Jeg møtte UDI

Vel plassert i køen inn til «Alien Section» på Grønland politistasjon skjønte jeg for alvor hva norsk byråkrati dreier seg om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Klokka er fem over åtte en vanlig mandag i sommer-Oslo. Jeg har meldt meg frivillig til å bli med en engelsk kompis og samboeren hans ned på politihuset på Grønland for å oversette eventuelle misforståelser med folka som tar i mot søknader om arbeids og oppholdstillatelser. Kompisen har fått seg jobb i Oslo, og må han ha et personnummer for å kunne åpne bankkonto og slippe å betale femti prosent skatt til den norske staten. Ganske greit når prisnivået er litt høyere enn det han er vant til.
  • De hadde prøvd seg på politistasjonen før, men den dagen ville ikke dama bak skranken ta i mot søknaden. De hadde ikke noe bevis på at de bodde i stua hos meg, og det er som kjent vanskelig å få opprettet depositumskontoer uten personnummer. Da blir det vanskelig å skaffe seg et eget sted å bo også. I tillegg har kompisen min en samboer som ikke ser ut som en europeer ved første øyekast. Hun har foreldre fra Bangladesh, og etter fire og en halv time i kø fikk hun beskjed om å fremlegge en fødselsattest for å bevise at hun var britisk. Det holdt nemlig ikke med det britiske passet.
  • Så derfor befinner jeg meg altså på politihuset tidlig en mandags morgen. Utlendingsseksjonen åpner kvart over åtte, og vi er ute i god tid. Men idet vi runder hjørnet skjønner vi at dette kan komme til å drøye i dag også. Køen står ut av hoveddøra i Grønlandsleiret, og det er ennå ti minutter igjen til kontoret åpner. Og jeg som alltid har trodd at passkøen på Grønland var ulidelig lang.
  • Det er trangt om plassen i gangen på politistasjonen, og med jevne mellomrom trykker sinte damer seg gjennm dørene, sukker, stønner, og dytter oss inn mot veggen. Det er klart det er irriterende når det står utlendinger i veien. Jeg tar meg selv i å håpe at det ikke er disse menneskene som sitter bak skrankene der inne, og etter ti kvikke minutter åpner døra inn til kølapp-systemet. Under kølappene får vi vite at vi er kommet til den norske «Alien section.» Det lønner seg å være tidlig ute hos romvesenseksjonen og vi trekker nummer 45. Aliens 45 begynner ventingen.
  • Det tar ikke lang tid i dag. To timer og et kvarter er alt som skal til. Vi tvinner tomler, prater, ser på de andre i køen. Noen ser desperate ut, andre har store bunker papir i hendene. Vi er visst ikke de eneste som har vært her før.
  • Damen bak skranken er hyggelig. Overraskende hyggelig med tanke på forrige ukes skrekkopplevelse med fødselsattestkrav. Men problemene er ikke langt unna. Siden samboeren til kompisen ikke har jobb og derfor er økonomisk avhengig av ham, må hun bevise at hun er hans samboer. Etter noen runder med forklaringer, samboerkontrakter er ikke spesielt utbredt i England, går skrankedamen med på at det holder med en skriftlig erklæring fra begge to på sivilstanden. Så tar hun i mot søknadene. - Behandlingstiden er seks til åtte uker, sier hun. - Så fint, sier vi, men hva gjør vi med skattesatsen da? - Inntil han får et personnummer må han nok betale femti prosent skatt, men dere kan jo søke likningskontoret om et midlertidig personnummer.
  • Alt vel så langt altså. Om et par tre måneder kan han se fram til å betale skatt som andre, og er han riktig heldig får han en bankkonto her også. Det kan bli lange måneder på sofaen hos meg.
  • På likningskontoret er det to køer. En til folkeregisteret, og en til likningskontoret. Vi tar en lapp til begge køene for sikkerhets skyld. Det viser seg å være lurt.
  • Søknaden om midlertidig personnummer må vi nemlig levere hos likningskontoret. Inntil fire uker tar det å få det magiske nummeret, det vil si, hvis søknaden blir innvilget. Det har seg nemlig sånn at dersom man skal oppholde seg i Norge utover seks måneder har man egentlig ikke krav på å få et midlertidig personnummer. Da skal man melde permanent flytting, og derfor har man jo søkt om et permanent personnummer, sier den hyggelige damen hos likningskontoret. Seks til åtte uker altså, tenker vi.
  • Selvfølgelig kan man ikke melde flytting til Norge uten å ha et permanent personnummer, det burde vi skjønt. Bomtur til folkeregisteret. Da er det ikke annet å gjøre enn å vente. Seks til åtte uker. Trodde vi.
  • To dager etter at vi leverte søknaden om arbeids- og oppholdstillatelse hos politiet får vi en lei overraskelse i posten. Der ligger begge de to søknadene, akkurat som vi leverte dem, med et hendig lite rundskriv i tillegg:

    VEDR; RETUR AV SØKNADSDOKUMENTER

    Vedlagt returneres Deres søknad om EØS-tillatelse.

    I Utlendingsdirektoratets rundskriv 93-42 er det presisert; 'Søknad om oppholdstillatelse etter ankomst fremmes ved personlig fremmøte hos politiet i oppholdsdistriktet innen tre måneder.'

    Dette er nå innskjerpet fra UDIs side og vi må be Dem ta med søknadspapirene og møte personlig for innlevering.

    Det reisedokumentet som er brukt ved innreise må medbringes og fremvises.

  • Søknadene er altså returnert fordi vi ikke møtte opp personlig på politihuset og leverte dem. Neivel. Akkurat.

    I tillegg er den engelske oversettelsen av brevet bemerkelsesverdig forskjellig fra den norske teksten.

  • En telefon til UDI oppklarer misforståelsen. De har gjort en feil. Vi trenger ikke møte opp en gang til, vi kan bare sende søknadene tilbake. Seks til åtte ukers behandlingstid. Med en liten ukes ekstra forsinkelse. Noen små feil må man jo regne med.
  • Jeg tør ikke tenke på hva slags feil mennesker med pass fra land utenfor Europa blir utsatt for.
MASTODONTEN: Mange har tilbrakt timesvis i kø innenfor disse dørene. «Alien section» på politihuset på Grønland er et populært sted.