Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Jeg var Saddam-familiens slave»

- Jeg har lidd mye og ble ofte slått, forteller Nicolas (40). I 14 år har han vært slave hos Saddams familie i Mosul.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSUL (Dagbladet): I Mosul er situasjonen fortsatt spent. Saddams nærmeste har rømt byen, mens både slaver og støttespillere har blitt igjen.

Saddams yngre bror, Sabaawi, pakket koffertene og forsvant fra det staselige huset ved elva Tigris i Mosul for fem dager siden. Nicolas - en av de som arbeidet i huset - ble igjen.

- Hvor skulle jeg dra? sier han.

- Jeg er inder, og mangler pass og penger.

Han forteller at han er kristen og fra Madras i India. Et tilbud om jobb som kokk og hushjelp lokket ham til Irak i 1989. Arbeidsdagen skulle være åtte timer og lønna 600 dollar.

- I løpet av de fjorten åra fikk jeg aldri lønn, bare penger til hårklipp og såpe. Sabaawi tok passet mitt, og siden har jeg ikke sett det.

- Hvorfor ble du slått?

- Det var aldri noen grunn.

Skamfull

Nicolas husker tidspunktet for avreisen til Irak nøyaktig: 7. september, klokka 10.15. Han husker antallet passasjerer om bord i flyet, flightnummeret og andre detaljer. Det må ha vært et stort øyeblikk. Åra siden den gang husker han dårligere. Det var 14 år med arbeid fra morgen til kveld uten avbrekk av noe slag.

- Når jeg spurte om lønn, fikk jeg alltid beskjed om at den ville bli betalt seinere, neste uke, neste måned, neste år. Etter hvert sluttet jeg å spørre.

Saddam har bare halvbrødre. Alle hadde jobber i sikkerhetsapparatet. De to mest kjente er Barzan, sjef for etterretningstjenesten, og Watban, sjef for sikkerhetsstyrkene.

- Vi var redde for dr. Sabaawi, forteller Moni, 22-årig stuepike fra Bangladesh som jeg også treffer i huset ved elva. Ærbødig kaller hun ham fortsatt doktor, noe Saddams bror aldri var. Sammen med halvbroren Billal kom Moni fra Bangladesh for ett år og fire måneder siden. Lønna skulle være 50 dollar i måneden, men pengene så de aldri noe til, og Sabaawi konfiskerte passene. Når bor de tre frigjorte slavene i et hus der kranene er av gull, men uten penger til klær og mat. Kurdiske geriljasoldater vokter bygningene.

- Jeg har ingenting, og det er så skamfullt å være en kvinne alene blant alle disse mennene, sier Moni og begynner å gråte.

Tommelen opp

På vei tilbake til Mosul sentrum kjører sjåføren feil, og vi ender foran en veisperring i et villastrøk. Mosul sentrum er kontrollert av kurdiske soldater, og flyplassen av amerikanske. I byen ellers har både vanlige innbyggere og Saddams tidligere støttespillere satt opp veisperringer. Jevnlig høres skuddsalver.

Unge arabiske menn med blodskutte øyne og siste modell kalasjnikov automatgevær flokker seg rundt bilen vår. Synet av en utlending får dem til å fingre nervøst med avtrekkerne, mens frykt og sinne slåss om plassen i blikket deres.

For å prøve å roe ned stemningen spør vi om veien til en lokal arabisk stammeleder. En mann i slutten av tjueåra kommer løpende. Han har militær holdning og vil vite hvor vi skal og hvor vi kommer fra, og hva er utlendingens nasjonalitet?

- Norsk, sier jeg og bryter inn i samtalen mellom ham og sjåføren.

- Norsk? spør han undrende.

- Norsk, svarer jeg og smiler bredt.

- Norge er bra, sier Saddams mann, smiler tilbake, og gir meg tommelen opp.

ALENE HJEMME: Nicolas og...
...Moni var begge slaver i huset til Saddams bror.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media