- Jeg var ikke til stede mentalt

Bjørn Rune Gjelsten (45) sluttet som toppleder i Aker da han ikke lenger greide å skille dagene fra hverandre. Valget ble tatt sammen med kona Solveig, som var «forretningsenke».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er bare et tilfeldig møte, i vaskehallen i en bensinstasjon på Lillehammer.

Personalet lurer på hvor mange runder Gjelsten egentlig skal ha før bilen er rein nok. I dampen står han, den sølvgrå firehjulstrekkeren BMW X5 skinner. Konas bil, vask i ti minus, tidene har forandret seg for Gjelsten. Men han vil ikke snakke med Dagbladet. Ikke nå.

- Jeg har lovet kona Solveig å være presis, skal hente noen besøkende fra Dubai på togstasjonen, forklarer han unnskyldende. Før var kona det han kaller «forretningsenke».

Han ringer opp igjen, det var ikke meningen å være uhøflig, sier han, - så her er han - på Ilsetra, Arthur Buchardts nye hotell på Hafjell, noe større enn en seter, kan man si - og et steinkast fra «hytta» til familien Gjelsten. Det er snart fire år siden Bjørn Rune Gjelsten trakk seg som konsernsjef i Aker RGI. Kona Solveig var med på avgjørelsen om å gi seg som toppleder i norsk næringsliv.

- Vi sa nok er nok. Jeg hadde investert tjue år av mitt liv i denne «ekstremsporten». Hun levde lojalt med livsstilen siden vi sammen startet Frank Shorter Sportswear i 1982. Jeg levde ekstremt. Min horisont var brei.

Ut fra øyemålet mellom Gjelstens to hender, var horisonten hans cirka tjue centimeter.

- Jeg hadde tunnelsyn. Jeg tror ikke du kan bli god på mange ting, du må prioritere vekk for å bli god, holde fokus. Jeg ofret mye for å lykkes, og ble en sosial særing. Det var så ille at jeg ikke visste hva jeg skulle smalltalke med folk om i selskap. Jeg jobbet så mye at det føltes som om tida gikk i ett, jeg fikk problemer med å skjelne årstall og hendelser fra hverandre. Gjelsten begynte på jobb i sjutida om morgenen og kunne jobbe til midnatt.

Ikke til stede

- Jeg var ikke til stede mentalt. Skulle jeg hatt dette intervjuet for noen år siden, ville jeg hatt tankene på en fiskebåt eller en sementfabrikk. Prosjektene surret konstant, og jeg greide aldri å koble av. Hadde jeg nådd et mål, feiret jeg ikke med de andre, jeg hadde tankene på neste mål. Å være toppleder er en ensom sak. Du må oppføre deg som en foregangsfigur, være ryddig og perfekt overfor medarbeidere, tillitsvalgte og medier. Det er som et rollespill, forstår du?

- Ja?

- Du skal ikke vise svakhet, i hvert fall ikke overfor altfor mange, du blir avskåret fra å være deg selv. Jeg hadde ikke evne til å glede meg over ting.

- Det høres fryktelig trist ut?

- He, he, jeg gledet meg litt, da. Jeg har reist mye, hatt spennende interaksjon med mennesker og lært mye. Men det var slik at med en gang jeg hadde hoppet to meter, måtte jeg hoppe to meter og tjue. Jeg tenkte alltid på neste mål, levde ikke i nuet.

- Hva har du tapt på dette?

- Jeg har mistet tid i forhold til det å utvikle en sosial plattform, i forhold til venner og familie, refleksjon og egenutvikling, i forhold til det å bli en komplett person.

- Tipper du leste svært få bøker?

- Riktig.

- Hva leser du nå, da?

- Barnets utvikling. Jeg er ferdig med trassalderen nå.

Ikke middelmådig

Gjelsten og kona Solveig har ei datter som nå er nesten tre år gammel. Han ser glad ut der han sitter og slurper suppe med tømmerveggene bak seg.

- Vi ble foreldre i voksen alder, jeg skulle gjerne hatt barn tidligere, men vi måtte vente så lenge. Det er et privilegium å ha tid og ressurser til å ta seg av et barn. Og Ingrid er et fint navn, da. Stolt forteller han om datterens første skitur.

- I dag gikk vi hundre meter lenger enn sist.

- Hva vil du lære datteren din?

- Å være fokusert, du blir ikke god i mange ting, dessverre, hvis du ikke vil bli middelmådig i mye, da. Det andre jeg vil si, er å få balanse og refleksjon i livet sitt. Du må ha hatt det «litt vondt» for å evne å sette pris på det gode.

- Har du det bra nå?

- Ja, men suppa er litt kald. Han ler.

Det var to grunner til at Gjelsten ga seg som toppleder i Aker. Røkke bydde på alle aksjene i Aker - også hans. På samme tid døde to av hans nærmeste venner.

- De hadde til dels levd som meg, var like gamle, da tenker du mer enn en gang på hva det er du holder på med.

Gjelsten er gammel skiløper og kjører offshore, klasse en-race, om sommeren, sportsliknelsene er gode å ty til når han forklarer livet.

- Det er som med toppidrettsutøvere. Når du begynner å sette spørsmålstegn ved om det du driver med er riktig, om du er god nok, er du kjørt. Det var tøft å gi seg også, jeg hadde abstinens, greide ikke slappe av i halvannet år etter at jeg gikk av. Jeg fiklet med mobilen, lengtet etter å gå på kontoret, kunne ikke reise bort til steder uten faks. Det tok tid å akseptere at livet var mer enn ekstreminnsats i forretningslivet.

- Du og Kjell Inge Røkke startet opp sammen. Hvilket forhold har dere i dag?

- I barneåra gikk vi på ski og drev friidrett sammen. Siden ble han fisker og tok livets skole tidlig, mens jeg ble siviløkonom. Det er en forslitt frase å si at vi utfylte hverandre. Han forholdt seg proft på en armlengdes avstand som eier mens jeg var konsernsjef i Aker, etter hvert har vi hatt mindre kontakt enn før. Det er trist at han er gjennom en vanskelig periode nå med Aker Kværner, men jeg er sikker på at han løser det. Da jeg sluttet i Aker ved årsskiftet 2000, var økonomien god. Kværner var i et uføre økonomisk. Da Kjell Inge valgte å gå inn og ta ansvaret og redde Kværner, var det verken russere eller andre reelle kjøpere. Det kan jeg underskrive på. Han valgte å ta et norsk industriansvar. Det står det respekt av, men det kostet mye for morselskapet Aker.

- Gir du råd?

- Ikke nå lenger.

Hel ved

- Hvilke tanker gjorde du deg da Olav Fjell i Statoil måtte gå etter at det ble kjent at Statoil hadde drevet med bestikkelser i Iran?

- Jeg tror de aller fleste ville valgt å si nei og tape den muligheten. Du blir fanget i et uføre, det går an å gjøre forretninger uten bestikkelser i slike land, men det tar lengre tid. Som toppleder gjelder det å kombinere det å være hel ved, med ryddighet.

- Er vi i Norge naive, som Eva Joly sier, om vi tror norske selskap ikke driver med korrupsjon?

- Jeg mener norske ledere har høy moral. Det er vanskelig i den store verden. Bestikkelser og korrupsjon skal ikke forekomme, men i mange land forekommer det, da er spørsmålet om vi har råd til å la være.

- Tønne savnet støtte

- Du kjente personlig Tore Tønne. Hvilke tanker gjorde du deg rundt det som ble kalt «Tønne-saken» og Tore Tønnes selvmord?

- Det som skjedde rundt Tore, var en tragedie fra ende til annen. Jeg kjente ham godt, det var jeg som ansatte ham som konsernsjef i Norwegian Seafood i sin tid, da jeg var styreformann og konsernsjef i Aker. Han rapporterte direkte til meg i to år og var en dyktig leder med et stort nettverk. I en slik situasjon som Tore kom i, trenger selv den sterkeste omsorg og støtte. Både Kjell Inge og jeg hadde jevnlig dialog med ham i den tida, inntil jeg ringte... og bare fikk telefonsvareren hans. Det var altfor mange som ikke var der. Det er et spesielt og kanskje kynisk miljø.

- Hvilket miljø?

