DREPT: Ett år har gått siden svenske Kim Wall ble drept. Hun ble 30 år. Foto: Ole Stobbe
DREPT: Ett år har gått siden svenske Kim Wall ble drept. Hun ble 30 år. Foto: Ole StobbeVis mer

Ett år siden Kim Wall ble drept:

«Jeg gleder meg til du kommer tilbake, slik jeg alltid gjør når du er borte»

Ole Stobbe minnes den siste dagen med kjæresten.

Klokken er ca. sju onsdag 9. august 2017, og du klarer ikke å slutte å le.

Det er på grunn av smörgåstårtan. Et underlig, svensk smørbrødkonsept som har fått navnet «smørbrødkake». Du er svensk og har spist denne spesialiteten med blandet fornøyelse mange ganger. Jeg er dansk og har aldri hatt sjansen. Jeg er nysgjerrig, du er overbærende og underholdt.

Da jeg ankom Hyllie stasjon, der du hentet meg tidligere på dagen, spurte du hva jeg kunne tenke meg å gjøre i Sverige. En kort betenkningstid, et forsøk å finne på noe morsomt.

Smörgåstårta! Du likte ideen, og det at vi hadde et mål selv om det var sprøtt og tilfeldig. Før vi satte oss i bilen, stilte du deg selvironisk opp mot din mors røde Volvo, som en klassisk pin-up-modell. Jeg tok et bilde. Du så kul ut i hvite sneakers, svart kjole med rullekrage, knallrød leppestift og det rødbrune håret i den kaotiske knuten som jeg kjenner så godt. Vi rullet ned vinduene, og kjørte av sted.

FAMILIENS FARVEL: Familien til den svenske journalisten Kim Wall publiserte tidligere en video på Walls minnefond-side. Videoen er publisert med tillatelse fra familien. Video: RememberingKimWall.com. Vis mer

Solen skinner, bølgene slår rolig mot de store steinene utenfor kunstverket «Nimis» på den svenske halvøya Kullen. Dette er stedet der vi har tenkt å spise smörgåstårta. Det er et underlig, magisk sted som du lenge har ønsket å vise meg. Vi setter oss på en stein, og tar bilder av kontrasten mellom storslått idyll og majonesdekorerte smørbrød. Jeg spiser for det meste, du ler for det meste. På vei tilbake til bilen løper vi om kapp. Jeg synes du løper vakkert.

Rollefordelingen vår i kjøresituasjoner pleier å være klar. Jeg kjører, du er DJ og navigator. Ingen av oss synes vi skal være et slik par der mannen alltid kjører, men du har sagt at du foretrekker å kontrollere musikken, kikke ut og lede oss - på avveie. I dag vil du kjøre, kanskje fordi vi er på vei til å møte foreldrene dine for første gang. Fordi du trenger å føle at du har kontrollen. Jeg er nervøs, men forsøker å skjule det.

«Vi har flere ganger forsøkt å kommunisere på blandet skandinavisk, men vi har droppet det til fordel for effektiviteten og presisjonen på engelsk.» Ole Stabbe, Kim Walls kjæreste

Du er også nervøs, tror jeg. Men du skjuler det bak frustrasjon over foreldrene dine. De vil spise pizza, du vil spise noe mer spennende. Du har møtt foreldrene mine to ganger, men har utsatt mitt møte med dine. Jeg har spekulert over hva denne hemmelighetsfullheten har kunnet dekke over, men blir beroliget når vi parkerer og ser to helt alminnelige mennesker som hilser vennlig på svensk.

Vi har flere ganger forsøkt å kommunisere på blandet skandinavisk, men vi har droppet det til fordel for effektiviteten og presisjonen på engelsk. Helt fra starten av har begge to følt at vi ikke hadde noen tid å miste på å lære hverandre å kjenne. Vi var for ivrige til å sette ned tempoet bare fordi språkvanskelighetene krevde det.

Vårt første forsøk på å kommunisere på svensk/dansk fant sted i et russisk badehus på Manhattan, et av yndingsstedene dine i New York. Omgitt av slaviske menn med stjernetatoveringer på skuldrene og edderkoppspinn på albuene, i en klaustrofobisk liten og uendelig varm sauna, forsøkte vi uten hell å føre en hemmelig samtale. Vi gav utålmodig opp etter litt for mange gjentagelser av «vad säger du / hva sier du». Nå sitter jeg ved samme bord som foreldrene dine. Jeg forsøker å konversere, men det er utfordrende, og du vet det. For det meste smiler jeg, mens jeg nikker risikabelt til spørsmål jeg ikke helt forstår. Vi sitter tett inntil hverandre. Du smiler til meg, og ser lykkelig ut.

Dette skal nok gå bra.

