Jeg sutrer!

I dag brukte jeg én time og førti minutter til jobb i Oslo - på en tur som vanligvis tar ti minutter. Vi har all sympati, sier redaktøren i Nordlys.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En aner jo uråd når det første som møter en utenfor døra om morgenen er femten centimeter nysnø. Ingen har brøytet fortauene og baksiden på leggene får kjørt seg idet jeg setter opp et rasende tempo for å nå t-banen.

Jeg kunne naturligvis spart meg.

For vi søringer kan sannelig kunsten å klage når trafikken ikke går som planlagt, og det er det jeg skal gjøre nå. Klage så det griner. Heldigvis får vi sympati nordfra.

- Neida, jeg synes ikke dere syter mye i hovedstaden. Det er klart det medfører mye problemer med trikk og t-bane når det kommer så mye snø, og jeg har stor forståelse for oppstyret, sier en smørblid redaktør i avisa Nordlys, Hans Kristian Amundsen.

Nattens snøfall kom som julekvelden på kjerringa i Oslo Sporveier, og systemet deres er visst ikke bygget for det, tja, dramatiske som skjedde mellom klokka fire og seks i morges. Da lavet det nemlig ned altfor mye snø på altfor kort tid, og snøen saboterte Sporveienes planer om et friksjonsfritt morgenrush.

- Under normale omstendigheter har ikke snøfall representert noen problemer, men mengden med snø som kom i løpet av et par timer i morges, ble for mye. Det som skjedde var at det pakket seg snø under strømskinnene, slik at det ikke ble kontakt mellom strømskinne og tog. Da kommer vi ingen vei, fortalte informasjonssjef i banedivisjonen i Oslo Sporveier, Bjørn Rydmark, til NTB tidligere i dag.

Akkurat.

Jeg stod på perrongen på Smestad t-banestasjon klokka kvart på åtte. Både linje 2 og linje 4 passerer denne stasjonen, så vi er bortskjemt med åtte avganger i timen. Min avgang skulle gå 07.47. Etter tjue minutter begynte de diskré minusgradene å pakke seg rundt beina, men ingen avgang i sikte.

- Linje 2 fra Ellingsrudåsen til Østerås befinner seg akkurat nå på Østerås stasjon, meddeler en nølende informasjonsmedarbeider over høyttalerne. Hun har sikkert den varme kaffen stående til venstre for tastaturet og kanskje ferske aviser og nybakte boller til høyre.

Etter fem minutter gjentar den samme meldingen seg. Betyr det at banen fortsatt står på Østerås stasjon? Tja, vanskelig å si.

Det naturlige i en slik situasjon ville kanskje være å si hvorfor ingen baner har passert Smestad stasjon etter tjuefem minutters venting og når det eventuelt forventes at en bane vil passere Smestad stasjon. Og blir det satt opp ekstrabusser? Gjelder Sporveienes reisegaranti, som sier at du kan kapre en taxi og sende regninga til Sporveiene hvis banen er mer enn tjue minutter forsinka?

Føttene mine krever et svar! Det gjør sikkert passasjerene til venstre for meg også. De har ventet et kvarter lenger enn meg og begynner endelig å bli skikkelig utålmodige.

- Det kommer an på ka du skor de' forr, sier redaktør Amundsen, som forteller at de har så lang erfaring med ekstreme snøforhold i Tromsø at det skal mye til før det går gælt. Og når det først går galt, som det gjorde for noen vintre siden, så får de plutselig to meter og førti centimeter i fleisen. I Oslo fikk vi ifølge Meterologisk institutt 14 centimeter i morges - og har 52 centimeter totalt.

Endelig kommer det en bane! Frelsen er nær, for ikke å snakke om Stortinget t-banestasjon! Det står riktignok «Ikke i trafikk» med djevelsk røde bokstaver på fronten, men jeg ser en femten-tjue personer på toget. Passasjerene til venstre for meg peker aggressivt og bebreidende på t-bane-føreren idet toget glir inn på stasjonen. De har fått nok nå.

Men, så: Banen glir lett og elegant forbi stasjonen - uten å stanse! Gud forby!

