- Jeg må ha rørt ved noe

Sjefredaktør Knut Haavik i Se og Hør gjorde noe unorsk da kona Torunn (56) døde av kreft: Han snakket åpent om avmakten og ensomheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hundrevis av nordmenn har siden i sommer skrevet til Haavik for å beskrive tomheten, tristheten og sorgen de føler etter at deres kjære er gått bort.

- Det er tydelig at jeg har rørt ved noe folk er opptatt av. Det er så få som byr på seg selv. Vi er så tilknappet og innesluttet. Hvis du snakker med noen på trikken, blir du nesten kastet av på neste holdeplass, sier 59-åringen.

Sterk Førde

Haavik kaller Einar Førde en mann med stort mot og en indre ro og styrke, som til tross for en livstruende sykdom makter å skrive om døden.

- Det er ikke for ingenting at både Dagbladet og VG setter Førdes refleksjoner om døden på forsida. Døden er kanskje vårt siste tabu i et moderne samfunn. Døden ryddes vekk og nevnes ikke, fordi den oppleves som noe unaturlig for oss, sier Haavik.

Med bildet av kona på kontorpulten og sin nye samboer Arg, fuglehunden, sovende ved siden av seg, forteller sjefredaktøren i Nordens største ukeblad om hva som skjedde da kona fikk kreft igjen, fire år etter at hun var erklært symptomfri av brystkreften.

- Når prester i begravelser snakker om en rettferdig og kjærlig Gud, blir jeg sint. Torunn var omsorgsfull med helsa si fra hun sto opp til hun la seg, tok tran og røykte aldri. Alkohol inntok hun i bare meget små mengder, og det først etter at hun var over 30. Jeg har alltid vært uforsiktig, røykt og drukket mer enn de fleste. Så var det hun som døde først. Finnes det noen mening med slikt? undres Knut Haavik og fortsetter:

- Einar Førde, som i alle år har gjort en stor samfunnsinnsats, nå når han endelig skulle få tid til familien, kona, tvillingdøtrene på 6 og sønnen på 1, blir han rammet av kreft. Er det mulig å sitte i kirken og høre presten forkynne at Gud har en mening med alt?

Engler i arbeidstøy

Haavik tror på engler, men uten vinger. Bare i hvitt arbeidstøy:

- Torunn ble stelt av kjærlige hender. Det betydde alt. Hun fikk ligge på enerom. Det var snakk om at hun skulle overføres til et hospice for døende. Det ville vi ha opplevd som om hun var blitt lagt i en tysk jernbanevogn på vei til gasskammeret. For oss var det viktig at hun var på et sykehus som var mer preget av helbredelse enn av døden, sier han.

Med brillene på, hender som holder om brevene fra leserne, forteller Haavik om konas siste tid.

- Da legen fortalte at det var funnet nye kreftceller i prøvene, tok hun det meget rolig. Hun var overbevist om at magetrøbbelet skyldtes en feilmedisinering i Spania. Jeg bestemte meg for at hun skulle få leve i håpet så lenge hun kunne. Det ble noen forferdelige måneder i balansegangen mellom sannhet og løgn.

Liten personlig seier

Selv er Haavik redd for å dø.

- Jeg tok det derfor som en personlig liten seier hver kveld hun gikk til sengs uten å gi uttrykk for sin engstelse. På et visst tidspunkt måtte hun likevel få vite sannheten. Da jeg sa til henne at jeg hadde visst dette hele tida , tok hun meg i hånda og takket for at jeg hadde holdt det for meg selv. Jeg ble forundret over motet hennes. Etter 36 års ekteskap fikk jeg oppleve en ny side av personligheten hennes. Hun ble galgenhumoristisk, og det hjalp oss, forteller Haavik, og avslutter:

- Hun virket ikke redd for døden, men fryktet at hun skulle bli styggere i andres øyne. Selv i livets siste fase passet hun på å få på seg leppestiften hver dag.

BESØKER SJELDEN GRAVEN: Knut Haavik besøker sjelden konas grav. - Jeg føler gravstedet handler mer om døden enn om Torunn. Isteden trives jeg med bilder og minner fra samlivet vårt, sier Haavik til Dagbladet.