«Jeg skal dø»

Under denne overskriften forteller Regine Hansen Stokke (17) om den siste utviklingen i kreftsykdommen på sin egen blogg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRISTIANSUND (Dagbladet): Hun startet bloggen i fjor høst for å orientere venner og familie da hun fikk den alvorlige kreftdiagnosen MDS, beinmargsvikt med fare for utvikling av blodkreft.

«Jeg skal dø»
14. april 2009 kl.18.09:

Legene vil ikke gjøre annet enn å gi meg cellegift for å forlenge livet mitt. Det vil altså si at jeg ikke har lenge igjen. Uten cellegift vil jeg ikke en gang fylle 18 år. Jeg vet ikke hvorfor de ikke vil gjøre de andre alternativene de snakket om. Jeg vet heller ikke hvorfor de ikke vil prøve ut de tingene på meg når andre har blitt frisk. Jeg er bare veldig fortvilet og lei meg nå, og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skal dø. Hvordan skal jeg takle å vente på det? Jeg nekter å bli seigpint. Merke på kroppen at jeg blir dårligere og dårligere. Jeg nekter å dø i en sykehusseng som en grønnsak. Jeg nekter å ligge der helt til jeg ikke klarer å snakke, helt til jeg ikke klarer å bevege meg. Jeg orker ikke å ha smerter. Jeg føler meg i utmerket form rent fysisk, jeg skjønner ikke hvorfor de bare gir meg opp sånn som det der. Det er så jævlig urettferdig.

Dette er Regines egne ord. Hun har bursdag 6. juni. Ryktene om den sterke jenta fra Kristiansund har gått som ild i tørt gress i bloggverdenen. Dagen etter at hun skrev om det hun selv kaller dødsdommen var 72000 lesere inne på Regines blogg. Uten at Regines siste blogg var omtalt i noen tradisjonelle medier. I går kveld var det over 7000 medlemmer i den nyopprettete Facebook-gruppa «Vi skal kjempe for Regine Stokke».

—Legene vil ikke gjøre noe annet enn å gi meg cellegift for å forlenge livet mitt. Det vil altså si at jeg ikke har lenge igjen. Uten cellegift vil jeg ikke en gang fylle 18 år, sier Regine hjemme i stua med utsikt til Grip over blått hav i vårsola. Praten om liv og død får voksne menn til å gråte, le og tenke over hva vi bruker livene våre til. Regine er krystallklar på at vi skal konsentrere oss om det siste.

BLOGGER: Regine Hansen Stokke (17) skriver en svært godt besøkt blogg. Etter at hun fortalte om sin egen dødsdom hadde bloggen over 70 000 sidevisninger på en dag. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet
BLOGGER: Regine Hansen Stokke (17) skriver en svært godt besøkt blogg. Etter at hun fortalte om sin egen dødsdom hadde bloggen over 70 000 sidevisninger på en dag. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet Vis mer

—Jeg vil at folk skal nyte livet sitt mens de har det. Hvis noen griper fatt i det budskapet og lar være å sutre over bagateller i dagliglivet — ja, da har jeg oppnådd noe, sier Regine til Dagbladet etter at hun har fortalt om sykdommen, oppturene og nedturene — slik hun forteller i bloggene sine:

«Å få en alvorlig sykdom»
04. november 2008 kl.17.19:

Jeg har nå bestemt meg for å opprette en blogg om hvordan det er å få en alvorlig sykdom. Noe av innholdet kan derfor virke for sterkt for noen. Det hele begynte fredag 22. august; Jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen og ante fred og ingen fare. Mamma kom inn døra, jeg skjønte straks at det var noe som ikke stemte. Hun hadde tårer i øynene. Legen hadde ringt. Det var en mistanke om leukemi. Jeg måtte komme meg på sykehus så fort som mulig for å ta en benmargsprøve. Akkurat da føltes det ut som om livet mitt falt i grus.

«High on the crime»
17. november 2008 kl.18.51:

Mens jeg sitter hjemme her på pc'n, blar jeg igjennom gamle bilder. Jeg savner gamle dager! Jeg savner latteren, moroa, konsertene, vennene.

