Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Jeg var ikke forelsket i Dereka»

I dette åpenhjertige intervjuet forteller mannen som er siktet for drapet på Dereka Maria Rukan Mikula, om sitt forhold til den drepte 16-åringen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSS FENGSEL (Dagbladet): 20-åringen som er siktet for drapet i Son, sitter i Moss fengsel.

20-åringen lener seg forsiktig framover i den brune skaisofaen på besøksrommet:

- Jeg var ikke forelsket i Dereka. Da jeg oppsøkte henne natta hun ble drept, ville jeg snakke med henne om ei jente jeg var interessert i. Dereka var en god venn. Hun var en livlig og koselig jente. Hun smilte nesten alltid, sier han.

- Dereka var ei flott jente som ikke fortjente å dø så tidlig. Hun kunne plutselig begynne å danse i gatene, og på den måten skape liv og røre rundt seg. Jeg ble kjent med Dereka for tre- fire år siden, og var ofte hjemme hos henne. Vi har kysset hverandre på fest, men det har aldri vært noe mer mellom oss. Jeg kunne prate med Dereka om alt mulig, fortsetter han.

Leser krim på cella

16 år gamle Dereka ble slått i hjel natt til lørdag 15. mars i år. Ti dager seinere ble hennes 20-årige kamerat pågrepet og siktet for drapet.

- Du var i tre avhør før du ble pågrepet. Hvorfor fortalte du ikke politiet at du hadde vært i leiligheten drapsnatta?

- Jeg hadde ikke lyst å bli knyttet til drapet. Men jeg visste jo med meg selv at jeg hadde vært der, og jeg regnet med at de ville finne det ut. I de første avhørene sa jeg til politiet at jeg sist hadde vært i leiligheten et par måneder før, sier han.

- De første fire ukene i varetekt var vonde. Det er fortsatt vanskelig å sitte inne. Jeg leser mye, spesielt krimbøker. Jeg har lest 20- 30 bøker, blant annet Alistair MacLean og Henning Mankell, sier han.

- Jeg var redd

Ved 14-tida 25. mars ble 20-åringen pågrepet mens han var på jobb. Han er ansatt ved et elektrofirma i Oslo.

- Jeg sto og jobbet på Akershus festning da to politibetjenter kom. De sa «du må bli med oss». Jeg spurte «hvorfor?». «Du er siktet for drapet på Dereka,» fortalte de.

- Politiet mente at jeg hadde gjemt klærne mine, men de lå i etasjen over. Advokat Bjørn Haugen ble etter hvert kontaktet. Han fortalte meg at politiet hadde funnet mitt blod i leiligheten til Dereka, og det var da jeg fortalte at jeg hadde vært der, sier han.

20-åringen har siden pågripelsen hevdet at han har et «svart hull» i hukommelsen, men har erkjent at han var i leiligheten drapsnatta.

- I dagene som gikk fra drapet og til jeg ble pågrepet, tenkte jeg mye på hva som hadde skjedd i leiligheten. Jeg var litt redd. «Tenk om det var meg,» tenkte jeg. Men jeg drepte ikke Dereka. Jeg kunne aldri gjort noe sånt mot noen.

Dro på byen

- Men bevisene mot deg er jo sterke. Du er koblet til leiligheten med DNA-spor og fingeravtrykk?

- Jeg vet at det har vært noen andre der inne. Jeg har forsøkt og forsøkt å bringe fram bilder av hva som skjedde, men jeg husker ikke. Jeg verken så eller hørte noen andre personer. Jeg kan ha blitt slått ned, ettersom jeg hadde en kul i hodet, sier han.

20-åringen sier at han om kvelden fredag 14. mars feiret bursdagen til en kamerat. Han forteller at de var på vorspiel til midnatt.

- Tre av oss gikk på Café Oliven i Son sentrum. På utestedet satt vi oss ned ved et bord. Vi hadde det hyggelig til stedet stengte 02.30. Etter hvert begynte jeg å gå hjemover, og fant ut at jeg skulle stikke innom Dereka, sier 20-åringen.

Drapssiktede hevder at han ringte på, og at Dereka åpnet opp ytterdøra ved 02.45-tida.

- Jeg fikk komme inn og satte skoene i gangen. Dereka hadde et pledd over seg. Hun var i ferd med å legge seg, men TV-en sto på. Vi satte oss ned i sofaen og tok en røyk. Vi snakket om ei venninne av Dereka. Jeg synes hun var veldig grei og ville bli bedre kjent med venninnen, sier han.

- Leiligheten bærer preg av kamp, og Dereka er drept på en brutal måte. Hva er det siste du husker?

