- Jeg har spilt bort venner, familie og karriere

Jan Eddie Hansen (36) var en suksessrik fotballtrener og kjendis i Horten. Ingen visste at han hadde gjeld overalt for å spille. Til slutt fingerte han ran. Nå har han vært spillefri i elleve uker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg kaller det avrusning. Spillesuget har vært altoppslukende, utmattelsen total. Det verste er at jeg har spilt bort venner, familie og karriere. Jeg vet bare at jeg er motivert. Jeg har funnet noe i meg som tror at det er andre ting i livet enn bare å tape, sier Hansen.

Ingen kunne se at fotballtreneren i førstedivisjon rundlurte omgivelsene. Allerede 28 år gammel var han hovedtrener i Ørn-Horten. Etter mange års fravær i 1. divisjon, greide han å trene klubben opp.

- Lovende framtid

- Jeg hadde en, som det heter, lovende framtid. Det sto det i alle fall i avisene. Men jeg greide aldri å glede meg over suksessen. Til det hadde jeg nok med å stagge uroen, skammen, angsten, ja, alt dette som har plaget meg siden fatter'n terroriserte mutter'n og meg med fyll, vold og trusler. Han knuste møblene våre. Han brente ned huset vårt. Han forsøkte å ta livet av seg, og det var vår feil, ikke hans. Han var psykopat. Det er ingen unnskyldning. Heller ingen forklaring. Han tok livet sitt, på 16-årsdagen min, etter at jeg for første gang hadde klart å ta igjen med fatter'n. Han ville gi meg en bursdagspresang jeg aldri ville glemme, som han sa, forteller Jan Eddie Hansen.

Skrev bok

I mange ensomme og tøffe timer har han skrevet sin selvbiografi, «Jeg tapte alt», som kommer ut på Publicom Forlag 27. september.

Boka er først og fremst en historie om spilleavhengighet, men handler også om en brutal oppvekst, om kampen for anerkjennelse og respekt som fotballtrener. Den handler om fall, tap og ydmykelse.

- Det er mye skam i boka. Å levere det ut offentlig er tøft. Men jeg har ingenting mer å tape. Jeg har tapt alt, og oppi alt sammen har jeg greid å skrive bok. Det gir meg et ørlite håp om ei framtid, sier Jan Eddie Hansen.

- Måtte gå på dagen

- I dag tåler jeg ikke engang å se meg i speilet. For å fungere sånn noenlunde, den gang, lette jeg etter en egnet maske. I travmiljøet fant jeg hva jeg søkte. Gambling handler om å holde maska. Tåle tap. Beherske seirer. Holde hodet kaldt. I det hele tatt forholde seg kjølig der andre blir begeistret eller fortvilet. Sånn klarte jeg å bli fotballtrener, sånn klarte jeg å opprettholde en viss fasade. Inntil i fjor, inntil det begynte å rakne, inntil maska falt. Kort fortalt, jeg måtte gå på dagen. Fotballtrenerkarrieren, det eneste jeg kunne, behersket, ved siden av gamblingen, var over. Og det var ikke av sportslige grunner. Det var skandale. Først og fremst lokalt. Men det ble også omtalt i rikspressen, i Dagbladet.

- Gikk i oppløsning

- Jeg drakk meg full, ble ufyselig og skjelte ut spillere. Særlig en av dem fikk gjennomgå. Jeg fant fram de groveste glosene. Spyttet dem ut. Det ville ingen ende ta. Jeg ba om unnskyldning neste dag, forsøkte å forklare spillergruppa hva som hadde skjedd. Jeg resignerte. Det fantes ingen unnskyldninger. Jeg hadde ikke bare sviktet klubben, men også meg selv. Jeg gikk i oppløsning bit for bit. Jeg ble innlagt på Modum bad og nervesanatorium, forteller Jan Eddie Hansen.

- Kniven mot strupen

Han forteller lavmælt, intenst:

- Hver eneste dag de siste ti åra har jeg levd med kniven mot strupen. Skaffe penger, spille, vinne og betale gjeld. Eller spille, tape og leve med gjeld. Hver eneste dag har vært et ork. Et evig press. Jeg aner ikke hvor mange penger som har glidd mellom hendene mine. Hundretusener, millioner. Jeg husker ikke lenger løgnhistoriene mine, påskuddene jeg har kommet med overfor spillekamerater, venner og ikke minst mamma. Ingen har lidd mer enn henne. For det er ikke bare jeg som sitter med gjeld oppunder øra, også mamma gjør det. Jeg har flådd henne. Jeg skammer meg. Voldsomt og intenst. Mitt liv som spillejunkie har blitt hennes økonomiske ruin. Mine løgner har blitt hennes sorg. Dette har bidratt til at dager og netter har vært uutholdelige, sier han.

Jan Eddie Hansen forteller at det var ei akutt spillegjeld som utløste planene om et fingert ran:

- Vi var to som måtte ut med 60000. Sammen med kommisjonæren snakket vi om å fingere et ran i kiosken hans. Helt vilt, men sånn var det. Kommisjonæren var klar. En uskyldig forsikringssvindel. Han som skulle kneble kioskeieren, skulle få 10000. Vi skaffet alibi, så fotballkamp i tv-stua hos en bekjent.

- Kriminell også

- Etter kampen, som jeg for øvrig ikke husker noe av, kjørte vi dit. Sånn bare for å sjekke om det var noe å se. Og det var det. Området var sperret. Politiet var overalt. Jeg ble nervøs. Jeg svettet. For nå var jeg en kriminell også.

Dagen etter på forsiden av lokalavisene lyste overskriftene. Væpnet ran sto det. Og da skjønte jeg at det var alvor. Jeg skulle jo bare være med på en uskyldig liten forsikringssvindel. Kioskeieren ble fakket på formiddagen. Jeg kontaktet kompisen min. Vi surret rundt som to dødsdømte fluer. Jeg frøs og skalv noe sinnssykt. En slags galopperende koldbrann i hodet. Vi gikk selv inn på politivakta. Noen minutter seinere satt jeg strippet på cella.

Det skulle seinere bli en dom på fire måneder i fengsel.

BUNNLØS GJELD: - Jeg husker ikke lenger løgnhistoriene mine, påskuddene jeg har kommet med overfor spillekamerater, venner og ikke minst mamma. Ingen har lidd mer enn henne. For det er ikke bare jeg som sitter med gjeld oppunder øra, også mamma gjør det. Jeg har flådd henne. Jeg skammer meg, sier Jan Eddie Hansen.