-En leken mann: Ari Behn og Gunnar Sønsteby møttes ved flere anledninger, blant annet da Ari Behn i 2008 portretterte krigshelten for Forsvarets forum. 
Foto: Arne Flaathen/Forsvarets forum
-En leken mann: Ari Behn og Gunnar Sønsteby møttes ved flere anledninger, blant annet da Ari Behn i 2008 portretterte krigshelten for Forsvarets forum. Foto: Arne Flaathen/Forsvarets forumVis mer

- Jeg vil aldri glemme ham

Ari Behn portretterte Gunnar Sønsteby. Les teksten fra det sterke møtet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet):- Jeg vil aldri glemme ham. En leken og svært intelligent mann som gjorde sitt ytterste for å slåss for frihet og demokrati, med en beskjeden men samtidig uhyre sterk fremtoning, sier Ari Behn til Dagbladet. I 2008 portretterte han Gunnar Sønsteby på oppdrag fra Forsvarets forum:

Ansiktet lot seg ikke beskrive. Det er for glatt, pent og renskårent til å sitte på en mann. Ansiktet og mannen er blitt 90 år. Gunnar Sønsteby er like uangripelig som før.

Akershus festning 12. mars 2008. Gunnar Sønsteby kommer kjørende opp brosteinsbakken, han snakker i mobiltelefon og stanser foran Hjemmefrontmuseet. Det er nå to måneder siden 90-årsdagen hans ble markert på Akershus med Norges offentlige elite til stede, kongemakt og landets øverste militære ledere. De feiret alle jubilanten som takk for innsatsen både under og etter krigen. Sønsteby hopper ut av bilen, gjemmer mobilen i lomma på dressjakken og hilser kjekt. Det er noe lekende lett over Sønsteby.

- Jeg er ikke billig å ta bilder av, sier han, og glatter luggen.

- Det blir dyrt, dette.

Vi ler, fotografen og jeg. Det er ikke første gangen jeg treffer Gunnar Sønsteby. Vi har fire år tidligere sammen fløyet inn til Berlin, men mer om dette senere. Nå er det fotograferingen som venter. Det er et greit sted å møtes. Akershus festning er arbeidsplassen for Gunnar Sønsteby og hans kone Anne-Karin, det er her de gjennomfører det viktige arbeidet med å systematisere og kartlegge stadig nye historiske fakta fra årene 1940 til 1945, krigsårene som ingen nordmann har unngått å få et levende forhold til, kanskje nettopp på grunn av folk som ekteparet Sønsteby. Samvittighetsfullt sørger ekteparet for å opplyse stadig nye generasjoner om hva som skjedde den gangen, hva som ikke må skje igjen.

- Jeg kommer rett fra et møte med skiskytterne, sier Sønsteby.

- De spurte om jeg ikke kunne bli med på laget. De mente jeg måtte skyte godt.

Vi ler igjen, fotografen og jeg. Sønsteby er overalt, året rundt. Han blir invitert til å holde foredrag i alle slags miljøer, formidler egen og andres krigshistorie med vidd og et påtakelig humør. Han samler inn penger til Hjemmefrontmuseet, hjelper unge historikere til å få arbeidsstipend.

- Vi har greid å samle inn en million kroner, sier Sønsteby, og stiller motvillig opp for fotografen.

- Det mangler fire millioner til før Hjemmefrontmuseet er sikret på best måte.

Bilkrasj og knekkebrød. Fotograferingen er unnagjort, vi setter oss inn i bilen til Sønsteby for å kjøre ut borggården og fram til kontorbygningen hvor han og kona holder til. Under krigen var det få som visste hvordan Nr. 24 så ut, Gunnar Sønstebys mest kjente dekknavn. Det viste seg altså å være umulig for folk som møtte ham å beskrive dette rene, glatte og uangripelige ansiktet. Fehmer, tyskernes leder for Gestapo i Oslo fra 1942, greide aldri å danne seg et godt nok signalement til å fange mannen han konsekvent omtalte som Student Sønsteby. Han gled unna i mengden, syklet fritt rundt i Oslo, på vei fra den ene dekkleiligheten til den andre. Anonym og gjennomsnittlig i ytre, men ikke i atferd. I enden av brosteinsbakken møter vi kona Anne-Karin. Hun bærer på noen papirer, travel og engasjert setter hun seg inn i bilen. Vi kjører forbi gardevakten, det er avløsning og oppstilling på plassen.

