Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Jeg var ugress i Jens' hage

Karita Bekkemellem snakker ut om da Jens ga henne sparken.

GLADERE DAGER: Jens Stoltenberg og Karita Bekkemellem på Aps landsmøte i 2007. I dag tar hun et kbnallhardt oppgjør med Stoltenberg i sin nye bok Mitt røde hjerte.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
GLADERE DAGER: Jens Stoltenberg og Karita Bekkemellem på Aps landsmøte i 2007. I dag tar hun et kbnallhardt oppgjør med Stoltenberg i sin nye bok Mitt røde hjerte. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| Karitas knallharde oppgjør med Jens Stoltenberg og partiledelsen beskrives i detalj i den tidligere likestillingsministerens selvbiografi Mitt røde hjerte, som utkommer i dag.

«Dagbok fra en avskjed» har Karita kalt kapittelet om ventetida etter å hun fikk beskjed om at hun ikke lenger var ønsket i regjeringen.

Mandag 8. oktober, klokka 10.30, tikket følgende tekstmelding inn fra Jens Stoltenberg:

«Hei Karita. Har du tid til en prat etter r.konf i dag. Hilsen Jens.»
 

Karita forteller hvordan hun forsøkte å møte blikket til Jens under regjeringslunsjen.

«Jens enser meg ikke. Han ser ikke engang på meg.»

Et stykke ut i regjeringskonferansen, overlater Jens møteledelsen til Kristin Halvorsen og forlater rommet. Fem minutter seinere får Karita en gul post-it-lapp av en sekretær som kommer inn i regjeringens konferanserom.
På lappen står det: «Jens vil snakke med deg.»

Samtalen med Jens
Inne på statsministerens kontor, referer Karita følgende samtale:

Jens: «Sett deg ned. Jeg må snakke med deg, Karita. Dette er fryktelig vanskelig for meg.»

Karita: «Ja, da tror jeg omtrent jeg vet hva du kommer til å si.»

Jens: «Vi skal ha en ny likestillingsminister».

Karita: «Jeg må nesten få lov til å spørre hvorfor».

Jens:  «Vi trenger en statsråd med innvandrerbakgrunn.»

Jens forklarer, i følge Karitas bok, at hun har gjort en god jobb, men at regjeringskollegiet trenger en innvandrerpolitiker.

Karita: «Og avgangen, Jens, - den skjer denne uka?»

Jens: «Ja, den skjer nå.»

Karita: «Er jeg den eneste som går av?»

Jens: «Nei, det er andre også. Jeg har sagt til dem at dere utad kan si at dere trekker dere av eget ønske. Du kan for eksempel velge å trekke deg av familiære grunner. Men du må ikke si noe til noen ennå. Ikke engang til dine nærmeste medarbeidere.»

«Skal jeg stå å lyve?»
Karita forklarer i boka at hun blir forbannet, og utbryter:

«Du kjenner meg fryktelig dårlig, Jens. Nå er vi akkurat ferdig med en valgkamp der jeg har stått på døgnet rundt, og selv om det har vært tøft, så har jeg nytt hvert eneste sekund. Du har hatt en hundre prosent lojal medarbeider, og så skal jeg stå der og lyve journalistene rett opp i ansiktet og si at jeg trekker meg etter eget ønske?»

Jens: «Nei, det er bare et tilbud.»

Karita sier at hun ikke tror statsministeren nå kaster den minste populære statsråden. Til det svarer Jens at han er glad i henne og at han kommer til å savne henne, men at han står på farten og ikke har tid til henne.

Føler seg som ugress
Karita mener samtalen med Jens varte i under ti minutter og spør seg selv hvorfor han ikke for en gangs skyld kunne ta seg tid til å besvare spørsmålene hun brant inne med.

Karita skriver at hun følte seg som ugress i Jens' hage.

«Jeg skal lukes vekk, ofres, ikke fordi jeg ikke holder mål, men fordi det passer seg slik i et eller annet større spill.»

Karita reflekterer rundt at noen av utspillene hennes det siste halvåret før hun fikk sparken som likestillingsminister ikke hadde falt i god jord hos partiledelsen. Hun forklarer at hun ønsket å forsvare statsministerens kone Ingrid Schulerud i den berømmelige kjolesaken, om å få dekket representasjonsutgifter.

«Mange er langt på vei enige med meg, men synspunktene ble av enkelte tolket som at ekstravagante Karita ønsket seg mer penger til sin eksklusive garderobe.»

Rasende Kolberg
Karita mener imidlertid at hennes utsagn om abort på Kanal24 var mer kontroversielle og verre å svelge for Arbeiderparti-ledelsen. 

«Jeg ble spurt om jeg ville tatt abort om jeg fikk vite at jeg bar på et foster som hadde Downs syndrom. Jeg svarte ja.»

Karita forklarer at hun ikke mente å nedvurdere barn med Downs syndrom, men at svaret ville vært det samme om fosteret hadde blondt hår eller brune øyne.

Rett og slett fordi Stein og jeg ikke ønsker oss flere barn. Vi har to barn hver fra tidligere ekteskap, og vi ønsker oss ikke flere barn.

Karita mener Stortinget har gitt kvinner retten til selvbestemt abort, og at det ville være meningsløst av henne som sosialdemokrat og feminist å innskrenke en rettighet som er gitt uten moralske forbehold.

«Jeg vet at partisekretær Martin Kolberg var rasende over svaret mitt. Jens var oppgitt, og gubbene i partiet lurte på om jeg var gått av hengslene.»