«Home sweet hell»
21. november 2008 kl.16.07:

UTE I NATUREN: Regine Hansen Stokke (17) gir ikke opp kampen mot kreften. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet
UTE I NATUREN: Regine Hansen Stokke (17) gir ikke opp kampen mot kreften. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet Vis mer

Immunforsvaret mitt = 0. Helvete har begynt. Det startet i går. Jeg kjente det på kroppen. Nå begynner det tenkte jeg. Det tok en stund før infeksjonen virkelig slo til. Det skjedde i natt, rett før jeg skulle legge meg. Det begynte med feber, deretter kom frostanfallene (...) Man ligger og skjelver, rister ukontrollert. Jeg hadde vansker med å puste og snakke pga skjelvingene. Tilslutt kastet jeg opp. Dette pågikk en stund før det ga seg. To ganger i løpet av natten skjedde dette. Jeg sov så å si ingenting.

Hun sitter i stua og forteller i korte trekk om sykdomsbildet:

—I fjor sommer var jeg veldig mye svimmel og kvalm. Men blodprøvene viste ikke noe spesielt, og det gikk over for en periode. Jeg var på Hove-festivalen og hadde det veldig kjekt der. Så ble jeg dårlig igjen, og legen fant bihulebetennelse. Medisiner hjalp, men jeg husker jeg ble veldig sliten og måtte sitte på bakken under Metallica-konserten i Bergen i slutten av august. Foreldrene mine giftet seg i fjor, jeg tok brudebildet og jeg gledet meg veldig til bryllupsreisa til Roma. Men der lå jeg på hotellet hele tid. Hjemme igjen tok jeg en masse prøver, og da legen kom gråtende ut til oss mens jeg ventet, skjønte jeg hva som var på gang.

Etter fire måneder hadde Rikshospitalet funnet en beinmargsdonor. Etter en fin jul hjemme i Kantarellen i Kristiansund, begynte den harde behandlingen på Rikshospitalet. Prøvene var fint hele fram til påsketider.

KATTEKOS: Regine Hansen Stokke (17) koser med katten Victoria. Hun sier at hun setter mer ogm er pris på å gjøre helt vanlige ting. Hva er feil med et A4-liv? Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet
KATTEKOS: Regine Hansen Stokke (17) koser med katten Victoria. Hun sier at hun setter mer ogm er pris på å gjøre helt vanlige ting. Hva er feil med et A4-liv? Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet Vis mer

—Mor kom gråtende inn til meg på rommet før jeg hadde stått opp sist lørdag og sa de hadde ringt fra sykehuset i Kristiansund. Jeg var på en måte forberedt. Og tirsdag kom de kloke hodene på Rikshospitalet med sin konklusjon, sier hun nøkternt.

Før sommeren i fjor hadde hun planer om å jobbe med foto, bli journalist eller kanskje psykolog.

«Et kapittel for seg selv»
13. november 2008 kl. 20.16:

Det er ganske rart å tenke på, men de siste dagene har kanskje vært noen av de beste i mitt liv. Jeg har lært meg å sette pris på de små tingene i livet. Jeg har følt glede, til tross for den situasjonen jeg er i (...). Man får et helt nytt syn på livet i en situasjon som min. Jeg skulle ønske det fantes en annen måte å få en sånn oppvekker på. Kanskje det finnes, bare at jeg ikke veit om den. Jeg skulle ønske alle mennesker lærte seg å sette pris på livet, selv når det går i mot en. Vi må slutte å kreve så mye av livet. Hva så om man ender opp med et A4-liv? Det var noe jeg absolutt ikke ville før, men nå hadde det ikke gjort meg noe som helst.

«Tilbakeblikk - del 1»
31. desember 2008 kl. 15:

Jeg husker godt den dagen jeg var hos fastlegen min, og hun sa at de kanskje måtte ta en benmargsprøve av meg. Jeg hadde gått utallige mange ganger til legen siden mai, og nå var det august. Fastlegen min undersøkte kroppen min, men fant ingen tegn til noe alvorlig. Hun lyttet på hjertet mitt, det banket fort.(..) Fastlegen min sa at det ikke var noe å være redd for. Hvis de skulle ta en benmargsprøve av meg var det kun for å utelukke noe alvorlig

«En gammel kvist er ikke lett å bøye»

25. desember 2008 kl.13:

Julaften ble mye bedre enn forventet. Jeg hadde egentlig ikke gledet meg noe særlig. Tenkte hele tiden at jeg ikke hadde bruk for gaver, og jeg hadde jo heller ikke kjøpt noen i år. Men julaften dreier seg jo om mer enn gaver. Det koseligste er jo å tilbringe tiden med familien. Mormor og morfar kom på besøk, og søskenbarnet mitt.


