- Jeg føyer meg som et lam på sykehuset

Men Gerd-Liv Valla (59) varsler nye kamper.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

• Stem på årets navn! Velg din favoritt blant de ti kandidatene her.

(Dagbladet.no:) Hun ser litt malplassert ut, den ellers så sterke og handlekraftige Gerd-Liv Valla. De røde jakkene og de fargerike smykkene er bytta ut med ei lyseblå sykehusskjorte, og under dyna stikker det fram en bandasjert fot med en spraglete rosa strikkesokk på.

– Jeg har fått sokkene fra ei dame på Vestlandet, jeg kjenner henne ikke. Hun ville uttrykke sin støtte. Det er fantastisk fine sokker, sier Gerd-Liv Valla.

Oppholdet på Aker universitetssykehus startet torsdag morgen, da Vallas umedgjørlige akilleshæl slo seg vrang igjen. Den gamle idrettsskaden fra hennes dager som 800-meterløper ble slått opp igjen av en hissig bagasjetralle i november i fjor. Til tross for tre operasjoner, blir ikke hælen bra.

– Jeg la opp til en litt tøff turné nå, med boksigneringer, innledninger og mye reising, enda det bare er fire uker siden sist operasjon. Legene sier jeg bare må prøve å se om fullstendig ro hjelper, og da nytter det ikke å slippe meg ut. Det er nummeret før legene binder meg til senga, sier Gerd-Liv Valla.

Men ingen får tro at hun er blitt en pusekatt av den grunn.

– Nei, men jeg føyer meg som et lam her på sykehuset.

Annus horribilis

VALLA OG TRALLA: En bagasjetralle i akillesen har igjen satt årets mest omtalte kvinne, avgått LO-leder Gerd-Liv Valla, ut av drift. Hun får trolig komme hjem fra Aker universitets     sykehus denne uka, men må ta det rolig. Nå gleder hun seg til «mytji lys og mytji varme» i jula. – Jeg ønsker meg flere strikkesokker. Det hadde vært gulligt å få, sier Valla. Foto: Håkon Eikesdal
VALLA OG TRALLA: En bagasjetralle i akillesen har igjen satt årets mest omtalte kvinne, avgått LO-leder Gerd-Liv Valla, ut av drift. Hun får trolig komme hjem fra Aker universitets     sykehus denne uka, men må ta det rolig. Nå gleder hun seg til «mytji lys og mytji varme» i jula. – Jeg ønsker meg flere strikkesokker. Det hadde vært gulligt å få, sier Valla. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

I januar 2007 var LO-leder Gerd-Liv Valla klar for tøffe runder med tariffoppgjøret. Hun planla tur til Afrika for å hjelpe til i arbeidet med å bygge opp en fagbevegelse. Dit kom hun aldri.

11. januar sto Ingunn Yssens oppsigelsesbrev på trykk i VG med sterke beskyldninger mot Valla, og da var tonen for året 2007 satt.

– Hvis jeg skal oppsummere året, får jeg låne ordene fra dronning Elizabeth den andre: Det har vært et «annus horribilis». Men det er nesten for svakt, det, også. Jeg tror jeg vil si «annus meget horribilis», sier Valla, og tenker seg litt om.

– Jo. Jeg er glad det er under en måned igjen av dette året.

Det vanskeligste i dette meget horrible året var ifølge Valla drapstruslene som kom 22. januar. Brevene som fortalte hvordan og hvorfor Valla burde fjernes, var så alvorlige at hun måtte ha politivakt døgnet rundt i nesten to måneder. Det var ingen fingeravtrykk på brevene, og de var skrevet på en svært strukturert og utspekulert måte, tilsynelatende av noen som kjente Ap og LO godt.

Tåler mye

– Jeg kunne ikke åpne døra hjemme uten at noen sjekket bak den først. Jeg kunne ikke gå til naboene for å låne en blomstervase.

Politiet vet ennå ikke hvem som sto bak truslene.

I den offentlige skittentøyvasken som fulgte de neste månedene, lærte Valla seg en del overlevelsesteknikker. Hun tok inn over seg og satte pris på støtten fra kjente, ukjente, familie og venner. Det gjør hun fremdeles, og er svært opptatt av å takke dem. Så fant hun ut at hun ikke behøvde å lese all «gørra», som hun kaller de utallige avisoppslagene og påstandene. Til sist fant hun ut at det viktigste var å stole på at hun selv visste hva hun hadde gjort og ikke gjort, og kjenne en trygghet for seg selv.

– Jeg vet jo etter dette at jeg tåler ganske mye. Men det er ikke slik at all motstand gjør godt, sier Valla, og blir alvorlig.