Moren din får bilen tilbake, og kjører oss til stasjonen.

Tog, buss, hjem.

Det er noen dager siden sist du var i København. I mellomtiden har jeg og noen gode venner tømt rommet på Refshaleøen der vi bor sammen for nesten alt. Alle plantene, bordet, bøkene, benken og de alt for få stolene står nå på et loft på Nørrebro. Elleve måneder tidligere, før vårt første kyss og alt det som fulgte, forsøkte jeg å overtale deg til å reise fra Stockholm til København før du forlot Skandinavia igjen. Vi skrev til hverandre på Messenger:

O: «Hey, if you come to Copenhagen I come to Beijing.»

K: «!!!», «elaborate pls.»

O: «Just like that», «Like a deal.»

K: «both of them sound like a win.»

Du kom til København, og nå skal vi reise sammen til Beijing. Vi er nervøse, men kan samtidig ikke vente. Det er ikke byen vi er nervøse for, det er oss selv. Beijing representerer fremtiden og den store satsingen - på oss, og på alt det vi kan og skal være sammen.

Vi omfavner hverandre i døren til rommet vårt, mens vi sammen betrakter vårt midlertidige hjem i København. Veggene er dekket av hvite fliser. Det er høyt opp til hemsen. Rommet har vært vaskehall for hardtarbeidende folk fra B&W-verftet. Nå er det øvingslokale, kollektiv og en minimalistisk leilighet. På flisene står dine kinesiske hieroglyfer, felles innkjøpslister og beviset ditt på hvor dårlig du selv synes du er til å tegne delfiner. Alt sammen skrevet med whiteboard-tusj.

Hemsen, som er nesten tre meter over gulvet, er tilgjengelig ved hjelp av en trapp som vi antar at Det Kongelige Teater har kvittet seg med. Jeg så den, du var handlekraftig, og sammen bar vi den inn med store anstrengelser. Trappen passet perfekt, helt til siste centimeter. Vi følte begge to at den var bygget akkurat for oss, kanskje også for Kong Lear. Navnet er malt på siden av trappen, og er det eneste som vitner om dens tidligere liv.

Refshaleøen har tatt godt imot oss. Vi har jogget om morgenen, sammen men hver vår vei. Vi har klatret over hekker for å plukke bjørnebær, badet nakne i sjøen når vi kom sent hjem fra fest, og låst oss inn halvnakne og leende som barn som gjør noe de ikke har lov til. Halvøya, området og rommet har vært et hjem, om enn et utradisjonelt et.

Selv om jeg har forsøkt klarer jeg ikke å huske hva vi snakket om den kvelden. Jeg kan ikke huske om vi sovnet med det samme eller holdt oss våkne, om vi hadde sex, om det regnet eller om det var skyfritt. Jeg husker at vi tok en øl på toget, tok bussen, kom hjem og at du ertet meg med noe. Onsdag 9. august var en dag som mange andre sammen med deg. Eventyrlig, morsom, meningsfylt og med mye kjærlighet.

Vi våkner nært inntil hverandre. Du spør om jeg liker kjolen du har tenkt å ha på deg i bryllupet vi skal til i Kolding i helgen. For første gang skal vi opptre sammen som par. Kjolen er lang, og av smaragdgrønn silke. Den er elegant, uten å være prangende. På samme måte som deg har den sett mer av verden enn de fleste.

«My home is where my suitcase is», skrev du en gang. Og det at bagasjen din både kan inneholde tropeklær og en kjole som kan brukes i bryllup, imponerer meg stadig vekk. Jeg sykler av gårde til psykologen min, du tar en joggetur. Psykologen som jeg har gått til lenge gir meg for første gang en ha det-klem, og sier noe slikt som at «Du er på vei til litt av et eventyr, lykke til!». Det er min siste time hos henne.

Senere kommer moren din til å fortelle meg om en telefonsamtale dere hadde i løpet av disse timene. Hun kommer til å fortelle at dere snakket om det kommende bryllupet og om deres første møte med meg. Hun kommer til å fortelle om stemningen i samtalen, og at du hørtes optimistisk og avklart ut. Og at du sa at «dette er begynnelsen på resten av livet mitt!».

Du setter deg på en kafé i Christianshavn for å jobbe mens jeg har et raskt treff med en felles venn som kjente deg først. Vi sender deg en selfie med samosaer i hånden fra Dronning Louises bro. Du svarer «fomo». Vi diskuterer bryllupsgave. Jeg sender deg et bilde av et pent veggur fra en butikk på Strøget. Du svarer øyeblikkelig, og forklarer at på kinesisk betyr det å «gi en klokke» det samme som «å delta i en begravelse». Derfor betraktes en klokke som en gave som bringer ulykke.

