Jeg hadde ikke tid til livet

MARKUS KIRKE I OSLO (Dagbladet): Jan Erik Langangen (47) var en gang Norges mektigste næringslivsmann. Han måtte forlate konsernsjefsstolen. I går sto han på kirkens prekestol for å fortelle om dårskap, egotripp, personlig krise, tro og ny kampvilje.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jan Erik Langangen

Regnet høljer ned utenfor Markus kirke idet orgelet begynner å bruse. Opp midtskipet kommer soknepresten. Ved hans side går en kar med midtskill, foldete hender og mørk dress.

«Når han kommer skal han veilede eder til hele sandheten,» står det i hvelvingen over prekestolen som den tidligere konsernsjefen i UNI Storebrand nå bestiger. Kirken kan romme 350, men menigheten denne søndagen teller 90.

Eventyret over

På sjette rad sitter en kvinne med hatt, furer i ansiktet og ringer under øynene som forteller om levd liv. Hun husker vel som oss andre overskriftene om den unge konsernsjefens forsmedelige avgang, med blitslysene lynende mot seg. Om hans mislykkede kuppforsøk mot det svenske forsikringskonsernet Skandia. Om aksjekurser som gikk til bunns og ga UNI Storebrand et tap på 3,9 milliarder.

Sola hadde skint på Porsgrunn-gutten siden han kvitterte ut sine eksamener i handel og juss på begynnelsen av 70-tallet. En julidag i 1992 var eventyret over. Jan Erik Langangen var ferdig som næringslivsfyrste. Og i går - snart seks år etter - dukker han opp på en prekestol, foran en menighet tilsynelatende kjemisk fri for representanter for standen han en gang var høvding for. Han leser fra David-salmen: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg.»
- Vi har så mye å glede oss over i Norge, fortsetter han. - De fleste av oss har grunn til å være fornøyde. Materielt sett. Men er vi fornøyde? For mange av oss er svaret nei.

Egotrippen blindet

- Troen på Jesus og evig liv er erstattet av tro på seg selv og materielle verdier. Jeg vet av erfaring at mens egotrippen pågår, ser du ikke det kortsiktige ved denne lykken. Som toppleder hadde jeg ikke tid til livet. Familie, venner og kirke var forsømt. Dette skjedde mens jeg var glad og fornøyd og materielt sett hadde mer enn nok.

Å forlate sjefsstolen i UNI Storebrand og vervet som styreformann i Statoil var ille - lar han oss forstå, men ingenting mot nederlagene på hjemmebane:

- Så kom barnedød og oppbrudd fra kjernefamilien. Da var tro på egen styrke uten hjelp. Jeg følte kreftene svinne. Jeg var utslitt. Jeg hadde trent hver dag, men orket likevel knapt å bevege meg i stua. Jeg måtte søke hjem til kjente forhold, til skogen i Langangen, til fjellet og til roen i kirken.

Langangen ser ut over det glisne kirkerommet, for igjen å slynge stemmen ut:

- Så da jeg satt der på fjellet, fant jeg ut at i det store perspektiv hadde jeg ikke noe å klage over. Alt - glede, motgang og sorg - var en del av livet. Mens jeg satt i kirken og freden senket seg over meg, erkjente jeg at jeg var klar for å fighte i hverdagen.

Så leser han en selvvalgt salme, «Lei milde ljos»:

«Eg ville velja sjølv min veg, men no
lei du meg fram:
Eg ville leva fritt, var stolt og strid
og stor i mod - å, gløym den dårskaps tid.»
- Dette verset kan jeg gjøre til mine ord, erklærer Langangen. - Jeg er redd velstand og daglig jag bidrar til å svekke gudstroen. I stedet styrkes troen på egen styrke. Men i dette bildet passer ikke døden inn. Et eksempel er talemåten «Å redde liv». Selv om legene er flinke, redder de ikke liv: I beste fall utsetter de døden. Når folk dør, skal de fraktes fortest mulig vekk. På min tid skulle de døde ligge lenge i bestestua. Samfunnet er preget av dødsfrykt. Det er ikke så rart når livet er basert på troen på egen styrke.

Inn i skoddeheimen

Så får vi altså vite at verdier er mer enn kroner, fusjoner og børs. Og at vårt jag etter kortsiktig lykke bringer oss på avveie, ja lukt inn i skoddeheimen.

Sokneprest Knut S. Bakken nikker og smiler anerkjennende til gjestetaleren. Idet han setter seg, trår Wallumrød Trio i gang slepne improviserte rytmer med trompet, piano og slagverk. En ung kirketjener med piercing i høyre øyebryn leser opp kunngjøringer, og dagens kollekt samles inn med 1698 kroner som resultat. Ja, verdier er mer enn penger.

Menigheten hilser på Langangen, som sier til Dagbladet at han måtte tenke lenge på forespørselen om å gjestetale. Privatliv til tross - det fikk bære eller briste.

Skilsmisse

- Jeg håper å gi noe til folk som sliter selv, sier Langangen, nå advokat og medlem av Domskorets styre.

- Menneskelig sett ble det å gå av som konsernsjef ubetydelig i forhold til at jeg etterpå opplevde barnedød og skilsmisse. Nå ønsker jeg bare å leve livet.

Ansiktet er et eneste stort smil der han kommer ut av kirken med paraplyen under armen. Han slipper å slå den opp. For når Jan Erik Langangen kommer ut på kirketrappa, stråler sola på ham - igjen.

En halv time seinere møter vi den lille, aldrende kvinnen fra sjette rad ute på gata.

- Nå, hadde Langangen noe å fortelle deg?

- Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg var nede i menighetshuset på kirkekaffe efterpå, sier hun og tvinner hendene urolig.

- Jo, men hva synes du om talen?

- Det er vel best ikke å si noe. Det er nå godt det er sluttet å regne, i hvert fall.

SKRIFTET FOR MENIGHETEN: Jan Erik Langangen på prekestolen i Markus kirke i Oslo under gårsdagens gudstjeneste. Seks år etter Skandia-fadesen taler den tidligere konsernsjefen i UNI Storebrand om gudstro.