Regine har alltid vært ei sunn og frisk jente som drev med dans, boksing og fotball til hun begynte på videregående. Siden da er det foto og musikk som har tatt det meste av fritida. Da behandlingen gikk fint i vinter, la hun planer for denne sommeren. Hun vil gjerne se den første livekonserten til favorittbandet Ulver under litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai. Pluss en tur til Stockholm, til Quart-festivalen i Kristiansand og hjemlige Raumarock

«En god nyhet»
10. februar 2009 kl.13:

Benmargsprøven jeg tok i går var bra! Jeg er overlykkelig. Benmargen min har jo ikke vært bra på over et halvt år, så dette er virkelig spesielt. Jeg gråt av glede. Håper det fortsetter i samme retning. Det var noen nervepirrende timer jeg og familien satt og venta på svar. 6 timer tok det. Jeg var kvalm og skjelven i kroppen. Det er jo litt av et svar man sitter og venter på. Svaret på om man får leve eller dø. Ikke akkurat som å vente på en eksamenskarakter..

Men så kom skuffelsen, den grusomme nedturen. Å følge Regine gjennom håp og skuffelser på bloggen hennes er utrolig sterkt. Verken hun, faren Lasse eller moren Jullianne er ute etter å klandre legene for at de har gitt henne opp.

—Norske leger baserer seg på vitenskap, kunnskap og den erfaringen de har. Men vi har lest og hørt at det er sykehus ute i verden som gir folk i min situasjon en ny behandling, og at det har hjulpet. Jeg vil så veldig gjerne ha tips om det og få en ny sjanse, sier Regine.

Bengt Eidem, den unge politikeren i Trondheim som har fått tilbakefall etter tre år som kreftfri, har kommet med tips om et sykehus i Spania. I går kveld tok hennes lege i Kristiansund forberedelser til å kontakte et sykehus i London og en klinikk i USA. Hvis de kan gjøre noe for Regine, skal han oversette journalen hennes til engelsk.

—Vi er opptatt av å få tips om kvalifiserte sykehus som kan gi en ny vurdering av Regines muligheter, sier faren Lasse Stokke.

I løpet av gårsdagen ble det også satt i gang en innsamling til behandling av Regine i utlandet.

Familien gjenkjenner den ene initiativtakeren som faren til en klassevenninne på Atlanten videregående skole. Den andre som står bak aksjonen, en kvinne, har ikke noen i familien hørt om.

—Hvis vi ikke finner noe tilbud som kan gi meg en sjanse til hjelp, vil jeg at disse pengene skal gå til forskning på min sykdom spesielt eller kreft generelt. Eller til noe som kan gjøre det bedre for unge og voksne å være på sykehus, sier hun.

Den millionen et slikt forsøk vil koste, skal ikke være problemet som stopper det siste håpet.

—Det er helt rørende hvilken omtanke folk har vist, sier far Lasse og mor Jullianne. De har tatt mye fri fra jobbene som rørlegger og sekretær for å være hjemme med de to døtrene.

«En liten beskjed, og en takk»
16. april 2009 kl. 00.24:

Jeg setter utrolig stor pris på alle kommentarene og all omtanken. Det er helt overveldende. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men legene på riksen har vært helt utrolige. Ikke legg skylden på dem. De gjør bare det de mener er riktig.

Etter den siste beskjeden fra legene er målene mer kortsiktige.

—Det er ikke sikkert jeg får oppleve 18-årsdagen 6. juni. Det er de andre i familien som har det vanskeligst når noen dør. Jeg håper jeg får være frisk til søsteren min står til konfirmasjon om to uker.

—Tenker du mye på døden?

KONFIRMASJON: Regine Hansen Stokkes konfirmasjonsbilde. Før hun ble sjuk var Regine ei aktiv jente som drev med dans, boksing, fotball, foto og musikk. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet
KONFIRMASJON: Regine Hansen Stokkes konfirmasjonsbilde. Før hun ble sjuk var Regine ei aktiv jente som drev med dans, boksing, fotball, foto og musikk. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet Vis mer

—Ja, jeg har vel fått det for meg at det er en evig søvn, et mørke der jeg ikke eksisterer. Jeg er ikke spesielt religiøs. For en stund siden hadde jeg en lang prat med sykehuspresten Knut i Trondheim. Det er den fineste samtalen jeg har hatt i hele mitt liv.

TENKER POSITIVT: Regine Hansen Stokke og søsteren Elise (14) forsøker å tenke positivt. Pappa Lasse og mamma Julianne gjør også sitt beste for å holde humøret oppe. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet
TENKER POSITIVT: Regine Hansen Stokke og søsteren Elise (14) forsøker å tenke positivt. Pappa Lasse og mamma Julianne gjør også sitt beste for å holde humøret oppe. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet Vis mer