- Jeg håper jeg får en varm genser

Maria Amelie har fortsatt et håp om at hun kan få bli i Norge.

Trandum 20110113 Maria Amelie sendes tilbake til Russland. Her sitter hun i varetekt på Trandum mottaket. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
Trandum 20110113 Maria Amelie sendes tilbake til Russland. Her sitter hun i varetekt på Trandum mottaket. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet møter henne på kjøkkenet på Trandum transittmottak, hvor det i Oslo tingrett i dag ble bestemt at hun skal sitte varetektsfengslet i påvente av tvangsutsendelse.

Hun er ikledd de samme klærne hun hadde på seg da hun ble pågrepet onsdag kveld utenfor Nansenskolen på Lillehammer — et blomstrete skjørt og en svart genser. 

- Optimist - Nå ser jeg bare fram til de tre neste timene. Vennene mine kommer på besøk, og jeg skal få noen klær. Jeg håper jeg får en varm genser eller noe sånn, sier hun og smiler.

Hun virker rolig og fattet, til tross for den alvorlige situasjonen hun befinner seg i.

- Jeg har opplevd en del. Men jeg har alltid vært en optimist, sier Amelie.

På spørsmål om hva hun tenker om fengslingskjennelsen, sier hun:

- Jeg hadde ikke noen store forhåpninger, når alt skjedde så brått. Alle er litt i sjokk ennå. Jeg klarer ikke å ta alt innover meg ennå, sier Amelie.
  Fikk ikke gå på do Onsdag kveld ble hun helt uten forvarsel pågrepet utenfor Nansenskolen på Lillehammer, og dratt med i en bil tilhørende Politiets utlendingsenhet.  

- Jeg la fra meg masse ting, og jeg fikk ikke mulighet til å hente noe. Jeg fikk ikke engang mulighet til å gå på do. De ville bare få meg med så fort som mulig, sier Amelie.

Marie Amelie anket fengslingskjennelsen i retten, og den vil trolig bli behandlet i lagmannsretten på mandag eller tirsdag. Amelie håper  at anken vil nå fram. Hun har også hatt et håp om å endelig kunne få snakke med Utlendingsnemnda (UNE). For verken Justisdepartementet, UNE eller politiet har tok kontakt med henne før pågripelsen, til tross for at hun har levd åpent med det navnet hun søkte asyl med og holdt utallige, offentlige foredrag om sin situasjon som papirløs i Norge.

 VENNEBESØK:  Vennene Milla Aukrust og Egil Reksten reiste opp til Trandum transittmottak i kveld for å besøke Maria Amelie. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
VENNEBESØK: Vennene Milla Aukrust og Egil Reksten reiste opp til Trandum transittmottak i kveld for å besøke Maria Amelie. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet Vis mer

Maria Amelie fikk aldri fortelle sin egen historie til Utlendingsnemnda. Det ble ikke fattet separat vedtak for henne, så alt som har omhandlet henne har vært vurdert opp mot morens sak — som fikk avslag på sin asylsøknad i mars 2003.

- Jeg er ingen asylekspert, men det virker som om Norge har stukket hodet i sanden, istedenfor for å se hva andre europeiske land tenker; at mennesker som har bodd her så lenge skal bli vurdert på nytt, sier Amelie.

- Vet ikke hva som venter meg Nå frykter hun for framtiden.

- Jeg vet ikke hva som venter meg. Da vi reiste visste jeg at vi hadde slektninger i Moskva, men jeg har ikke hatt kontakt med dem på ti år. Jeg har bare noen navn, men jeg vet jo ikke engang hvordan jeg finner Opplysningen i Russland. Det vet jeg i Norge. Jeg kan godt akseptere å bli sendt tilbake til et annet land. Men svaret har vært at det er til Russland jeg skal, sier Amelie.

Tror du livet ditt er i fare i Russland?

- Ja, det tror jeg. Jeg er redd for mitt eget liv, sier hun.

 Maria og familien ankom Norge via Finland i 2002. Hun ønsker ikke gå så mye inn på bakgrunnen for at de har levd i så mange år på flukt. Hun er redd det vil sette foreldrenes liv i fare.

Bodde i en kjeller i Moskva Men hun forteller litt om barndommen, og hvordan det var å leve i frykt.  

- Det har vært sikkerhetsvakter, og det har vært sjåfør til skolen. Jeg fikk aldri gå alene på noen ting. Jeg fikk ikke gå på kino alene, jeg fikk ikke gå på dansekurs. Derfor har jeg tatt igjen mye av dette i Norge.  

 KJÆRESTER:  Maria Amalie sier farvel til kjæresten sin, Eivind Trædal, etter domsavslutningen i Oslo tingrett. Foto: Jacques Hvistendahl
KJÆRESTER: Maria Amalie sier farvel til kjæresten sin, Eivind Trædal, etter domsavslutningen i Oslo tingrett. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer

Familien flyktet fra Kaukasus til Moskva da hun var 12 år gammel.  

- Vi trodde det skulle bli bedre der. Det var først og fremst jeg som ville reise fra Russland, for jeg så hvor deprimerte mamma og pappa ble der. I Moskva bodde pappa og jeg i en kjeller en periode. Vi kunne enten bli kidnappet eller skadet, eller bli boende i en kjeller, sier Amelie.

Bekymret for foreldrene Amelie sier hun snakket med foreldrene sine sist da hun var på vei til Lillehammer. Hun har ikke oppnådd kontakt med dem etter det. Hun vil ikke gå noe nærmere inn på hvor de har oppholdt seg de senere år, men sier de har vært åpne om overfor venner om hvor de har bodd. Nå sier hun at hun ikke vet hvor de befinner seg.

- Jeg vet ikke hva som skjer eller hvor de er. Jeg er bekymret for dem. Pappa fikk hjerteinfarkt da de fikk andre avslag på asylsøknaden. Han har opplevd mye tungt.  

 På spørsmål om hva som var målet til de som forfulgte dem var, svarer hun:  

- De ønsket å ta livet av oss.

- Ingen politisk agenda Men når hun blir spurt om bakgrunnen, blir hun mer tilbakeholden igjen.  

- Jeg synes det er feil om denne saken får et politisk fokus. Det viktigste her er at jeg ikke blir hørt, og jeg blir ikke møtt som menneske, sier Amelie.  

- Det er ingen som forstår at man utsetter seg ikke for dette frivillig. Man gjør det ikke fordi man synes det er gøy eller fordi man vil ha et bedre liv — man gjør det fordi man må, sier Amelie litt oppgitt. 

 DEMONSTRERTE:  Flere hundre personer møtte i kveld opp foran Stortinget for å demonstrere mot utsendingen av Maria Amelie. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
DEMONSTRERTE: Flere hundre personer møtte i kveld opp foran Stortinget for å demonstrere mot utsendingen av Maria Amelie. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet Vis mer

Maria Amelie ga i fjor ut boka «Ulovlig norsk», som handler om livet hennes som papirløs i Norge. Hun sier at ønsket med boka var å gi et ansikt til asylsøkere.

- Jeg skrev den aldri med mål om å endre noe. Jeg hadde ingen klar politisk agenda. Den gir et innblikk i hvordan livet er, og debatten som pågår nå gir et innblikk i hvordan det er å sitte i tingretten og hvordan det er å sitte her, sier Maria.

- Jeg kommer nok til å skrive en bok om dette også, sier hun, med et lite smil.