- Jeg reddet livet med skuespill

Åpenhjertig Anthony Hopkins til Dagbladet STOCKHOLM (Dagbladet): Hva hadde Anthony Hopkins (58) vært hvis han etter en elendig skolegang ikke fikk et stipend for å gå på teaterskole: - Jeg ville vel ha jobbet i en fabrikk, eller solgt sko - og til slutt ha drukket meg i hjel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

2. juledag er det norgespremiere på filmen «Picassos kvinner», hvor Hopkins har hovedrollen som Pablo Picasso.

Anthony Hopkins var skoletaper, og spilte rollen som ung landsbyidiot i den lille byen Port Talbot i Sør-Wales. Mange av hans barndomsvenner har lidd den sammen skjebne som han tror han selv ville ha gjort - hadde det ikke vært for at han hadde ett talent: skuespill.

Han har selv også vært på god vei til å drukne i alkohol, men er for lengst tørrlagt - og mer sprek og energisk enn den fyrigste 30-åring.

Lykkelig

- Jeg hadde en drøm nylig. Det sto en gærning - egentlig var det Rupert Murdoch - på taket av huset mitt og skrek: Kom deg ut eller så slipper jeg en bombe! Jeg spurte: Hva er det du vil? Jeg vil ha huset, så kom deg vekk ellers dreper jeg deg.

Hopkins forhold til Murdoch skriver seg tilbake til en av hans største teaterroller, som grisk avismagnat av Murdochs støpning i David Hares «Pravda» på National Theatre i London. Nok om det: Hopkins, i drømmen, takket ja til «tilbudet», pakket sine saker og flyttet ut.

- Så drømte jeg igjen, at jeg satt og ble intervjuet, og plutselig: I bakgrunnen kommer Murdoch fram, rusler rolig forbi og vinker smilende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Og hva skulle det bety?

- Jeg tror Murdoch representerte min egen mørke skygge. Det drømmen ga meg beskjed om, var å komme meg vekk fra fortida: Slutt å holde fast til og gruble over det gamle - da dør du.

- Og slik lever du nå?

- Ja, jeg er lykkeligere enn noensinne, jeg er ikke redd for forandring og forsøker ikke lenger å analysere alt som skjer og har skjedd.

Ikke vanskelig

Men selv om han ikke lenger er den urokråka han ble kjent for å være, er Hopkins definitivt annerledes enn filmstjerner flest:

- Jeg trives best alene, sier han, lukker øynene og drømmer seg bort.

Til sin nyinnkjøpte bungalow i California kanskje, eller sine milelange bilturer langs amerikanske landeveier. Å reise verden rundt i ukevis for å snakke til pressefolk om sin rolle som Pablo Picasso i «Picassos kvinner» er i hvert fall ikke Oscar-vinnerens drømmetilværelse.

- Men jeg gjør det jeg blir bedt om. Jeg er ikke så vanskelig som folk vil ha det til. Jeg spør kona mi: Er jeg vanskelig å leve med? Og hun svarer: Nei da.

Noe annet ville vært oppsiktsvekkende - og en verdensnyhet fra Hopkins' privatliv. Sannheten er nemlig at fru Jenni bare sporadisk lever med sin mann. Hun bor i London, mens han for det meste holder til i USA.

- Ja da, og noen synes det er et rart ekteskap. Men vi synes det er ålreit, vi har holdt sammen i 23 år.

Ulik Picasso

- Er du egentlig litt lik Picasso selv?

- Nei, jeg finner ikke så mange likheter, sier han.

Dumt spørsmål, kanskje, for i «Picassos kvinner» blir århundrets kanskje største billedkunstner gjort om til århundrets kanskje største egoist, en selvopptatt særing som ikke lar noe, levende eller dødt, komme mellom seg selv og sitt altoppslukende virke.

- Han var en mann som marsjerte etter sine egne taktslag. Mange liker ikke at folk gjør det. Han var ikke et monster, men en stor kunstner, sier Hopkins.

- Han var som et barn. Han oppfattet seg selv som universets sentrum. Men, han var i alle fall ærlig og lot ikke som om han var noen annen, sier Natascha McElhone, som i filmen spiller Francoise, Picassos elskerinne og andre kone.

«Bedre enn husmor»

Nåvel, vi hadde nær sagt - døm selv: Picassos trofaste sekretær og medhjelper gjennom et langt liv, Sabartes, får like mye oppmuntring fra sin sjef som hans dørmatte. Hans lojale selger og agent, Kahnweiler, lider seg gjennom dager på Picassos forværelse - inntil han får vekslet noen ord med kunstneren og gis beskjed å komme igjen neste uke.

Og til denne mannen kommer kvinner i kø - selv om de må gå igjen når de stiller krav om oppmerksomhet fra kunstnergeniet: De får nøye seg med det Picasso er beredt til gi, om det så bare skulle dreie seg om en runde på divanen i atelieret.

Hvorfor? Sannsynligvis fordi han som de fleste demoner har en tiltrekningskraft så sterk at den mentale tyngdeloven - hvis noe slikt finnes - settes ut av kraft. Picassos personlige energi, hans sjarm og vitalitet virker sterkere enn noen av hans udiskutabelt mindre positive trekk.

- Kvinner på den tida ble ofte vurdert etter hvilke menn de var sammen med. Hvis alternativet var å bli husmor resten av livet, valgte de kanskje heller menn som Picasso, sier McElhone.

Vraket kvinner

Filmen starter i 1943, under tyskernes okkupasjon av Paris - Picasso er i 60-åra og for lengst anerkjent som den ledende kunstner i sin tid. Noe den 23 år gamle kunststudenten Francoise selvsagt lar seg beruse av når hun møter mesteren på kafé. Han inviterer henne til en omvisning i sitt verksted, og hun takker ja - til megetsigende skuldertrekk fra kunstnerens omgangskrets.

For Francoise er ikke den eneste: Picasso pleier fortsatt et forhold til Marie-Therese, som han har barn med, og til Dora, som han påfører et nervøst sammenbrudd. Sin tidligere kone, Olga, en russisk danser, har han stengt døra for. Hun er blitt skvett gæren av sitt brutte samliv med Picasso.

Men Francoise overlever. Ikke uten varige skader, men hun blir den eneste som av fri vilje forlater Picasso - tar deres to barn med seg og lever sitt eget liv.

Natascha McElhone ville ha gjort det samme:

- Picasso appellerer ikke til meg i det hele tatt. Han har ikke rom for andre omkring seg.

Fred i sjela

Og er det noen som måtte være egnet til å framstille en mann med så motstridende egenskaper på film, ja så må det vel være Anthony Hopkins. Han som til og med fikk en kannibalistisk massemorder til å virke intellektuelt interessant i sin Oscar-belønnede rolle som Hannibal Lecter i «Nattsvermeren».

- Hvorfor skulle jeg ta en enkel, liten rolle? Jeg har energien og viljen til å gjøre de vanskelige.

- Men nå som du har gjort det aller meste - hva mer har du å strebe mot?

- Egentlig ikke noe annet enn litt fred i sjelen. En dag slapper jeg kanskje litt av og forsøker å bli fornøyd med livet. Blir en litt enklere fyr, slutte å løpe. Men fortsatt er det noe jeg har igjen å gjøre, jeg vet ikke hva det er, annet enn dette: I want more.

l