«Jeg har forbannet dagen jeg kom til Orderud»

Da Veronica Orderud for første gang var tilbake i svigerforeldrenes bolig, der drapene skjedde, fikk hun en «god og rolig følelse». - Det var på en måte ikke noe vondt i det huset. Alle de minnene jeg har fra det huset, er koselige. Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skulle kunne bo på gården, sier hun til NRKs «Brennpunkt».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er et omfattende utdrag av det første intervjuet Veronica Orderud gir etter at hun ble dømt til 21 års fengsel. Deler av det ble vist på NRK i «Brennpunkt» i går. Dagbladet kan presentere de delene av intervjuet som ikke kom med.

Det er en tydelig sliten, men reflektert kvinne som snakker fra besøksrommet i fengselet. Hun er veltalende og behersket når hun snakker om saken.

 OM FENGSELSLIVET

Veronica forteller at hun har det tungt etter dommen, og at hun bare ser en dag eller ei uke fram i tid for at håpløsheten ikke skal ta overhånd. Hun forutser at livet i fengselet blir tungt, selv om hun venter på at ektemannen Per skal komme til Skien fengsel, der hun soner. Hun vil komme i gang med studier i fengselet, helst i psykologi.

Hun forteller om da dommen falt:

- Det var som å stå på kanten av et stup, og ikke vite om noen kommer og dytter deg utfor eller drar deg opp. Jeg var bunnløst fortvilt. Jeg ble skjøvet utfor det stupet. Jeg klarte ikke å tenke fornuftige tanker, det var bare håpløshet.

 OM DOMMEN

Hun beskriver dommen som en håpløs eventyrfortelling, og synes ikke den forklarer hvorfor hun ble dømt.

- Det jeg reagerer sterkest på, er at retten til de grader har trodd på Kristins forklaring. Det er jo hennes forklaring som er hele dommen. Altså, de har jo ikke bare hatt tillit til deler av hennes forklaring, sånn som i herredsretten, men de har hatt tillit til det hun har sagt ordrett. Og det synes jeg er ganske tungt å svelge.

 OM HVA SOM GIKK GALT

- Hva var det som gikk galt i livet ditt?

- Det er så håpløst å begynne å tenke på, for det er jo åpenlyst at jeg har hatt sånn tanker òg. Jeg har jo forbannet dagen jeg kom til Orderud gård, jeg skulle aldri ha rotet meg borti Per, tenk så godt jeg kunne hatt det, ikke sant, kunne liksom vært ung og bekymringsløs student, løpt rundt med studievenner og vært glad og fornøyd. Nei, det... det er skjebnen. Jeg tror ikke man rår over det.

 FORHOLDET TIL FAMILIEN

- Hvordan kan du hevde at du hadde et godt forhold til de to drepte når du ikke snakket med svigerforeldrene dine på to år, og ikke gikk i begravelsen eller sendte blomster da mannen til Anne Orderud Paust døde?

- Det blir vanskelig for meg å svare på, fordi forholdene i familien Orderud var ikke sånn som jeg var vant til, eller sånn jeg synes forhold mellom familiemedlemmer burde være. Så når Per havnet i konflikten med foreldrene sine, så var det også veldig vanskelig for meg å ha et forhold til dem. Da ble det en sånn lojalitetsgreie overfor Per, og da var det ikke sånn at jeg kunne reise opp til svigermor og drikke kaffe for å forsøke å snakke med henne om dette. Det ville være veldig, veldig feil i forhold til min lojalitet overfor Per.

- Og sånn var det når Per Paust, mannen til Anne, døde. Da ville jeg at vi skulle sende blomster, i aller første rekke ville jeg at vi skulle reise dit, og det ville ikke Per. Han var sta og sær og mente det var Anne som burde ta kontakt med ham. Og så ville jeg at vi skulle sende blomster, og han hadde det samme synspunktet på det.

- De hadde sin måte å håndtere konflikter på, og i den familien var det sånn at der snakket man rett og slett ikke sammen. Da måtte jeg innrette meg etter det, eller så ville jeg også fått en konflikt med Per.

- Så du forstår hvorfor dette har blitt et sentralt tema?

- Ja, jeg forstår det så absolutt. Men samtidig så ligger det ikke noe mer i dette enn at det var en litt sær bondefamilie på Sørum, altså, rett og slett, og det var slik den håndterte konflikter. Hadde denne konflikten blitt løst en dag, så hadde ikke jeg hatt noen problemer med å gå opp til Kristian og Marie og drikke kaffe. Jeg følte ikke at jeg hadde noe vanskelig forhold til dem eller Anne sånn. Det var bare at reglene, de uskrevne reglene i den familien, var at hadde man en konflikt, så snakket man ikke sammen.

 OM Å BO PÅ GÅRDEN

- Men er det levelig for dere på Orderud gård etter drapene? spør «Brennpunkt»-journalisten.

- Ja, jeg tror det. For det må jeg si, det høres kanskje rart ut, men da vi var på denne befaringen i kårboligen, så var det første gangen vi var i den etter dette som hadde skjedd. Da fikk jeg en veldig god og rolig følelse inni meg, fordi det var på en måte ikke noe vondt i det huset. Alle de minnene jeg har fra det huset, er koselige, jeg har alltid vært der ved hyggelige anledninger, og når vi kom inn i storstua og så at bryllupsbildet vårt fremdeles hang der, så følte vi at denne konflikten ikke var så alvorlig som alle skulle ha det til. Vi kunne ha blitt en familie igjen dersom dette hadde løst seg.

- Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skulle kunne bo på gården. Per hadde jo et nært forhold til de drepte, og jeg hadde et normalt forhold til dem. Vi har absolutt ingenting å gjøre med det som skjedde, og jeg kan ikke forstå at det skulle være noe vanskelig. Det er minner ved alle ting og alle steder, for oss så er det nå blitt veldig mange negative minner knyttet til dette, men det er jo ikke Kristian, Marie og Anne sin skyld. De kan jo ikke noe for det.

 OM GÅRDSTVISTEN

- Er det viktig for deg å få beholde gården nå?

- For meg er det ikke viktig, rett og slett. Hvis noen hadde sagt til meg at «du får friheten din nå, mot at du står naken på gata uten en eneste eiendel», så hadde jeg tatt den friheten. Materielle ting betyr ingenting. Men jeg vet at for Per betyr gården mye. Han har røttene sine der.

Denne gården har vært i hans slekt siden 1640, dette å skulle bringe gården videre til sine etterkommere, det betyr veldig, veldig mye for ham. Jeg tror at det var viktig også for Kristian og Marie, for de har jo hele tida sagt at det var Per som skal ha denne gården, og de har jo gledet seg til at han skulle få barn som også skulle overta denne gården.

- Jeg må jo si at det er med gru jeg nå ser at enkelte slektninger går ut og skal ta fra Per det som er rettelig hans. Jeg vet at er det noe som ville fått Kristian og Marie til å snu seg i graven, så er det nettopp det.

 OM SØSTEREN KRISTIN

- Det er akkurat det samme for meg om Kristin får 12 eller 16 eller 21 år. Poenget er jo at hun er trodd, og det er det som gjør at jeg har fått 21. Hadde de ikke trodd henne, hadde de heller ikke dømt meg.

- Når man er uskyldig, skal man ikke sitte i fengsel, basta. Når alt skulle gå så galt, er det like greit at det gikk virkelig, virkelig galt. For da kan man håpe at man på en eller annen måte, seinere, får folk til å tenke seg om. Jeg tenker at når konsekvensene er så ufattelig store som 21 års fengsel, så vil mange føle at det må være litt håndfaste bevis, noe realt og ordentlig, noe udiskutabelt og konkret, mens det i denne saken egentlig bare er en masse surr.

- Nå har man sett at Kristin har et motiv og en grunn til å forklare seg slik hun gjør. Hun har jo tjent på det. Det er det som har gjort at hun får redusert straff.

- Er det mulig at Kristin kan ha hatt noe med drapet å gjøre, og ikke du? spør «Brennpunkt»s journalist Cecilie Ellingsen.

- Alt er mulig. Jeg vil ikke gå inn på å vurdere hennes rolle i dette, men det eneste som opptar meg, er at det som ligger der som bevis i saken, det peker mot Kristin og det peker mot Lars Grønnerød. Og så er det jo bevis som ikke er analysert ferdig, som også peker i den retningen.

- Hva var det som felte deg?

- Det var jo Kristins forklaring, det var det at hun ble trodd, og at hun klarte å gjøre et såpass godt inntrykk at man fikk grunn til å tro på alt hun hadde å si. Det er så enkelt at når du har med politi og påtalemyndighet å gjøre, så blir den ofte trodd som bekrefter deres historie, og som fører til at noen blir domfelt. Sånn er det. Den som har noe å bidra med, blir trodd.

- Mange vil jo si at vi ikke har bidratt med noe, for vi har jo ikke gjort noe for å opplyse saken. Grunnen til det er jo at vi ikke har noe å bidra med. Vi er uskyldige, har ikke gjort dette. Da kommer man i en helt annen situasjon enn Kristin, hun har en mye mer takknemlig oppgave.

 OM TROVERDIGHET

- Retten har ikke trodd på noe av det du har fortalt?

- Det må jeg ta til etterretning. Selvfølgelig synes jeg det er helt forferdelig at jeg ikke blir trodd. Det er jo kjempevondt.

 FORSVARERSTRIDEN

- Hvilken betydning har forsvarerstriden hatt?

- Det er vanskelig å si. Det ble en unødvendig forstyrrelse, rot i forhold til at vi alltid har hevdet at vi er uskyldige. Strategien begynte å trekke dette i tvil, og det er det vanskelig å forholde seg til. Det kan jo ha hatt betydning for skyldspørsmålet, det vet vi jo ikke. Jeg synes det var veldig ubekvemt da det skjedde, og tøft å sitte oppi det. For Per, midt i sitt livs kamp, følte at han ikke ble hørt, og at han ble overkjørt av en forsvarer som vet så veldig mye bedre enn deg hva som er best for deg, og da er det best å innrømme litt skyld. Det er ganske håpløst.

Veronica er tydelig engasjert når hun snakker om forsvarerstriden. Hun gestikulerer, og med hendene i fanget tar hun gang på gang av og på seg gifteringen.

 HVEM BEGIKK DRAPENE

- Jeg tror egentlig ingenting. Jeg vet at mange har meninger, men jeg må bare godta at jeg ikke vet. Jeg vil ikke si noe om det. Magefølelsen min er like lite verdt som andres. Så lenge man ikke vet hvem som utførte drapene, er ikke siste kapittel i Orderud-saken skrevet. Jeg tror politiet vil fortsette etterforskningen, og privatetterforskningen vil fortsette, betalt av venner og støttespillere av oss, sier Veronica til NRK.

  • Du kan se hele intervjuet med Veronica Orderud på NRK «Brennpunkt»s hjemmesider:

http://www.nrk.no/kanal/nrk1/brennpunkt/

<B>TALTE SIN SAK: Veronica Orderud ertilsynelatende relativt åpenhjertig i sine uttalelser til NRK Brennpunkt, som ble vist på TV-skjermen i går. MEn intervjuet er samtidig svært preget av at hun ennå har en sak å forsvare.