TRONDHEIM/OSLO (Dagbladet): - Vi motsatte oss på det sterkeste å gå ut i dette terrenget, men ble beordret av befal.

Det sier FN-veteran Morten Berg (62) til Dagbladet.

Vi møter den tidligere FN-veteranen i Oslo, ikke langt fra Akershus Festning. Det er mye snø i hovedstaden denne dagen, og utenfor sklir folk med fulle handleposer.

Men det er ikke derfor Morten har invitert oss.

For første gang vil FN-veteranen fortelle sin historie. Historien om hvordan han i 1980 var nær ved å bli drept i FN-tjeneste, og den manglende oppfølgingen i ettertid.

I 2017 bestemte trebarnsfaren seg for å ta sitt eget liv.

Ble beordret

Vi skrur tida 42 år tilbake. Datoen er 8. november 1980.

I Sør-Libanon ligger den da 20 år gamle geværmannen Morten Berg og slapper av i sola. Plutselig hører de et drønn.

Ei ku har gått på ei mine.

- Da blir lagfører Hugo Thoresen og nestlagfører Magne Olsen kalt ut, og de spør om jeg vil bli med.

Hendelsen skjedde i et område hvor de visste det lå en god del miner, og hvor det i bare fem dager i løpet av det siste halvåret ikke hadde gått av en mine, forteller Morten.

Nede i området 4.10, også kalt "reiret", finner de tre soldatene kua blødende fra buken, og med venstre bakbein sprengt av.

Unnlot å informere etterlatte i over 60 år

Etter først å ha fått tillatelse til å skyte kua, fikk trioen beskjed, først fra majoren, deretter fra løytnanten som var troppsleder, om å rydde et sikkert spor til kua og rundt den.

- Vi fikk beskjed om at det var viktig å ta vare på kjøttet, sier Morten, før han fortsetter:

- Jeg sier til Thoresen at: «vi har ikke utstyr til dette, og at vi ikke skal tråkke oss ut dit med bajonetter. PI-troppen (minerydderne, journ.anm.) er bare fem minutter unna.».

Det spilte derimot ingen rolle for løytnanten, kommer det fram i granskningsrapporten etter hendelsen, som Dagbladet har sett.

«Likevel beordret løytnant dem å gjøre det, og ba dem bruke bajonetten sin.», heter det i granskningsrapporten.

Det hele endte med at soldatene, selv etter å ha meldt ifra om at de ikke hadde utstyr, begynte å mineklarere gaten ved bruk av bajonetter.

- Vi ble truet med refselse hvis vi ikke gikk og mineklarerte oss fram til kua, slik at en slakter kunne gå trygt inn for å berge kjøttet, forteller Morten.

Morten, som knekte kvister for å klarere gata ut til kua, gikk etter hvert tilbake for å hente mer kvister.

Da plutselig hører han et klikk. Så smeller det.

Morten har gått på en mine.

- Du bare kjenner det smeller, også lander du på ryggen. Jeg hadde ikke noen smerter med en gang. Jeg ser deretter ned på høyrebeinet mitt, og ser at det ikke er noen fot der, forteller han.

Mortens beskrivelse av hendelsesforløpet stemmer overens med det som kommer fram i granskningsrapporten etter hendelsen.

Morten fikk etter hvert smertestillende for å roe de voldsomme smertene han hadde etter ulykken, men dette hjalp ikke.

- Jeg fikk satt smertedempende morfin i feil lår der hvor foten var sprengt av, og som ikke hadde blodsirkulasjon. Dette førte til at morfinen ikke fungerte, og at jeg hadde uutholdelige smerter, forteller han.

Selv om det i ordren ble gitt beskjed om at de skulle bruke kjøttet fra kua, og at en slakter skulle komme, var ikke det tilfellet, forteller FN-veteranen.

- Da PI-troppen omsider kom, kunne de ikke komme seg ut dit i det hele tatt, så de sprengte seg vei. Deretter helte de diesel på kua og brant den.

Ingen hjelp

26. november, 18 dager etter den fatale ulykken i Sør-Libanon, ble Morten og faren fløyet hjem til Norge i et Hercules lastefly. Hjemme i Norge ventet moren, som skulle vise seg å bli helt avgjørende i tida framover, samt hans fire år yngre søster som var i sjokk etter det som hadde skjedd.

- Da vi sto på Gardermoen, var ikke noe transport fra Forsvaret, bare bestilt en taxi som kjørte meg hjem til Smedstua, sier Morten, før han fortsetter:

- 14 dager etter jeg kom hjem fikk jeg en innkalling fra militæret om å komme opp å levere inn de militære effektene jeg hadde, også var jeg så heldig å få skrive en taps- og skademelding for en sokk og en marsjstøvel, sier Morten tydelig irritert.

Dette var det eneste Morten hørte fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet, forteller han.

- Når det gjelder opptrening og det å få protese, så måtte jeg og mamma ringe Sophies Minde Ortopedi selv, og få ordnet plass der. Når jeg skulle ta stinga i høyrearmen, så var det ingen fra Forsvaret som var der for å hjelpe til, det måtte jeg gå ned på legevakta for å ordne selv.

Han fikk heller ingen hjelp fra Forsvaret knyttet til videreutdanning etter han hadde blitt skadd i FN-tjeneste.

- Mamma var veldig flink til å hjelpe meg, minnes Morten.

Dagbladet har framlagt flere av uttalelsene til Morten for Forsvarsdepartementet, samt stilt de en rekke spørsmål. De opplyser at de verken kan kommentere hendelser og utsagn som gjelder forhold som ligger flere tiår tilbake i tid, eller kommentere enkeltsaker. Les hele svaret til Forsvarsdepartementet lengre ned i saken.

