«Jeg måtte passe på at han fikk mat»

Psykiater Inger Thoen besøkte sin mann Alf Nordhus på sykehjemmet nesten hver dag i fire og et halvt år. - Jeg var nødt til å passe på at han fikk mat og medisiner i perioder. Politikerne har ikke skjønt hvor dårlig det står til på sykehjemmene våre, sier Inger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høyesterettsadvokat Alf Nordhus flyttet på et sykehjem i Oslo i 1993 etter en hjerneblødning. Han var pasient her til han døde i 1997.

- Jeg vil ikke si at min mann hadde det verre enn andre. Det er det som er skremmende. Det er heller ikke riktig å legge skylden på pleierne, for de gjør ofte så godt de kan. Likevel, når de er nødt til å løpe fra pasient til pasient, blir situasjonen uholdbar. Hvis jeg ikke hadde sørget for at Alf fikk i seg mat, ville han trolig ha sultet, sier Inger.
Hun mener at politikerne sitter med ansvaret for forholdene ved norske sykehjem.

- De eldre skal ikke behandles som om de er stykkgods på siste stasjon før døden. De er mennesker som må behandles med verdighet. Jeg reagerer spesielt på pleiere som snakker til pasienter som om de er barn. Jeg husker Alf sa til meg: «De oppfører seg som om vi er barn i en barnehage.» Psykiateren er sterkt imot «dulling» med pasientene.

- Hvis man snakker til eldre som om de var babyer, mister de etter hvert sin identitet. De må få beholde sin verdighet selv om de blir gamle, sier Inger Thoen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg tror personalet ble litt lei meg, samtidig som jeg gjorde mye av det arbeidet de egentlig skulle ha gjort, men ikke hadde tid til, sier Inger.

Sultet

I de fire årene Alf Nordhus levde på sykehjemmet fikk psykiateren et godt innblikk i hvordan pasientene ble behandlet og problemene institusjonen slet med.

- Pleierne hadde liten tid til hver enkelt pasient. Det kunne gå utover sikkerheten.

- Jeg oppdaget at han ikke hadde fått mat. Pleierne mente at han ikke hadde matlyst. Jeg fortalte dem at han hadde svelgelammelser, som gjorde at han ikke klarte å svelge på vanlig måte. Jeg måtte av og til selv gi ham mat slik at han fikk den næringen han trengte, sier Inger Thoen.
- Jeg ville ikke blande meg for mye opp i det som skjedde med de andre pasientene, men ved flere tilfeller så jeg depressive eldre som ble behandlet som om de hadde aldersdemens, forteller Inger. Hun beskriver legetilsynet ved sykehjemmet som dårlig i perioder.

- Da Alf fikk kraftig eksem tok jeg ham selv med til lege for behandling slik at han ble frisk. Tilsynslegen hadde ikke gjort noe for å stoppe eksemen. I det store og det hele var det mye slurv, uten at jeg kan si at dette sykehjemmet var verre enn andre. Bare det i seg selv er et tankekors, sier Inger Thoen.

Situasjonen bedret seg noe de to siste årene Alf Nordhus levde.
- En kvinnelig lege gjorde jobben skikkelig. Det er slett ingen selvfølge, sier Inger.

Mange ufaglærte

Sykehjemmet brukte mange ufaglærte.

- Kompetanse og utdannet personell må til hvis det skal bli skikk på sykehjemmene. Ufaglærte har ikke de samme forutsetningene for å behandle pasientene, noe jeg merket godt i Alfs situasjon.

Det virker som om sykehjemmene har kommet inn i en ond sirkel, med for dårlig betalte stillinger som ikke rekrutterer nok faglært personell. Det igjen fører til stort press på de som blir igjen, samtidig som den faglige stimulansen svinner. Det eneste som kan stoppe utviklingen er at politikerne åpner pengesekken.

Jagland sa i hvert fall en sann ting: «Verdier koster.» Spørsmålet er vel om politikerne synes det er verd å bruke penger på sykehjemmene. Man bør kunne kreve å få leve de siste årene av livet i verdige forhold, sier Inger Thoen. Hun beskriver en episode der de ansatte skulle feire fødselsdagen til en pasient.

- Denne gamle damen fikk stukket et norsk flagg i hånda, og så måtte hun ut på gulvet mens alle de andre gamle og pleierne sang «Hurra for deg». Man behøver ikke behandle folk som om de er barn, selv om de er gamle eller demente. Jeg blir så rasende av slikt, sier Inger Thoen.

Medisin over telefon

Som utdannet psykiater hadde hun flere ganger lyst til å gripe inn i «ting som ikke angikk henne».

- Jeg opplevde at psykiatrisk medikasjon ble forskrevet over telefon uten at legen hadde hatt noen som helst kontakt med pasienten. Heldigvis for Alf sørget jeg for at han ble riktig medisinert. Det er en tendens til hard bruk av medikamenter, men medikamenter kan ikke erstatte omsorg. Med den bemanningen som var på dette sykehjemmet, fikk de sjelden tid til å prate ordentlig med pasientene.

- Jeg snakket med Alf hele tida, og det tror jeg stimulerte ham til å bli bedre.
- Noe av det siste vi gjorde sammen var å se en håndballkamp, da var han nesten seg selv igjen, sier Inger Thoen. Hun ber om at politikerne ser situasjonen i øynene.
- Har ikke de familie eller venner på sykehjem? Det er ressurser det handler om hele veien. Hvis de gamle skal få avslutte livet på et verdig vis på sykehjemmene, må det bevilges mer penger. De har vel hørt det så mange ganger at de nærmest er blitt immune. Pasienter på sykehjem bør ha et så tilfredsstillende tilbud at ønsket om aktiv dødshjelp ikke oppstår, sier Inger Thoen.

OPPEGÅENDE: Alf Nordhus kom på sykehjem etter en hjerneblødning. Her bodde han til han døde i 1997.