«Jeg sitter fast, jeg har glass i øyet og jeg kan ikke gå»

Men så kom Christian (33) og bar Hanne (33) i sikkerhet. Les deres dramatiske historie fra regjeringskvartalet.

STERKT GJENSYN: Hanne Lille-Mæhlum (33) og Christian Haug Frantzen (33) får se bildet som ble tatt av de to minutter etter at bomben gikk av i Regjeringskvartalet. Christian måtte bære en skadet Hanne i sikkerhet. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
STERKT GJENSYN: Hanne Lille-Mæhlum (33) og Christian Haug Frantzen (33) får se bildet som ble tatt av de to minutter etter at bomben gikk av i Regjeringskvartalet. Christian måtte bære en skadet Hanne i sikkerhet. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

• Hva kommer du aldri til å glemme? Del dine minner på viglemmerikke.no.

(Dagbladet): Klokka er 15.27 den 22. juli. Med en kraftig blødning fra øyet sitter Hanne Lille-Mæhlum i resepsjonen til S-blokka. Fastlåst i et hav av glass, møbler og vrakrester tenker Hanne at hun bare må holde seg i ro. - Jeg kjenner blodet dryppe fra et kutt over øyet. Det er masse blod i ansiktet. Jeg er redd, og tenker: Hvorfor kommer ingen for å hjelpe? Skal jeg dø her som et dyr i bur?  Samtidig som Hanne blir truffet av glasset som blir blåst inn i resepsjonen, sitter Christian Haug Frantzen i tredje etasje i nabobygget.  Seniorrådgiveren ved Departementenes servicesenter skjønner ikke hva som har skjedd. Rutene på kontoret hans har blitt blåst inn, og himlingen falt ned. Christian begynner umiddelbart å søke gjennom etasjene etter folk som trenger hjelp.

- Trodde jeg var død Rundt klokka 15.40 kommer han ned i resepsjonen de to byggene deler. Der får han øye på Hanne. Hanne som egentlig studerer rettssosiologi, men som har deltidsjobb som resepsjonsvakt i regjeringskvartalet.  Flere har allerede passert henne, og Hanne har hørt dem si «herregud». - De trodde jeg var død.  Men Christian går ikke forbi. - Jeg skjønner at jeg må prioritere å få Hanne ut. Ansiktet hennes er dekket av blod, og selv om hun kunne blitt verre av å bli flyttet på, tenker jeg at den sjansen må jeg bare ta.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer