Tromsø. Da var det gått 14 dager siden dramaet startet i Barentshavet. Tidlig på morgenen lørdag 12. august gikk ubåten «Kursk» til bunns med 118 mann om bord, men først mandag morgen opplyste russiske myndigheter om ulykken. Onsdag 16. august anmodet russiske myndigheter Norge og Storbritannia om hjelp.

Her er Dinessens dramatiske dagbok fra operasjonen på den russiske ubåten:

Torsdag 17. august

- Jeg tenkte kanskje at jeg kom til å få en forespørsel om å være med på redningsaksjonen, siden det bare er 12- 13 dypvannsdykkere i Norge. Jeg arbeidet som shiftsupervisor på «Viking Poseidon», og dagen før fikk jeg høre at russerne ville ta imot hjelp. Jeg sa til skipperen: «Jeg gjør det gjerne gratis, bare jeg får være med.»

Klokka 14.00 kom forespørselen, og jeg takket ja umiddelbart.

Klokka 20.30 landet vi i Tromsø, og dro til hotellet med Bob Rose og Bjørn Kahrs som ledet operasjonen for Stolt Offshore. - Rune Spjelkavik og jeg gikk ut og spiste den kvelden, og snakket om at vi håpet det skulle være livstegn fra ubåten. Vi tenkte ikke på risiko, for vi vet at Stolt Offshore legger vekt på sikkerhet. De ville ikke sendt oss ned hvis de ikke mente det var trygt.

- Vi hadde lest et sted at det skulle være tre knop strøm og dårlig sikt.

- Alle dykkerne som var med har hatt minst tre år under vann. Vi klarer å arbeide med øynene lukket, så de dårlige siktforholdene bekymret oss ikke. Men vi fant ut fra tabellene at det umulig kunne være tre knop i området. - Det eneste som bekymret meg, var at det hadde gått såpass lang tid. Den kunne være for seint. Men under skjer jo hele tida. Ubåten er 154 meter lang, så det kunne hende at noen hadde overlevd i en av seksjonene. Fredag 18. august - Klokka 9.00 dro vi ut til «Seaway Eagle», hvor mange journalister og fotografer ventet. Da først skjønte jeg hvor stor oppmerksomheten rundt dette var.

- Vi seilte klokka 12.00. «Seaway Eagle» har ikke vært brukt til dykking på fire måneder, så mannskapet arbeidet i strekk i 16 timer for å gjøre om båten til den var i dykkemodus. Vi måtte gjøre klar dykkerklokkene, gasslinjene og kammeranlegget.

- Deretter gikk vi gjennom sikkerhetsrutinene.

Lørdag 19. august - På formiddagen tok vi en helsesjekk på lunger, ører og blodtrykk. Først om kvelden kom vi fram til området. Der var det massevis av militære skip, og vi måtte vente til de andre fartøyene hadde flyttet. Det gikk raskt, så russerne kom om bord noen timer etter, rundt midnatt.

- Vi ble blåst inn i trykkammeret som sto oppe på bordkammeranlegget, og fikk beskjed om å prøve å sove til vi ble vekket.

- Jeg, Tony og Jim var i det første teamet. Aly, Stewart og Jon Are var i det andre. Søndag 20. august - Vi ble vekket klokka 8.00. Vi kledde på oss og gikk inn i dykkerklokka, men det var falsk alarm, og vi måtte vente en time.

- Klokka 10.36 låste vi av dykkerklokka, og begynte å gå ned. Det tok om lag en halv time før vi var nede på arbeidsdybden, som var 95 meter. Vi hadde problemer med å få inn ekkosignal fra ubåten på grunn av dårlig russisk teknologi. - Da vi kom ned, kunne jeg se en god del av bakre ende av ubåten.

- Jeg tenkte bare: «Jeg håper vi hører den bankelyden.»

Russerne hadde fortalt oss at vi skulle slå fire slag etterfulgt av pause fire ganger - en kode som betyr: «Siler det vann inn i ubåten, og i hvilke seksjoner?»

- Deretter skulle vi lytte etter slag.

- Bare ett slag hadde vært nok.

- Skroget var dekket av en spesiell hinne, tilsvarende Stealth-flyene, så de hadde forklart oss hvor vi skulle slå for at det skulle høres i hele ubåten. Tony slo på en ankerkjetting bak luka i en halv time. Mens han banket filmet jeg over luka, og sjekket silflaten for å se om det var noen skader på den.

- På grunn av at det kanskje var høyere trykk på innsiden av ventilen måtte vi åpne luka med hjelp av dykkerklokka, så vi ikke skulle bli med dragsuget inn i luka.

- Vi var forberedt oss på at det kunne komme en død person ut av luka.

- Men jeg tenkte egentlig ikke så mye på hva som kunne møte meg der nede. Jeg måtte konsentrere meg om jobben. En dykkeoperasjon er som et urverk der jeg bare er en av viserne, og jeg kan ikke begynne å tenke på menneskeskjebner og løsninger når jeg er under vann.

- Jeg hadde nok med å følge mine instrukser slavisk, og å holde på håpet. - Vi merket at det var tilnærmet likt trykk på innsida og utsida ved å sprute en farget væske over utlikningsventilen som var plassert i luketoppen.

- Det var lite gjennomstrømning, og vi skjønte at det var vann i ubåten siden det var så lite undertrykk.

- Da forsto vi at det var lite håp.

- Etter at vi hadde holdt på i åtte timer, kom det andre teamet og begynte på den andre luka. Der fant de ut at den nederste utlikningsventilen var halvt åpen. De lagde spesialverktøy for å åpne den, og da fikk de en gassutstrømning.

- Etter at jeg kom opp fikk jeg i meg litt mat, før jeg la meg til å sove. Mandag 21. august - Da jeg våknet på mandag, var alt håp ute. Den luka der vi trodde det kunne være folk, var full av vann.

- Klokka 13.49 gikk vi ned igjen. Da skulle vi fortsette der de andre slapp. Jeg tok gass- og vannprøver, og filmet. Vi kjente en liten eim av gass mens vi var nede, og vi kunne se mørke gassbobler. Det var vanskelig å filme på grunn av dårlig sikt. Vi satt i luka og førte kameraet inn i ubåten på ei stang. - Klokka 20.00 ryddet vi alt utstyret vekk, og avsluttet dykket. - Det var jeg som stengte luka, og da tenkte jeg: «Nå forsegler jeg en grav.» Jeg gikk tilbake til klokka, og vi dro ut av sonen.

- Vi følte at vi og russerne hadde gjort alt vi kunne. Vi hadde en stille minnestund i båten før vi seilte hjem.

- På ferden satt vi i trykkammer i fem døgn. Det er klart jeg tenkte litt på hvordan de hadde det på slutten, men jeg tror personlig at det hendte veldig raskt etter en brann og en rask vannfylling.

- Dette er et sånt oppdrag man bare får en gang i livet.

- Jeg føler ikke at jeg har gjort så veldig mye. Dykking er yrket mitt, og da gjør en det en kan. For oss er det ikke så veldig spesielt. Vi gjør ikke noe mer spennende enn brannmenn og politimenn. Forskjellen er bare at vi jobber hundre meter under havflaten.

- Vi har fått mye informasjon underveis og god oppfølging, og jeg er gjerne med og henter opp de døde, så familiene får begrave dem.

EN DYKKER GÅR I LAND: Dagbladet fikk Pål Stefan Dinessens historie fra dykket.