Så vi dropper vegguret, og jeg kjører til Christianshavn for å finne deg. Du sitter i et hjørne i en uinspirerende kafe på Torvegade, like ved Knippelsbro. Du godtar ertingen min om dine forutsigelige valg av arbeidsbord, som alltid befinner seg i den samme typen rolige hjørne.

Etter at du har brukt et øyeblikk på å bryte konsentrasjonen, forteller du entusiastisk at du mot all forventning har fått kontakt med en rakettbygger som du tidligere har prøvd å avtale et intervju med. Jeg er glad på dine vegne. Vi har begge trodd at denne artikkelen aldri ville bli til noe. Jeg kjøper to feireøl, og vi setter oss ved kanalen som går langs Christianshavn. I vår, da vi akkurat hadde flyttet hit, gikk vi rundt på Refshaleøen og snakket om hvor kult det var at hele to danske romprogram lå bare et steinkast fra der vi bodde.

Vi var nysgjerrige, og ville gjerne se dem innenfra. Du sa: «Do you want access? I’ll give you access. It’s what I do!» Kort tid etter hadde du organisert et intervju med det ene verkstedet, og jeg skulle være med som (falsk) fotograf. Vi konkurrerte med hverandre om å stille de beste spørsmålene, samtidig som vi forsøkte å opprettholde et par meters, profesjonelt utseende avstand mellom oss.

UBÅTMYSTERIET: I en pressekonferanse mandag morgen bekreftet etterforsker Jens Møller ved Københavnspolitiet at DNA-en på overkroppen av liket matcher Kim Walls DNA. Video: AP Vis mer

Jeg hadde gledet meg til å se deg jobbe. Jeg hadde spurt deg ut om metodene dine, lyttet oppslukt til historier om eventyrlige situasjoner og lest nesten alle artiklene dine. Nå så jeg hvor dyktig du var til å bevege deg friksjonsfritt mellom rollen som nysgjerrig, uvitende lytter som lett kunne imponeres, til rollen som velinformert, kritisk journalist som for eksempel stilte spørsmål om potensielt misbruk av den farlige kunnskapen som følger med rakettforskning. Du var umanipulerende åpen og like ærlig entusiastisk over artikkel-relevant informasjon, som da du leende la merke til at ingeniørene hadde skrevet «bunn» på den nederste delen med sprittusj, for å huske hva som var opp og ned.

Kort tid senere sykler vi sammen til Netto for å handle inn til gjestene som skal komme om få timer. Jeg er stresset. Jeg husker ikke hva som skal kjøpes inn, og synes det er alt for mye for oss to til å frakte på syklene våre. Du stopper meg, snakker rolig og kjærlig og hjelper meg.

Ti måneder tidligere ville begge to hatt panikk over å skulle overgi oss til en tosomhet som var i gang med å endre begge livene våre. I forvirringen skrev jeg til deg: «I don’t think I’m made for long-distance relationships.». På dette tidspunktet kjente jeg deg som en person som plutselig kunne rive deg løs og reise til et nytt, fjernt sted. Du omtalte både Beijing og New York som «hjem». For meg fremstod du som en som hadde lettere for å booke en billett til fjerne kyster enn å bli værende, kjempe og bygge.

Du sa selv at du var bekymret for din egen rotløshet, og jeg kjente deg ikke godt nok ennå. Frykten traff meg i samme øyeblikk som beskjeden var sendt. Hva om tekstmeldingen min var begynnelsen på slutten? Du overrasket meg. I stedet for å flykte lyttet du tålmodig, var ærlig om din egen forvirring, men visste samtidig hvem du var og hva du ville. Den dagen, på telefon mellom New York og Danmark, aksepterte du din egen panikk og forholdt deg åpent og oppriktig til både din og min situasjon. Du reparerte noe som ennå ikke hadde funnet sin form.

Nå i dag, på Netto, hjelper du meg rolig med å kjøpe engangsgrill, pølser og øl. Sammen sykler vi slingrende mot Refshaleøen. Vi kommer hjem. En venn ankommer for tidlig. Han er fra India, og har gått seg vill på Refshaleøen tidligere. Du spør om jeg og den tidlig ankomne vennen kan ordne forberedelsene alene slik at du kan drikke te med rakettbyggeren i mellomtiden og gjøre et kort intervju. Selvsagt er det OK. Du går ut gjennom døren mens vi bærer fulle Netto-poser og øl ned til vannet. En festival skal begynne neste morgen. De er i gang med å sette opp scenen og teste lydutstyr. Vi finner et sted som ligger litt unna festivalforberedelsene, tenner opp grillen og skjenker oss et glass rosévin.

