- Jeg var redd

Dagbladet.no møter henne eksklusivt i Pakistan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RANDHEER (Dagbladet.no): I flere uker var hun etterlyst for drapet på sin datter.

Nå snakker moren til Rahila Iqbal for første gang ut om flukten fra politiet og om datterens tragiske død.

- Jeg har vært gjennom en mors verste mareritt, sier moren gråtkvalt. Først mister jeg Rahila og så fengsles mannen min, anklagd for å ha drept datteren vår, sier moren.

Dagbladet møter en sønderknust familie i stua hjemme i Randheer, på den pakistanske landsbygda. Utenfor sitter storfamilien i hagen med en stor bråkete vifte rettet mot seg. Moren til Rahila har mye på hjertet etter å ha stått frem.

- Familien min har vært gjennom et rent helvete. Etter at vi mistet Rahila har vi ikke fått fred en eneste dag, forteller moren til den unge jenta som døde i det familien betegner som en bilulykke.

Hun gikk under jorden etter at mannen Azhar, faren Rabbani og familiesjåføren ble arrestert av pakistansk politi mistenkt for å ha drept Rahila. I flere uker var hun etterlyst og jaktet på av politiet. Ingen visste hvor hun var, bortsett fra hennes nærmeste familie.

Hvorfor skjulte du deg for politiet?

- Jeg hørte hvor mye mannen min hadde blitt slått og mishandlet i fengselet. Jeg var redd for politiet og fryktet at dersom jeg hadde kommet frem så hadde jeg også blitt arrestert og banket opp, forklarer moren som til slutt meldte seg for politiet.

MOR OG SØNN: Her sitter Moren til Rahila og koser med yngstesønnen Ali. Hun ville
ikke bli tatt bildet av. Foto: YAMA WOLASMAL
MOR OG SØNN: Her sitter Moren til Rahila og koser med yngstesønnen Ali. Hun ville ikke bli tatt bildet av. Foto: YAMA WOLASMAL Vis mer

- Jeg meldte meg for politiet fordi jeg kom frem til at det ville minke mistanken mot familien vår og at det ville hjelpe saken vår.

Minnes Rahila

Hun vil ikke bli tatt bilde av, men velger å snakke ut om tiden etter Rahilas død.

Hun forteller om savnet etter en datter som alltid var der for henne og som stilte opp i alle tenkelige situasjoner.

- Rahila var den av barna mine som hjalp meg med alt. Hvis jeg skulle til legen, var det alltid Rahila som ble med meg. Jeg ble operert to ganger i Norge og hver kveld satt Rahila og skiftet bandasjene mine, sier moren med tårer i øyekroken.

Mannen Azhar sitter ved siden av kona si og trøster henne. Begge gråter. Minnene etter Rahila er for vonde til å tenke på.

- Vi har ikke engang fått sørge i fred over at Rahila ikke er blant oss lenger, sier faren mens han tørker tårene sine.

Han sikter til det høye mediefokuset på datterens død og ydmykelsen som fulgte. Foreldrene er ikke nådig i sin kritikk av mediene.

- Hvordan kunne medier henge ut familien vår som drapsmenn på grunnlag av hva eksmannen til Rahila sa, spør moren irritert.

- Han var jo en part i saken og hadde sine motiver for å sverte familien vår, sier faren som nylig slapp ut av fengsel mot kausjon.

Moren mener mediene burde ta seg selv i nakken og tenke over hvilken belastning deres dekning av saken har vært for familien hennes.

- Om ikke annet så burde man tenkt på barna våre som var igjen i Norge, sier moren.

Kjærlig storesøster

Hun stryker yngstemann Ali (9) forsiktig over hodet. Han har vært i Norge mens saken har rast som verst. Ali kom til Pakistan for ti dager siden fordi det ble for hardt uten mamma og pappa.

- Storesøsteren min tok veldig godt vare på meg i Norge. Men jeg savnet mamma og pappa for mye og ville se dem, sier den livlige gutten mens han fikler med den røde capsen sin.

Ali har også mange gode minner fra storesøster Rahila.

- Rahila baji (storesøster red.anm.) var alltid den som koste med meg når jeg kom hjem fra skolen, sier den vesle gutten.

- Hvis mamma sendte meg til Rema for å handle og jeg ikke hadde lyst, kunne jeg alltid regne med at Rahila ble med. Selv om det regnet.

Han forteller om den tunge tiden rett etter at søsterens død ble slått opp på avisforsidene.

- Det var kjempetøft når folk på skolen fikk høre om rettsaken. Læreren min spurte meg fem ganger om hun kunne ta opp saken i klassen slik at folk kunne vite hvorfor jeg var lei meg, men jeg nektet. Jeg ville ikke snakke om bajis død, sier Ali med et strengt uttrykk på ansiktet.

Moren holder rundt han og kysser han på panna.

Nå venter familien på å få komme til Norge. Azhar Iqbal kan ikke forlate Pakistan fordi pakistansk politi har beslaglagt passet hans.

Han har bedt den norske ambassaden uttøve press på pakistanske myndigheter slik at han kan få reist hjem til barna sine. En drapssak kan ta tre til fem år i Pakistan før retten kommer frem til en kjennelse.

- Jeg skal ikke rømme, jeg vil bare hjem til barna mine. Når saken kommer opp i retten reiser jeg tilbake til Pakistan, forsikrer Azhar Iqbal.

FAR OG SØNN: Azhar Iqbal sammen med yngstesønnen Ehsan Ali. Sønnen savnet mamma og pappa og valgte å dra ned til Pakistan.
BLEMMER: Azhar Iqbal viser frem sår og blemmer på føttene han hevder han har fått etter å ha blitt slått under avhør.
MEDISINER: Azhar Iqbal viser frem medisiner han må ta etter 7 uker i fengsel, der han hevder han ble slått og torturert.