Jeg mumler noen gloser som ville tatt knekken på sensurmaskinen til MTV og bestemmer meg endelig for å ta ryktene om den forjettede bussen på alvor. Den skal visstnok gå et stykke nedenfor stasjonen og får meg i det minste til Majorstua.

Klokka er nå kvart over åtte.

- At vi har problemer er bare forbokstaven, fortalte informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo Sporveier til VG Nett i morges.

Resten av bokstavene

Etter et kvarters venting, ingen drosjer og to passerende t-baner jeg ikke har mulighet til å nå - skjebnen har som kjent bestemt at hvis noe kan gå galt så skal det gå skikkelig galt - kommer det endelig en buss. Som skal til Majorstua. Sporveienes himmelrike. Stedet hvor alle t-baner i Oslo møtes for et øyeblikk eller to, før de endelig tar deg til jobben, skolen, tannlegen eller marka.

Etter ti minutters køkjøring er vi framme. Klokka nærmer seg kvart på ni. En time siden jeg først stod på Smestad. Turen fra Smestad til Majorstua tar vanligvis fire minutter.

Mistenkelig mye folk på perrongen til å være såpass sent på morgenen, men, pytt!, det er jo her alle banene passerer. Men det er da mistenkelig få baner her akkurat nå?

Jeg står og venter i fem eller ti minutter. Kalde føtter nå. Kalde føtter som skulle ønske at eieren forsov seg. Det ville jo ikke vært rare forskjellen.

- Det er dårlig gjort. Vi visste ingenting (om) hva som skjedde, fikk ingen informasjon. Det var fullstendig kaos, med fullstappede vogner, fortalte en baneløs Sporveis-passasjer til VG Nett.

Ding dong. Ny melding fra hovedkvarteret til Sporveiene. Hun har sikkert drukket to kopper kaffe nå. Ferdig med avisene. Mett i magen. Varme hender og føtter.

- Dette er en melding til reisende fra Majorstua. Det er trafikkstans mellom Majorstua og Stortinget. Passasjerene anbefales å ta buss eller trikk videre. Sporveiens reisegaranti gjelder, sier stemmen. Ingenting om hvorfor, ingenting om hvor lenge. Som om vi bryr oss nå.

- Det begynner å løse seg opp, og vi håper og tror at vi vil være tilbake til høvelig normal drift igjen ved 11-tiden, sa Bjørn Rydmark hos Sporveiene til NTB, kan jeg lese på jobb.

11-tiden, ja. Det er cirka nå, det. Nå, når jeg er på jobb.

Etter å ha ventet et kvarter kommer det endelig en trikk. Makan! En trikk! Som tar meg nesten helt til jobb. Strålende! Stockholm-syndromet paralyserer meg og jeg viser overstrømmende takknemlighet ovenfor gisseltakeren. Riktignok må vi stå som sild i tønner, men sild i tønner får i det minste varme fra hverandre. Og Oslo Sporveier frakter meg endelig til jobb.

Etter ti minutter med trikken er jeg framme. Som om det plutselig var den største selvfølgelighet i verden. I Norge flirer vi litt av briter og grekere som får panikk når snøen plutselig tar dem, men denne morgenen er det mange Oslo-borgere som er både briter og grekere.

En time og førti minutter. På en tur som vanligvis tar ti.

- Vi har all sympati med Oslo-folket. Og det går over, sier redaktør Amundsen. Det varmer.

- Vi legger oss «skinnflate», sier informasjonssjef Bjørn Rydmark i Oslo Sporveier nå.

Det varmer bare litt. For strengt burde vel Rydmark lagt seg mellom togene og skinnene.

Så hadde vi kanskje kommet oss på jobb.

VEITRØBBEL: Også på veiene var det problemer med framkommeligheten i morges og brøytemannskapene hadde mer enn nok å gjøre.
HVOR ER T-BANEN?</B> Det var spørsmålet veldig mange reisende stilte seg i morges. Og hvis vi forstår informassjonssjef i Oslo Sporveier, Bjørn Rydmark, riktig var heller ikke Sporveiene helt klar over hvor den var. De fortalte i det minste ikke passasjerene det.
HVOR ER SLOTTET?</B> Bak all snøen, naturligvis. Det er nå 52 centimenter i Oslo, og det takler ikke byen helt.