- Skuddet gikk i taket

Som følge av skaden han pådro seg i Sør-Libanon, var det umulig for Morten å fortsette i sin tidligere jobb. Etter hvert startet han på Handelshøyskolen, før han seinere begynte i Skatteetaten.

Noen år seinere startet han sitt eget regnskapskontor, og derfra gikk det slag i slag.

- Jeg har jobbet ræva av meg for å tråkke spøkelsene bort. Det har vært min måte å løse det på

For Morten, som hadde jobbet seg i hjel for å ikke tenke på det han hadde opplevd, ble vondt til verre i 2008, da han opplevde hjerteinfarkt.

Da selskapet i 2010 ble kjøpt opp, og Morten startet i en vanlig 8-16 jobb i selskapet som kjøpte hans firma, forverret ting seg ytterligere.

- Jeg begynte å skrante litt i 2008/2009, og i 2011 gikk jeg inn i de dype daler.

Den manglende hjelpen fra Forsvarsdepartementet og de rundt, kombinert med et samlivsbrudd høsten 2016, fikk Morten på stadig mørkere tanker.

I februar 2017, mens datteren på 22 år ikke var hjemme, gikk han ned i kjelleren. Han orket ikke mer.

- Forbanna råttent

Dagbladet har gjennom flere reportasjer avslørt hvordan Forsvarsdepartementet i flere år har unnlatt å informere om FNs erstatningsordning for skadde soldater og etterlatte etter drepte soldater.

I 2019, 63 år etter at ordningen ble til, hevder departementet de først ble kjent med ordningen, noe de har uttalt ved gjentatte anledninger.

Selv måtte Berg nøye seg med forsvarets ytelser for erstatning, som til slutt, etter vurdering av medisinsk invaliditet, ga Berg 40 prosent av maksimumsbeløpet på skadetidspunktet.

101 400 norske kroner.

Først i midten av desember i år, 42 år etter den fatale ulykken i Sør-Libanon, mottok Morten omsider FN-erstatning. Erstatningen var på 270 000 kroner, og inkluderte ikke noen form for forsinkelsesrente. Beløpet var inkludert erstatning for at han har fått PTSD, noe det kort tid etter hendelsen i 1980 ble funnet tegn på at han hadde.

- Ikke en god dialog med Forsvarsdepartementet

FN-ordningen ga i perioden 1994-1997 i snitt 104 000 amerikanske dollar til skadde soldater og etterlatte, hvorav høyeste registrerte utbetaling var på 660 000 USD.

Da beløpene som ble gitt før 1997 varierte stort, er det vanskelig å slå eksakt fast hvor mye Berg eventuelt ville fått i erstatning fra FN, dersom Forsvarsdepartementet hadde bistått han med å få erstatning.

Selv om departementet hevder de først ble kjent med ordningen i 2019, bisto de i 1993 en skadd norsk FN-soldat med å få FN-erstatning. Samtidig har det blitt undervist om ordningen i hvert fall siden 2019 på Stabsskolen ved Forsvarets høgskole.

Berg er sjokkert over at departementet i så mange år har unnlatt å informere om ordningen.

- Jeg synes det er forbanna råttent! Jeg skulle egentlig hatt erstatningen i 1980/81.

- Vi er søppel

Morten sier dette bare gjør han enda mer forbanna på Forsvarsdepartementet og Forsvaret generelt, og mener det må ha vært noen som har sittet i systemet som har visst om ordningen.

- Som arbeidsgiver, slik Forsvarsdepartementet er, skal de vite om alle erstatningsordninger til de som er ute og tjenestegjør. Det at man ikke klarer å finne ut det, da må man sitte på det du tenker med.

Bare forsinkelsesrenter alene havner på nærmere 800 000 kroner fra 1. januar 1994 og fram til i dag for et beløp på 270 000 kroner.

Seinest i november uttalte departementet at de ville vurdere å kompensere, dersom noen har lidd et økonomisk tap på grunn av manglende kunnskap om ordningen.

- Det er FN som skal ta stilling til krav om erstatning fra veteraner og etterlatte. Dersom noen i etterkant av FNs behandling av kravene mener de har blitt påført et økonomisk tap som følge av manglende informasjon om ordningen, vil vi vurdere kravet når det er mottatt, skrev departementet i en e-post til Dagbladet.

Departementet har ikke ønsket å svare på om de vil utbetale forsinkelsesrente, eller på annet vis kompensere for det økonomiske tapet som Berg og andre soldater og etterlatte har lidd.

- Patetisk og nedrig

Rødt-leder Bjørnar Moxnes har tidligere uttalt at han forventer at regjeringen nå følger opp det departementet sa for tre år siden, slik at de etterlatte og skadde får den erstatningen de skulle hatt for flere år siden.

- Det er ingen grunn til å ikke rydde opp nå, sa Moxnes til Dagbladet i november.

På spørsmål om han mener Forsvarsdepartementet bør betale forsinkelsesrente til han, svarer Morten raskt:

- Ja, selvfølgelig. Det skulle bare mangle. Det at de ikke har hatt kunnskap om dette er bare helt for jævlig.

Morten mener det som har skjedd med FN-soldatene ikke er ulikt det som skjedde med krigsseilerne etter 2. verdenskrig.

- Det er noen som sitter og er livredde for at menige eller lavere graderinger skulle få noe ekstra. (...) De som var menige var definert omtrent som søppel, og skulle ikke få noe ekstra.