Jeg har bestemt meg for å reise

Dagbladets dagbokforfatter, Bjørn Heger, skriver her sin siste dagbok fra Damaskus. Han skriver om tung avskjed med familie og venner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAMASKUS (Dagbladet):  Jeg står på taket og skuer ut over damaskuskvelden. Det er som det har vært den siste tiden, utrolig stille. Ingen lyder av biler som tuter, barn som leker, og voksne som diskuterer. Bare disse dunkle drønnene i det fjerne, og den litt skarpere lyden av artillerikanonene på Qassioun når de fyrer av sin dødelige last som seiler over hodene våre, og lander i bydelene noen kilometer sør for oss.
JEG HAR BESTEMT meg for å reise. Det var en rask avgjørelse som ble tatt da en flyrute fra Damaskus til Istanbul åpnet. En rute som gjorde det mulig for Raya, min kone, å komme til et sted der hun kunne få et visum på flyplassen. Alle andre ruter endte steder der du måtte søke om visum på forhånd, noe som er vanskelig å gjøre når ambassadene er stengt.
    
JEG VET AT JEG BØR være glad for denne muligheten. At vi nå kan reise vekk er noe veldig mange i Syria misunner oss. Likevel stritter alle fibre jeg har i kroppen imot den avgjørelsen jeg har tatt når jeg nå står og skuer ut over den byen jeg har tilbrakt mesteparten av tiden de siste to årene. Jeg vil ikke dra. Jeg vil ikke forlate venner og folk jeg har blitt glad i. Jeg vil ikke sitte langt unna å fundere på om nyhetene gir et riktig bilde av situasjonen. Jeg vil ikke bli fortalt rykter om hvem som har dødd uten mulighet til å sjekke dem opp på egenhånd. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!

FOR HVIS JEG
skal være helt ærlig med meg selv så vil jeg være der det skjer. Jeg vil høre bombene falle. Jeg vil se ødeleggelsen. Jeg vil kjenne hjertet banke litt fortere. Jeg har blitt avhengig av spenningen, og det var da jeg realiserte dette, at jeg innså at det er riktig å dra. Det er viktig å dra.

I DET JEG GÅR ned trappen møter jeg Raya. Hun forlater så mye mer enn meg. Hun har vært her i femten år og har hele familien bosatt i Damaskus. Hun har hele sitt liv her. Hvordan pakker man hele livet sitt ned i en 20 kilos bag pluss håndbagasje? Jeg vet ikke, men ser at det blir gjort foran øynene mine. Det siste vi gjør er å reise til leiligheten til familien til Raya for å møte dem og venner for en siste gang. Vi blir fortalt gang etter gang at vi har gjort et riktig valg. At ingen av oss har noen fremtid i Damaskus slik situasjonen er nå. At vi trenger å komme oss ut før det er for sent. At vi fortjener bedre en dette.

IDET JEG FORLATER leiligheten i retning flyplassen, undrer jeg på hva som gjør at vi fortjener bedre, mens alle vi akkurat forlot tydeligvis ikke gjør det. Og jeg tenker på alle dem jeg ikke fikk sagt adjø til, fordi veien er for farlig, eller fordi de er opptatt med å gjøre alt de kan for å bedre Syrias fremtid, og jeg kan ikke se noe som helst grunn til at jeg fortjener bedre enn dem.