Uvenn med Kristin
Karita beskriver hvordan hun leter etter forklaringer på at Jens vil kvitte seg med henne. Om det er de kontroversielle utspillene hennes, eller at hun tar for mye plass, eller om det er fordi hun lar lagt seg ut med Kristin Halvorsen.

«Tårene renner i det jeg passerer sikkerhetsvakten på vei ut av statsministerens kontor. (...) Da jeg kommer hjem, er jeg helt utladet. (...) Stein kommer etter meg inn på soverommet.»

«Hva har skjedd?»

«Det verst tenkelige.»

«Og det er?»

«Jeg må slutte som statsråd.»

«Å, jeg vet om en del saker og ting som er verre enn det, sier han og er frekk nok til å smile.»

Grenseløst maktsyke

Karita forklarer hvor lite imponert ektemannen er over lederegenskapene til statsministeren.

«Han har hørt meg fortelle om episoder fra regjeringens indre liv, om hvordan regjeringsmedlemmene ble behandlet, om hersketeknikkene, om enkeltes tilsynelatende grenseløse maktsyke - og ikke minst - om spillet, det evinnelige spillet. Om hvordan noen av dem med ansvar for folkets beste bruker all sin tid på å manøvrere seg inn i neste posisjon, knytte allianser og til enhver tid finne den man bør holde seg inne med - i stedet for å gjøre en jobb.»

Ringer til Jens
De neste dagene sliter Karita med å holde maska, overfor sine nærmeste medarbeidere og overfor partivenner og møtearrangører. Hun forteller hvordan hun psykes ut av å vente på beskjed fra Jens om når avgangen skal offentliggjøres.

«Ingen forteller meg hvordan jeg skal forholde meg til min egen avgang. Jeg er skjøvet ut i en isnende kulde der ingen informasjon når fram. (...) jeg er i ferd med å gå i oppløsning.»

Etter fire døgn orker hun ikke mer, og ringer statsministeren.

«Det er jo helt uholdbart, Jens. Jeg har ikke hørt noe fra deg hele uka, men ut fra det du sa på mandag, går jeg ut fra at jeg skal gå av i dag?»

Jens: «Ja, jeg skulle altså ha ringt deg, men det har vært noen uforutsette ting. Det har ikke gått helt som planlagt. Det er ikke riktig klart ennå. Det går noen dager til, sannsynligvis en uke.»

Karita: «Hva? Er du klar over hvordan dette er for meg? Jeg har krevende oppgaver å utføre, jeg har media hengende etter meg hele tiden, og jeg svever helt i det uvisse! Jeg synes du behandler meg elendig!»

Jens: «Ja, jeg skjønner det, Karita. Beklager dette. Jeg skulle ha ringt deg. Jeg skjønner at dette må oppleves som veldig tøft. Jeg skal love å ta meg sammen, og jeg skal informere deg så fort jeg vet noe mer. Jeg skal ta meg sammen.»

Karita: «Ja, det forventer jeg.»

Landets dårligstste
I boka forklarer Karita at hun nå plages mindre av selve avgangen, men av måten det skjer på og at ingen tar kontakt med henne, verken regjeringskolleger eller partiledelsen.

«Det går opp for meg hvor iskald politikken er. Enten er du inne, og da omfavnes du. Eller er du ute. Og da er det ingen som engang vil vedkjenne seg at de kjenner deg.»

Søndag 14. oktober får hun en ny tekstmelding fra Jens om at kabalene er på plass i løpet av måneden. Karita reagerer med oppgitthet og sinne, og skriver at hun ikke gidder å nedlate seg til å svare.

«Jeg har vært en av Jens' mest lojale medspillere gjennom mange år. Jeg støttet ham i striden med Jagland. Han hadde aldri klart å omorganisere hele Kvinnebevegelsen om det ikke var for meg og Karin Yrvin. Jeg har vært så lojal at jeg kunne gitt høyrehånda mi. Og så er han ikke engang mann nok til å ringe meg og fortelle hvordan ting går, ikke en aldri så liten prat. Ingen oppmuntrende ord. Bare en tekstmelding. Mener han virkelig at jeg skal stå løpet ut i to uker til, og fortsatt bare late som ingenting? Jeg er jo ingen skuespiller! Akkurat da tenker jeg at Jens må være landets dårligste leder.»

Bryter statsministerpåbudet
På morgenen onsdag 17. oktober bryter Karita påbudet fra Jens Stoltenberg og forteller departementsråd Harald Nybøen om avskjedigelsen. Han er rystet over det hun forteller.

«Det er skandaløst av en statsminister å opptre på denne måten. Hvis jeg som departementsråd hadde opptrådt slik overfor mine ansatte, ville jeg ha måttet gå av på dagen - og jeg ville ha fortjent det. (...) Statsministeren har satt deg under et helt umenneskelig press det ikke er gitt noen statsråd å takle. Man setter ikke folk på oppsigelse på den måten.»

Feig og pinglete Jens
Klokka 14 samme dag får Karita besøk av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen med beskjed om at statsrådsskiftet skal skje dagen etter. Karita er oppbrakt over at hun ikke får beskjeden personlig av statsministeren.

«Typisk Jens. Han bruker sitt sendebud. Jeg synes det er latterlig, det er feigt og pinglete.»

Karita er forundret når hun får vite at hun skal etterfølges av Manuela Ramin-Osmundsen.

«Jeg stusser veldig over at de velger henne som et slags innvandreralibi», skriver Karita og spør seg om Oslo Arbeiderparti vil være fornøyd med at Jens valgte Ramin-Osmundsen.

BLE SPARKET: «Det går opp for meg hvor iskald politikken er,» skriver hun i sin bok. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
BLE SPARKET: «Det går opp for meg hvor iskald politikken er,» skriver hun i sin bok. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media