- La meg si det slik at jeg vet Tore savnet støtte fra dem han oppfattet som sine nære støttespillere i det norske politiske miljø de ukene det røynet på. Mange sto ikke fram og ga støtte, men distanserte seg i stedet. Hans bakgrunn var politisk, og det var den støtten som ville betydd mest for ham. Da den bærebjelken forsvant, ble det kanskje uutholdelig. Media fikk en uforholdsmessig streng dom, i denne saken var det mange nyanser. Jeg vet at Tore aldri ville gjort noe galt med vitende og vilje. Ryddigere person har jeg ikke møtt, det var derfor jeg ansatte ham.

Mykere i forretninger

At Gjelsten har blitt far, har også ført til en litt mykere forretningsfilosofi. Gjennom morselskapet Gjelsten Holding kjøpte han blant annet NOAH, Norsk Avfallshåndterings anlegg. Det er framtida. En smule hyperaktiv forteller han begeistret om prosesseringsanlegg som på sikt kan bli friareal i Oslofjorden.

- Vi ser mye blå himmel, sier han når han beskriver en gründer.

- Du kjører raske båter og tjente raske penger. Du har ikke akkurat framstått som en miljøvernaktivist?

- Nei, jeg har vel framstått som den store stygge ulven, men den største hobbyen min er laksefiske. Jeg har et fond som skal forvalte Målselv-vassdraget. Jeg tenker miljø når vi bygger ut hytter på Hafjell, også. Vi bruker jordvarme og tar hensyn til vegetasjon. Det tar tre generasjoner for et tre å vokse til på fjellet.

Han er patriot, sier han. Molde-, Møre- og Norges-patriot. Resultatene er Hotel Rica Seilet i Molde og Molde Stadion.

- Stadion er et kunstverk! De prosjektene er mye patriotisme. Jeg styres litt for mye av hjertet. Svak sjel.

Snøen fokker til vinduene, det er noe med smårutete vinduer og laftet treverk, noe varmt og trygt, selv om det er bygd av Buchardt i fjor. Derfor spør vi om hvordan det egentlig er å være en riking, en superkapitalist, i Norge.

- Folk ser at vi går i slike og slike klær, at vi sier noe dumt, at vi har litt for stor bil, men mange av dem jeg kjenner, er involvert i noe positivt. Etter at jeg har levd ekstremt, føler jeg at jeg ikke har fulgt opp mine sosiale plikter. Hva betyr det å ha noe og skape noe, hvis du ikke kan dele? Helt meningsløst. Jeg har glede av å ha mulighet til å delta i veldedige formål. Det gir mening.

- Så meningen med livet er ikke å tjene penger?

- Det er helt meningsløst. Penger er mer som medaljer i idrettslivet, et måleparameter. Det er jo ikke slik at de som er gode for milliarder, springer rundt med milliarder i lomma, det er penger på papir.

- Hva betyr penger for deg?

- Penger er frihet.

- Hvordan bruker du denne - eh, friheten nå?

- Jeg pleier meg selv, går på jakt og fiske, og på ski, gliser Gjelsten.

Knapt hjemme

Vi følger ham hjem til «hytta». Dagens skitur står for døra. Bikkjene Zara og Mizi dirrer på setteres vis i hele kroppen av begeistring når matfar gjør entré. Selv viser han stolt fram valpene, stryker dem over de små hodene, sukker over at han må gi dem bort. Så smører han skiene og peker på et par knøtteski ved veggen.

- Ingrid sine ski.

- «Hytta» di er på 1000 kvadrat, trenger du så stor hytte?

- Godt spørsmål, smiler Gjelsten.

- Ja?

- Vi ønsket å bygge noe for familien. Både jeg og kona har friske foreldre. Hytta ble møtested for vår familie i Romsdal og oss i Oslo. Den har kompensert for mange år der vi så lite til hverandre. I tre- fire år var jeg knapt hjemme.

Så legger han av sted med bikkjene foran seg i løypa. Han må holde formen, har enda et mesterskap å vinne i klasse en-kjøring til sommeren.

- Det gjelder å holde fokus.

<B>SA STOPP:</B> Kona Solveig sa stopp etter elleve år som forretningsenke.
<B>NYTT LIV:</B> Som gammel skiløper på nasjonalt nivå nyter bjørn Rune Gjelsten gode dager i skiløypene på Hafjell.