- Du må ikke glemme å hilse, Gunnar!

Anne-Karin er oppgitt.

- Du må vinke til garden.

Sønsteby feier forbi kommanderende offiser uten å løfte hånden eller å senke hodet, ivrig opptatt med å fortelle om Elverum 1940. Han påpeker at det er oppdaget nytt materiale om kong Haakons berømte nei til kapitulasjon.

- Kongen og kronprinsen ble bombet på alle kanter, sier Sønsteby, og kjører opp foran kontorbygningen.

- Likevel holdt han fast. Hvilket mot! Det var et skarpt uttalt nei, dette. Vi arbeider nå med å kartlegge de eksakte omstendighetene.
En tilsynelatende parkert lastebil svinger plutselig ut fra venstre, sammenstøtet er ikke til å unngå. Det er ikke et voldsomt smell, og ingen blir skadet. Likevel må navn utveksles og papirer fylles ut.

- Sånt skjer, sier Sønsteby.

- Det er ingenting vi kan få gjort med det, nå. Har du lyst på en kopp kaffe? Sist gang du var her, fikk du knekkebrød og brunost. Vi får satse på at lunsjen denne gangen er litt mer rikholdig.

Det er mer enn fire år siden jeg traff Gunnar Sønsteby første gang på Akershus festning. Jeg husker det da han forteller meg det. Vi spiste knekkebrød, den gangen. Det er få detaljer som ikke Nr. 24 passer på å memorere, i en eller annen form.

Nerver. - Det er nokså naturlig å fokusere på Max, sier Sønsteby.

Vi snakker om den kommende storfilmen om Oslo-gjengen og deres mange sabotasjeaksjoner og ødeleggelser av strategiske mål under krigen, hvor hovedfokuset er blitt lagt på Max Manus og ikke Nr. 24.

- Han var full av nerver, Max. Han hadde vondt hele tiden. Men det gjorde ingenting. Max utførte alle aksjoner uten vanskeligheter. Jeg hadde ikke nerver. Det var først i sluttfasen av krigen at jeg plutselig kjente det. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle overleve, det falt meg ikke inn. Det var snakk om få dager igjen av krigen. Plutselig begynte jeg å skjelve da vi skulle sikre arkivene i politi- og justisdepartementet 2. mai 1945. Det var ingen god opplevelse. Jeg hadde ikke spytt igjen, var tørr i munnen. Men det gikk bra. Vi fikk da med oss to tonn med arkivstoff uten at det kom til trefninger.

Vi drikker kaffe, spiser kjeks denne gangen. Det er muligens en rikholdig lunsj for en mann som er vant til å klare seg med lite, sovende med en granat under hodeputa de siste månedene av krigen.

- Jeg fikk hilse på skuespilleren som skal spille meg i filmen, sier Sønsteby, og rister på hodet.

- Ja, det var nok slik jeg så ut. En skikkelig jypling! Men det er en sympatisk ung mann, skuespilleren.

Vi diskuterer Max Manus, krigen, nervene og de såkalte senvirkningene som krigserfaringer kan gi, psykiske og mentale skader som har fått sekkebetegnelsen «post-traumatisk stress syndrom». Max Manus var åpen på at han hadde alkoholproblemer som følge av krigen. Det hører med til historien at da kronprins Olav kom til Oslo under frigjøringen 8. mai 1945, avtalte Sønsteby og Max Manus seg imellom at hvis det ble utført et attentat mot tronarvingen og en granat ble kastet opp i det åpne kjøretøyet, skulle Manus ganske enkelt legge seg over granaten. En annen løsning ville fort få større skadevirkninger, først og fremst for kronprinsen, men også for folkemengden.

Faksimile Forsvarets Forum
Faksimile Forsvarets Forum Vis mer

- Max var som en veddeløpshest. Du kunne se nervene utenpå ham, omtrent sånn som du ser skjelvingen i muskelspillet på en veltrent hest. Max og jeg fungerte godt sammen. Nervene hemmet ham ikke i det hele tatt. Det var ingen friksjoner i gruppen.

Egenterapi. Gunnar Sønsteby hevder han ikke har lidd i etterkant. Jeg tenker at alt opplysningsarbeidet i etterkrigsårene må ha hjulpet ham langt på vei og nærmest fungert som ren egenterapi. Men det er kanskje mest av alt en moderne problemstilling. For krigsgenerasjonen fantes det ikke mange tilbud om terapi og behandlingsformer for å døyve psykiske skadevirkninger. Sønsteby snakker om dem som hadde oversikten i motstandsarbeidet, og om de andre som hadde følelsene. Han regner Milorg-leder og senere justisminister Jens Christian Hauge for å være en av dem som hadde oversikten, sammen med ham selv. Vi snakker om Gregers Gram, en skribent og motstandsmann i Oslo-gjengen som ble skutt i halsen utenfor en kafé av to provokatører. Ifølge Sønsteby var han en mann som var kald som is når det gjaldt å utføre aksjoner.

- Det var et fryktelig slag å miste Gregers Gram, sier Sønsteby.

- Han var en upåklagelig venn, skribent og politikertype. Han var russeformann før krigen, det var typisk ham. Vi fikk ham erstattet med Roy Nilsen, og Olav Ringdal jr. Olav var en ung gutt jeg var mye sammen med. Han kunne minne om Gregers, men også han ble skutt. Det var en tragedie. Foreldrene hadde en syk sønn fra før, og nå mistet de sitt eneste friske barn.

Sjette sans. Det er skrevet mye om Gunnar Sønsteby. Ikke minst har 90-årsjubilanten selv bidratt med skildringen «Rapport fra Nr. 24», utgitt første gang 1960, den kanskje mest kjente beretningen om motstandskampen Sønsteby utførte bak fiendens linjer i det Nazi-okkuperte Norge. Den britiske etterretningstjenesten MI5 har sagt at nordmannen uten sammenlikning har klart seg best i fiendtlig territorium over en lengre periode og bedre og mer verdifullt enn noen annen person. For denne innsatsen er Gunnar Sønsteby dekorert i statsråd 16. august 1946 med Krigskorset med tre sverd, som den eneste i Norge. Det er mange aksjoner som er verdt å nevne, og vi skal etter hvert komme tilbake til enkelte av dem.

Jeg spør Sønsteby om fare, hvordan han tilsynelatende hadde utviklet en sjette sans som hjalp ham til å være i forkant av livstruende situasjoner. Han utfører en spektakulær manøver i januar 1943 da Gestapo og Fehmer ved hjelp av tortur har funnet fram til syv av Sønstebys ulike dekkleiligheter i Oslo.

- Jeg syntes det var dårlig blendet da jeg kom til Slemdalsveien 1, sier Sønsteby.

- Det sev ut lys under blendingsgardinene, noe det ellers aldri gjorde. Det gjorde meg urolig. Jeg bestemte meg for å ringe på døren. Da var det jeg som ville være overraskelsen og ikke omvendt. Tyskerne ventet nok at den som bodde i leiligheten kom til å bruke nøkkel. Det ville gi meg litt tid, kanskje noen sekunder ekstra. Jeg ringte på og ganske riktig, en nervøs norsk statspolitibetjent åpnet døren og pekte på meg med en pistol. Kom inn! skrek han. Han var hysterisk og gikk nok litt for nær meg. Nei, så faen! ropte jeg og slo pistolen til side, hoppet ned trappen og forsvant i mørket. Det ble skutt flere skudd, men ingen traff. Jeg syntes det var greit å få sånne ting unnagjort som det å stå foran en pistolmunning. Jeg reagerte ok på dette og visste nå at jeg også klarte denne type utfordringer. Jeg mestret det. Det har ikke plaget meg siden. Problemet var bare at jeg hadde mistet en notisbok med flere navn da jeg skled i snøen. Det ville være skjebnesvangert hvis tyskerne fikk tak i disse. En halvtime senere listet jeg meg tilbake til Slemdalsveien 1. Jeg tenkte at tyskerne nok satt inne i leiligheten, uten å våge seg ut i det stummende mørket. Det stemte fint. Jeg fant notisboken i snøen like foran huset.

Likvidering. En tilbakevendende debatt i norsk offentlighet når det gjelder å ta et oppgjør med krigsårene har vært de etiske implikasjonene og spørsmålene som vedrører motstandsbevegelsens likvidasjoner av angivere og såkalte provokatører. Milorg-leder Jens Christian Hauge har uten unntak valgt å tie om temaet. Så også Gunnar Sønsteby. Det er få navn som er blitt knyttet til disse likvidasjonene. Både Hauge og Sønsteby har uttalt at eventuelle opplysninger omkring likvideringene forsvinner i graven med motstandsledelsen. Hauge er nå død, og det er stadig færre gjenlevende som kan kaste lys over disse spørsmålene.

Jeg er likevel nødt til å spørre 90-årsjubilanten, som så langt under intervjuet har vist en leken og ledig imøtekommenhet. Nå blir han kortfattet, avmålt og lunken. Jeg kan uten vanskeligheter se hvilken stamina og viljestyrke Sønsteby innehar, og som han må ha oppvist i stort monn under krigen. En angiver kunne påføre motstandsfolk umenneskelige lidelser gjennom tortur, deportasjon til konsentrasjonsleirer i Tyskland og summariske henrettelser, angivere måtte derfor konsekvent oppspores og om mulig uskadeliggjøres.

- Det er ikke mer å si om dette, sier Sønsteby.

Vi kommer likevel inn på episoden ved Bjørnefontenen på Majorstua, møtestedet hvor Sønsteby sammen med motstandsmannen Sverre Ellingsen tok sjansen på å treffe en mulig angiver kalt Monsen. Sønsteby resonnerte seg fram til at Gestapo ikke ville sette opp en felle i første omgang, men sannsynligvis ha som strategi at motstandsbevegelsen fant Monsen troverdig og på den måten med langt større utbytte kunne dra nytte av kontakten. I samtale med Sønsteby etter krigen innrømmet Fehmer at dette var taktikken Gestapo valgte. Det skulle vise seg å være en feilslått strategi.

- Jeg sa til Ellingsen at hvis opplysningene Monsen ga oss skurret på noen som helst måte, ville jeg dytte ham lett i siden. Etter få minutter skjønte jeg at vi hadde å gjøre med en angiver. Jeg dyttet Ellingsen lett i siden, uten at angiveren øyensynlig fikk mistanke. Etter en ti minutters tid trakk vi oss tilbake. Tre dager senere kvittet vi oss med Monsen.
Ifølge Fehmers rapport viste det seg at Monsen gjorde en fatal feil. Han oppga sitt private telefonnummer til Sønsteby og Ellingsen. Motstandsbevegelsen fant det snart bevist at mannen var en angiver ved hjelp av kryssende opplysninger og likviderte ham resolutt på hjemmeadressen.

Spektakulær i formen. Det er en rekke omstendigheter, aksjoner og enkeltepisoder som er enestående i Gunnar Sønstebys krigsinnsats. Den unge studenten som blir erklært stridsudyktig før krigen, viser seg altså når det gjelder som mest å være en av disse briljante individualistene. Det er oberst Wilson, øverste leder for SOE, den britiske etterretningsavdelingen med ansvar for Norge, som bruker denne betegnelsen om Gunnar Sønsteby. Årsaken er at Sønsteby under en treningsperiode i Skottland viser alle tegn på ikke å kunne innordne seg en militær disiplin. Oberst Wilson legger vekt på Sønstebys arbeid som kurer og kontaktperson i Oslo i krigens første år.

Fram til frigjøringen utfører Gunnar Sønsteby en lang rekke vellykkete operasjoner. De er alle spektakulære i formen. En gang passerer han en veisperring kledd i Statspolitiets uniform, ber kjekt om at karene som undersøker papirene skal sende ham igjennom, han er blitt så skrekkelig lei av alle kontrollene. En annen gang stanser han en lastebil med seks uniformerte tyskere og ber om hjelp til å få bilen opp av grøfta. Sønsteby er på vei til Kongsvinger og svenskegrensa med trykkplater fra Norges Bank på ti- og hundrekronerseddelen gjemt i kullsekken i bagasjerommet. Tyskerne viser lutter velvillighet. Stuntet gir Nygaardsvold-regjeringen i London muligheten til å trykke opp 20 millioner kroner, penger som er svært velkomne i motstandsarbeidet. Det mest imponerende er likevel evnen Sønsteby som ung mann har til å trekke ut det vesentlige i en kaotisk og tilsynelatende uoversiktlig krigshverdag og på den måten drive et vellykket motstandsarbeid hvor han nennsomt knytter sammen ulike grupper til en felles innsats.

Osama bin Laden. Det er på flyet til Berlin 14. juni 2004 at Gunnar Sønsteby og jeg diskuterer jakten på Osama bin Laden. Det er en søkt parallell og som naturlig nok har lite annet til felles enn at bin Laden også kan sies å ha bygget opp en mer eller mindre vellykket motstandsbevegelse, med et klart uttalt militært mål om å svekke USA.

- Gitt at jeg var i tyveårene og fikk ubegrenset med ressurser, da skulle jeg ha funnet ham. Jeg ville sendt en dyktig mann inn i Pakistan, latt ham få den riktige opplæringen. Han måtte naturligvis ha den korrekte bakgrunnen og en passende dekkhistorie. Kanskje kunne han jobbe i butikk, i et departement eller liknende. Etter å ha ligget lavt i en treårsperiode og samlet seg de nødvendige kontakter, skulle vi ha slått til.

Sittende sammen med Gunnar Sønsteby på et hotell i hovedstaden for det som var Det tredje riket — diktaturet som han så suksessrikt var med på å bekjempe — spør jeg ham ut om den pågående konflikten mellom islamsk fundamentalisme på fremmarsj og vestlige, sekulære stater.

- Selvmordsbombere? Jeg forstår det ikke. Det er totalt uakseptabelt å drepe uskyldige, kvinner og barn. Det gjorde vi aldri i Norge. Tvert imot varslet vi uskyldige før hver eneste aksjon. Det tar nok en mannsalder å få denne type aksjonister til å innse at det er usivilisert.

Stand-in. Intervjuet er over, vi har snakket en hel del om opplysningsarbeidet som han og kona bedriver i Norge, at dette gir ham nye krefter og nytt pågangsmot, i en alder av 90 år. Vi kommer inn på den storslåtte feiringen på Akershus, og Sønsteby sier han skulle ønske festkomiteen hadde funnet en stand-in.

- Du må ikke gjøre dette intervjuet til noe heroisk, sier han.

- Jeg er ubetydelig.

- Du er ikke ubetydelig, sier jeg.

Det blir litt voldsomt, dette.

- Du er den unike hvermansen.

Gunnar Sønsteby smiler underfundig, lukker døren. Det er ikke mulig å få tak på ham. Det sier alle jeg spør. Heller ikke som 90-åring lar han seg avsløre.

Utdraget fra portrettet «Den unike hvermansen» er gjengitt med tillatelse fra Ari Behn og Forsvarets forum.

GJORDE INNTRYKK: Ari Behn sier til Dagbladet at han aldri kommer til å glemme Gunnar Sønsteby. Foto: Arne Flaathen/Forsvarets forum
GJORDE INNTRYKK: Ari Behn sier til Dagbladet at han aldri kommer til å glemme Gunnar Sønsteby. Foto: Arne Flaathen/Forsvarets forum Vis mer