«Jeg synes synd på mamma, og jeg synes pappa er en idiot»

Morten kan ikke leke, svarer ikke stygt og har bare kastet én snøball i hele sitt liv. Det er prisen han betaler for at pappaen hans er voldelig og mammaen hans engstelig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet møter Morten og moren hans et sted på Østlandet. I åtte år har Morten bodd på hemmelig adresse. Skjult for pappa, sammen med en redd mamma. Det har gjort ham til en snill gutt.

-  Jeg har opplevd mer enn dem i klassen min. Jeg er litt annerledes. Egentlig har jeg lyst til å gjøre vanlige ting. Lekser, leking og kanskje rampeting.

Men volden han opplevde som liten har gjort ham til et lite menneske med stort ansvar. -  Jeg liker ikke å være på badet. Jeg tør ikke være der alene, og jeg har aldri skjønt hvorfor, sier den 12 år gamle gutten. Moren Anne vet hvorfor. For snart ti år siden tok faren til Morten ham med inn på badet, og låste døra. Faren var sint, og holdt 3-åringen innelåst i nesten en time. Utenfor sto moren og visste hva som kunne komme til å skje. Men det skjedde ikke. Ikke den gangen.

Flukten

Våren 1997 gjennomførte moren til Morten det hun hadde forsøkt mange ganger før. Hun tok med seg sin yngste sønn og dro. Barna fra et tidligere ekteskap, flyttet for seg selv. -  Det var nøye planlagt. Jeg hadde jo forsøkt å gå fra ham mange ganger, men ble alltid dratt hjem igjen, sier hun. Hun flyktet fra seks år med grov vold, sykehusinnleggelser, anmeldelser og krisesenter. En gang slo han så voldsomt at hun nesten døde. Morten hørte og så det meste. Han var et stille barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Jeg husker at søsteren min sa til pappa at han var dum. Det skulle hun ikke ha gjort, for da ble han enda sintere og slo mamma enda mer, sier han.-  Barn som opplever vold glemmer seg selv. De er selvutslettende, og bruker all energi på å unngå at pappa skal bli sint, sier Øivind Aschjem. Han er psykiatrisk sykepleier og familieterapeut i Alternativ vil Vold. De fleste barna som kommer til ham, har historier som likner på Mortens.

-  Lettelsen ved å slippe unna volden er så stor at mange tror de ikke trenger mer hjelp. Men det gjør de. Barna har levd i skyggen av mor og far, og det er når selve volden er over, at de kan få hjelp, sier Aschjem. Det første halve året Morten og moren var på flukt var de bare inne. Skjult for alle.

-  Nå kan vi leve litt mer normalt, men vi må være forsiktige, sier hun. Morten går på skole og moren kan gå i butikken og besøke naboer. Men de er ikke helt fri. Den lille familien har levd på kode 6, den strengeste sikkerhetskoden som finnes her i landet.

Får hjelp

Morten har aldri såret moren sin. Nå i vinter kastet han snøball for første gang i sitt liv.

-  Det var gøy. Og det gikk jo bra. Jeg gleder meg til å lære mer sånt, sier han.

Det var terapi som hjalp ham til å kaste den snøballen. Moren gleder seg til fortsettelsen. Hun har fått hjelp hele tida. Morten fikk ikke det samme tilbudet. Ikke før for tre måneder siden da han for første gang snakket med en terapeut alene.

-  Morten er altfor hensynsfull, altfor snill. Jeg gleder meg til han sier «nei», og «det gidder jeg ikke». Hvis jeg foreslår noe han absolutt ikke vil, er det verste han kan si: «Må vi det?».

-  Jeg synes synd på mamma, og jeg synes pappa er en idiot, sier Morten plutselig. Jeg spør han om han ikke synes synd på seg selv, som har måtte oppleve alt det vonde.

-  Nei, det er ikke så synd på meg. Men det hadde jo vært finere å ha en pappa som var glad i meg enn en sånn som jeg har.

-  Han beskytter meg ved å ikke si hvordan han har det, sier moren. Det innrømmer Morten. Han vil ikke gjøre livet vanskeligere.

Alltid sammen

Mor og sønn er veldig nær hverandre. Morten har brukt barndommen på å beskytte mamma.

-  Han har mistet mye barndom. Nå håper jeg han kan få lov til å bli fri, sier moren. Morten har lært at mamma klarer seg selv, og at han kan få lov til å være et barn. Det er ingenting han heller vil.

-  Jeg vil bli en 12-åring.

Minst 25 000 barn har blitt slått eller har vært vitne til vold hjemme. Veldig få av dem får hjelp.

- Man har bare vært opptatt av å hjelpe kvinnene som blir slått, og mennene som slår. Barna blir sjelden registrert i hjelpeapparatet og få av dem får hjelp, sier psykolog Per Øystein Steinsvåg.

I 2003 kom 298 nye voldsutsatte barn inn i barnevernets statistikk, og flere av dem får hjelp hos Alternativ til Vold.

Gruppesamtaler

Her kan barna delta i gruppesamtaler med andre, og de får snakke med terapeuter alene. Men det er en veldig liten prosentdel av voldsutsatte barn som kommer dit. Norske myndigheter har ennå ikke kartlagt hvor mange barn som lever med vold her i landet, men har overført tallet 25 000 fra en stor dansk undersøkelse.

- Dette er et minstetall. Sannsynligvis opplever langt flere barn vold hjemme, sier Steinsvåg.

Tar ansvar

Volden preger hele livet til barna som har opplevd den.

- Barna tilpasser sin atferd til å ta vare på seg selv, søsken, mor og far, sier Steinsvåg.

- Mest av alt jobber de med å unngå at far skal bli sint. De tømmer søpla, skifter dorull og oppfører seg slik de tror foreldrene ønsker. Etter volden trøster de, ofte både mor og far.

- De tar ansvar, og når man gjør det, tror man at det er ens egen feil når det går galt. Far kan plutselig slå selv om søpla er båret ut og dorullen er skiftet. Det forvirrer barna, og de leter etter andre måter å forhindre volden på. Uten behandling fortsetter de med å ta ansvar for alt galt som skjer også seinere i livet, sier Steinsvåg. Hos Alternativ til Vold møter barna andre med samme historie som dem selv.

- Med litt hjelp kan disse barna gå fra å være ingen til å bli noen.

- Vi må finne disse barna, og hjelpe dem

Gir hjelp: Psykolog Per Øistein Steinsvåg
ØDELAGT BARNDOM: - Jeg husker at søsteren min sa til pappa at han var dum. Det skulle hun ikke ha gjort, for da ble han enda sintere og slo mamma enda mer, sier Morten (12). Han og mamma Anne lever på skjult sted i Norge. Frykten er at de en dag skal treffe på Mortens voldelige pappa igjen.