Du kommer tilbake etter ca. 45 minutter. På grunn av festivalen har det blitt satt opp sperringer av metall, og en av dem har fanget deg på feil side i forhold til oss. Du står bak sperringen, bare 15 meter fra oss, og simulerer selvironisk et oppgitt uttrykk. Jeg går i retning av deg, både for å hjelpe og for å erte deg over hjelpeløsheten din. Du ser hva jeg vil, og venter hverken på hjelp eller erting. Resolutt begynner du å klatre, og med få, elegante bevegelser står du ved siden av meg. Triumferende og glad kysser du meg.

Du følger meg bort til benken med grillen og rosévinen. Du har på deg en lysende, oransje bluse og et blomstermønstret skjørt, og jeg merker at du skjelver litt. Av begeistring, men også av nervøsitet, tenker jeg. Du forteller entusiastisk om dreiningen intervjuavtalen din har fått. I stedet for å snakke med mannen som bygger raketter i hangaren sin, skal intervjuet foregå i en ubåt som ligger like i nærheten, i havnen. I kor begynner jeg og vennen vår å gi uttrykk for misunnelse og entusiasme. Du snakker om hvor skremmende det virker å skulle dykke ned under vann i et skall av metall.

Det er en vanvittig, og fullstendig ubegripelig, situasjon. Samtidig er jeg på en måte ikke overrasket. Ikke når det er deg som er sentrum for begivenhetene. Hvis jeg er «so jealous, why don’t you join?» spør du. Det er ingen ting jeg ikke heller vil. Å være på eventyr i en ubåt sammen med deg høres ut som en perfekt aktivitet. Men jeg takker nei. Gjestene er på vei, og en av oss er nødt til å være her og ta imot. Du spør om jeg synes det er greit om du drar. Selvfølgelig er det det.

Tidlig i forholdet vårt ble jeg bevisst på det dilemmaet som lå i motsetningsforholdet mellom instinktet mitt om å beskytte deg, og ønsket om å ikke begrense deg. Jeg visste at styrken, dømmekraften og snarrådigheten din hadde hjulpet deg ut av farlige situasjoner flere ganger. Du hadde vært med på overlevelseskurs i Uganda og klart deg selv før du møtte meg.

Åtte måneder tidligere hadde du ringt meg fra et tog på vei ut av en by på Sri Lanka. Sammen med en venn og samarbeidspartner hadde du gjort research i en by der journalister ikke bare ikke var velkomne men hadde direkte forbud mot å bevege seg inn i. Dere hadde følt dere truet. Jeg husker ikke akkurat hvorfor, men dere hadde forlatt byen tidlig om morgenen i all hast.

Etter samtalen vår der jeg satt nervøs igjen på et kontrastfullt, trygt sted i København, skrev du «lol no worries», «I never die». En fandenivoldsk spøk, så utrolig typisk for deg. Samtidig er det på en uforståelig måte ingen andre som på samme måte kunne få meg til å stole på de ordene.

Naturligvis skal du dra av gårde. Naturligvis skal jeg ikke være nervøst. Naturligvis er jeg det likevel.

VI sitter ved vannet. Himmelen er nesten skyfri. Det er varmt, vannet er rolig. Du snakker med gjestene, jeg snakker med gjestene om deg. Jeg er for stolt og spent på undervannseventyret ditt til å snakke om noe annet.

Klokken er noen minutter på syv torsdag 10. august, og det er tid for deg til å forlate festen. Du tar farvel med folk. Sammen beveger gi oss i retning av moloen der ubåten ligger fortøyd. Vi stopper. Du skjelver litt. Jeg holder rundt deg. Du kysser meg, jeg kysser deg.

Du går av sted.

Kort etter får jeg en melding fra deg, med et bilde av ubåten. Det er tatt direkte mot den lavthengende kveldssolen. Ubåten ser mørk ut i motlyset.

Klokken 19.01 skriver du: «bye.» Nå seiler du av sted. Femten minutter senere kommer enda en melding: «driving past!!!» Jeg leser meldingen høyt. Alle sammen kikker opp, og får øye på ubåten - og på deg.

Situationen er nesten for surrealistisk til at jeg klarer å begripe den. Du står i styrhuset og vinker. Lyset fra solnedgangen reduserer deg til en todimensjonal silhuett, men gjør bevegelsene dine ekstra tydelige. Du er langt borte, men jeg kjenner bevegelsene så godt. Scenen er vakker. Du er for god til å være sann, tenker jeg. Det er umulig for meg å fatte alt sammen. Hvor fantastisk heldig jeg føler meg, og hvor lys fremtiden vår ser ut.

En venn sier: «Man, she’s so much cooler than you!» Jeg svarer: «I know!»

Like etter er du ute av syne bak neste molo. Festen fortsetter. Jeg gleder meg til du kommer tilbake, slik jeg alltid gjør når du er borte.

Teksten er oversatt av John Færseth.