– Det du sjøl veit, det må du leve på. Men det er verre for dem som er rundt. Både i min og i andre saker er det dem det virkelig er synd på. Når folk i pressa situasjoner blir drevet til å gjøre noe virkelig alvorlig… Da tror jeg kanskje det er tanken på dem som er rundt som er verst. Når man føler seg som en byrde for de nærmeste.

Gerd-Liv Valla er blank i øynene. Men hun tar seg inn igjen med et blikk på den rosa sokken framfor seg. Hun røsker den av seg.

– Se, jeg har fått lov til å vifte med tærne! sier hun og vifter entusiastisk.

Hater small-talk

På nattbordet ved senga er de to mobilene hennes, en snart tom yoghurtboks med molter som hun har fått av et vennepar, et oppkastbeger i papp fullt av nøtter og sjokolade og to utgaver av Vallas bok, «Prosessen». Sudokuboka hun fikk av VG til jul i fjor, har hun kastet.

Boka til Torstein Tranøy, «Vallas fall», skapte nye, lite smigrende forsider i slutten av november. Valla beskriver boka som mest lik «en uautorisert biografi» som hun ikke vil kommentere.

– Jeg har skrevet min bok, der står det jeg vil si om saken.

2007 ble hardt helt til slutten, men Gerd-Liv Valla sier hun er overrasket over å bli nominert til Årets navn-tittelen.

– Det var nok ikke noe jeg hadde tenkt på, nei. Året før hadde jeg jo jobbet mye med sykelønnssaken, og året før der igjen var det andre, viktige saker. Jeg var LO-leder for kvinner i lavtlønna yrker, for arbeidsmiljøloven, for AFP-ordningen og for andre saker jeg brenner for. Dette året har jeg jo ikke gjort så mye, sier Valla.

– Hva er den viktigste lærdommen du har gjort deg i 2007?

– Ikke ta med deg gamle venner til toppen. Vær forsiktig med å blande jobb og vennskap. Det kan skape gale forventninger.

– Altså: Ikke gi vennene dine fordeler?

– Ja. Det er godt mulig det er lurt å gjøre det, men det er ikke bra. Av og til har jeg kanskje vært litt for lite opptatt av hva som er lurt. Jeg har fokusert veldig på resultater for LOs medlemmer. Jeg kunne sikkert vært flinkere til å pleie nettverk og gå på julebord.

Og nå gnistrer det i øynene på sykehusputa. Julebord, nettverkspleiing, small-talk og kanapeer, det er ikke Vallas stil.

Gikk fra kongen

– Jeg er ikke så god på julebord. Faktisk er det en av fordelene med å ikke være LO-leder, at jeg slipper alle julebordene.

Hun humrer.

– Jeg får komme hjem til jul, men julebordene blir her på sykehuset i år. Faktisk fikk jeg riskrem her en dag, det var veldig godt. Men ellers spiser jeg aldri pinnekjøtt eller ribbe før julaften.

Nettopp det at julebordene og selskapslivet ikke har vært årets høydepunkt, tror Valla har gjort fallet fra LO-toppen lettere.

– Hvis det å spise kirsebær med de store er hele livet, og du mister det brått, da sitter du jo plutselig helt alene. Jeg har aldri vært sånn, jeg syns det er en fordel å slippe alle de pompøse festene. Jeg var alltid den som gikk først fra slottsmiddagene. Faktisk så spurte jeg en gang om jeg kunne få gå før kongen gikk. Jeg hadde vondt i hodet.

– Fikk du gå?

– Ja.

Fremdeles ikke pus

Vallas nyttårsforsett for 2008 er klare. Yrkesmessig skal hun stå til disposisjon for LO, gjøre en del arkiveringsarbeid, og skrive på sin neste bok om et langt liv i politikken, som skal lanseres i 2009.

– Jeg er klar for ny kamp. Jeg ønsker ikke omkamp om ledervervet i LO, men jeg brenner for fagbevegelsens saker, sier Valla.

På det mer private plan har hun følgende planer for det nye året:

Bli bra i akillesen, bruke mer tid på dattera Karen (27), bli sprek nok til å gå turer i Marka med henne og kanskje dra på vindusshopping. Dessuten håper hun å endelig ha innflyttingsfest i leiligheten hun flyttet inn i for fire år siden.

– Så det er ikke et nyttårsforsett å ikke bruke ordet «pusekatt» igjen?

Hun titter ned på de rosa sokkene som, unektelig, må kunne kalles litt pusete.

– Nei. Jeg står for det jeg sa. Jeg er en krevende og tøff leder. Du kan ikke være LO-leder og pusekatt.

• Stem på årets navn! Velg din favoritt blant de ti kandidatene her.