Jeg kjenner ei heltinne

Kjefte og kreve kan politikere. I dag vil jeg fortelle om Erlinda (63), som gjør en viktig innsats for likestilling, skriver Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERLINDA MUNOZ (63) kom til Norge som kvoteflyktning i -92 fordi hun ble truet på livet. Som journaliststudent møtte jeg henne i Peru et par år tidligere. Erlinda danset salsa og hadde verdens mest smittende latter. Hun var organisator for en folkelig kvinneføderasjon i Vila El Salvador, et fattig område utenfor Lima. Peruanske kvinner kjempet for daglig melk til barna sine. Og skolegang. Erlinda organiserte demonstrasjoner, men også felleskjøkken og barnepass. Kvinnesolidaritet var veien til et bedre liv. Jeg husker at Erlinda frøs mye den første vinteren i Norge. Og lo mindre. Hun slet veldig med å lære seg norsk. Hun var blitt en usynlig ikke-person. Men så fikk hun jobb i en barnehage.

ERLINDA JOBBER på grasrota. Hun tar kontakt med innvandrerkvinner på trikken og i butikken. Hun spør: «Vil du komme på diskusjonskveld? Vil du gå på norskkurs?» Hun lokker asiatiske og afrikanske kvinner som har bodd i Norge i 10-20 år uten å lære seg norsk, ut av innestengte stuer. Erlinda leder prosjektet «Oasen – Kvinner krysser grenser» – i regi av Norsk Folkehjelp. Hennes stahet gjorde at prosjektet overlevde. Erlinda arrangerer kurs i norsk, engelsk, data, førstehjelp, kulturkvelder og diskusjonsgrupper. Kvinner forteller om sin livssituasjon og diskuterer løsninger. Prosesser igangsettes. Erlinda holder kurs om kvinnerettigheter. Hun sier: I Norge har vi mange rettigheter. Men vi har også plikter. Vi kvinner må jobbe og utvikle oss. Vi må lære norsk. Ikke som en tjeneste for det norske folk, men som en tjeneste til oss selv.

ERLINDA FEIRER selvsagt den internasjonale kvinnedagen. 8. mars komiteen i Oslo har fått kjeft for manglende paroler for minoritetskvinners rettigheter. Men mange ikke-etniske norske kvinner føler kanskje at de har fått nok oppmerksomhet i det siste? De blir gjennomgående generalisert og stakkarsliggjort. Heldigvis for Erlinda er hun ikke muslim, men latino. Hun slipper å bli «reddet» av Siv Jensen og gubbepartiet Frp, som aldri har gjort annet enn å motarbeide likestilling. Erlinda har følgende kommentar: Siv Jensen kommer og sier hva vi skal gjøre. Men hun gir ingen muligheter. Ingen motivasjon. Hun glemmer at innvandrere også må føle seg som mennesker.

NÅR KVINNER ikke forstår samfunnet, kan de aldri bli likestilt. Men kvinner kan ikke kreve likestilling hvis de ikke gjør noe selv. Det er Erlindas startpunkt. Å se henne i aksjon er flott. Hun lytter. Og utfordrer. Er motivator. En integreringsarbeider i særklasse. En engasjert kvinneaktivist. Uten damer som Erlinda går det ikke bra. Metoden hennes er kunnskap og dialog. Er det ikke Karita Bekkemellem – eks likestillingsministeren som mener at hijab og kjønnslemlestelse er hipp som happ – som er lei av alt pratet om «dialog»? Hva foreslår hun? Likestilling bare gjennom tvang?

LIKESTILLING ER noe av det beste vi har i Norge. Jo da, det er langt igjen til full likestilling og likelønn. Men vi går tross alt rundt og tar våre likestilte rettigheter som en selvfølge. Vi tar for oss og tar plass. Og ja, jeg ønsker ofte «å tre vår likestilling» nedover kvinner med minoritetsbakgrunn: «Tjen egne penger. Ikke gjør som mannen din sier. Kle heller av deg enn på deg. Bli som oss». Men det fungerer jo ikke slik. Nye kvinnegrupper må ta kampen selv, på sine premisser – i sin tid. Minoritetskvinner må stå på for sine rettigheter. Norske politikere må selvsagt stille kvinnekrav om arbeid og samfunnsdeltakelse.

DEN GODE FE. Det trengs hjelpere som drar nye kvinnegrupper det første stykket inn i det norske samfunnet. Erlinda tilbyr sine medsøstre en arena for de første skrittene. Hun byr på respekt, kunnskap og fellesskap. For innvandrerkvinner flest er det jammen ikke mye hverdagslig solidaritet å hente hos oss likestilte, selvbevisste kvinner. Vi gjemmer oss i våre hvite gettoer og unngår kvinner med brun hud eller skaut. Men de får lov til å vaske gulvene våre og passe barna. Når klassekompisen eller jobbkollegaen har minoritetsbakgrunn, så snakker vi endelig sammen. Det er som kjent noe annet enn å snakke til.

HIJABDEBATTEN er utmattende interessant – både i et integrerings- og i et likestillingsperspektiv. Men noen hijabkvinner hører ikke debatten. De merker bare blikkene. De leser ikke norsk. De kan ikke trues til akutt frigjøring. Den første drahjelpen ut av kjøkkenet – mot likestilling – er svært viktig. Erlinda utgjør en forskjell. Vi bør kanskje vurdere å bidra med en dæsj søstersolidaritet noen hver. Eller nei, det er bare slik vi sier i taler i dag. Kjære Erlinda, jeg hører du er invitert til 8. mars-lunsj med Dronning Sonja. Det har du jammen fortjent. Du er min 8. mars-heltinne.