- Det er jeg ikke sikker på. Jeg husker så vidt at jeg skulle på do. Jeg vet ikke hvorfor politiet har funnet mitt blod på åstedet. Jeg hadde et kutt i fingeren etter å ha vært klønete med en kabelkniv på jobb. Jeg husker at vi var inne på rommet hennes for å hente røyk, sier han.

- Jeg har uklare bilder av at jeg var på vei hjem. Ifølge moren min var jeg hjemme noen minutter før 03.30, og datamaskinen til Dereka ble slått av 04.15, sier 20-åringen.

Fikk besøk av ekskjæreste

I celle nummer fem i Moss fengsel blir han låst inne klokka 20.30 om kvelden og slipper ikke ut før morgenen etter. Toalettbesøk må gjøres i ei bøtte. På cella henger det bilder av ekskjæresten.

- Hun har besøkt meg i fengslet, vi brevveksler og hun har sagt at hun tror min versjon. Det hjelper meg i hverdagen.

- Du skal ha slått henne?

- Vi var på fest og noen beskyldte meg for å rappe en mobiltelefon. Kjæresten min trodde meg ikke, og da så jeg svart. Jeg slo henne en gang i ansiktet. Hun falt i bakken, og så klappet jeg til henne mens hun lå nede. Det er ingen unnskyldning for det. Etter krangelen ble det slutt mellom oss. Jeg skrev til foreldrene og beklaget alt.

20-åringen erkjenner at han var beruset drapsnatta, men han hevder selv at han ikke følte seg full.

- Forhåndsdømt

- Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke husker noe fra et gitt tidspunkt. Det er mulig kombinasjonen hjertemedisiner og alkohol er årsaken. Jeg har en medfødt hjertefeil og har vært gjennom tre store operasjoner. Jeg tar blodfortynnede, hjertestimulerende og vanndrivende medisiner, fortsetter han.

- Blodet ditt er også funnet på badet. Hvordan forklarer du det?

- Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske at jeg har vært der, i hvert fall ikke at jeg vasket meg, svarer han.

- Føler du deg forhåndsdømt i Son-samfunnet?

- Ja, det gjør jeg. Jeg har fått noen brev i fengslet, blant annet fra jenta jeg og Dereka snakket om. Der er det veldig tydelig at folk i Son er sikre på at det er jeg som drepte henne. Det er skuffende at folk tror det er meg, men de som kjenner meg, vet at jeg ikke er en drapsmann. Jeg vet ikke om det er mulig å komme tilbake til Son, men slik situasjonen er nå blir det vanskelig.

Får støtte av familien

- Du risikerer over 15 års fengsel når du ifølge politiet blir tiltalt. Hva tenker du om det?

- Jeg tenker mye på det når jeg sitter her, med murer på alle kanter. Jeg tror ikke det er godt for noen å bli sittende her inne så lenge, svarer 20-åringen.

Han blir stille noen sekunder.

- Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre dersom jeg blir sittende her i 14- 15 år til. Men familien støtter meg, og det setter jeg stor pris på. Jeg gruer meg til rettssaken, gruer meg for hva som kommer til å skje. Jeg stoler ikke på politiet, og håper de ikke får det som de vil, sier han.

- Hva vil du si til Derekas familie?

- Jeg vet ikke... det er vanskelig. Jeg har ikke snakket med dem. Men jeg ville vel sagt som alle andre, at det er forferdelig trist og at dette er noe som ikke vil bli glemt. Jeg vet ikke om jeg ville møtt dem nå, ettersom de nok har det samme inntrykket som andre i Son.

- Ensidig etterforskning

20-åringen sier han ikke føler seg trodd av politiet.

- De er interessert i å få noen dømt. Etter at jeg ble arrestert, har de bare etterforsket meg. De sier rett ut at de ikke tror på meg når jeg sier at jeg ikke husker hva som skjedde. Politiet er likegyldige til mine argumenter, hevder han.

- Hvem tror du drepte Dereka?

- Det vet jeg ikke. Dereka hadde ingen fiender. Men åstedet bærer preg av kamp, og min helsetilstand tyder på at jeg ikke kunne gjort noe slikt. Jeg sliter med å gå opp trapper. Og jeg er ikke kraftig nok til å påføre noen så store skader, hevder han.

20-åringen tar samfunnsfag og IT-kurs for videregående skole på dagtid.

- Ut fra forutsetningene trives jeg bra i fengselet her i Moss. Det er spesielt tre- fire innsatte jeg snakker mye med.

CELLE NR. 5: 20-åringen sitter varetektsfengslet i Moss fengsel. Han ville ikke fotograferes på cella.
- HUN VAR FLOTT:- Dereka fortjente ikke å dø så tidlig. Jeg ble kjent med Dereka for tre- fire år siden, og var ofte hjemme hos henne, sier 20-åringen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media