Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Jeg vil du skal fortelle at han var en fantastisk gutt»

Morten Aanstad fikk aldri se sin yngste sønn i live igjen. I går fant han Martin (11) på likplassen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KHAO LAK (Dagbladet): -  Jeg har en følelse av at timeglasset er i ferd med å renne ut, sier Morten Aanstad mens vi sitter i en minibuss på vei til Blue Village Pakarang. Det er onsdag morgen.

Det er saktegående kø inn i det nærmest utslettede området. Flodbølgen 2. juledag tok med seg alt. Det er tre døgn siden Morten sist så sin yngste sønn i live. De sto sammen i resepsjonen da bølgen kom. Pappa Morten rakk å skrike at Martin måtte komme seg i dekning. Så brøt helvetet løs.

Identifiserte sønnen

Seks timer etter at Morten har begynt å ta inn over seg at Martins sjanser begynner å minke, står vi på kne foran ham inne på tempelområdet i Bang Muang. På en plastikkstol sitter Morten og gråter. Han har akkurat identifisert sønnen sin, liggende i ei kiste blant hundrevis av andre kropper uten navn eller nasjonalitet. Under den åpne himmelen, med kvikksølvet over 30-gradersstreken, er eimen av død uutholdelig.

Akkurat der og da betyr det absolutt ingenting.

Hele familien rammetFamilien Aanstad ble tatt av flodbølgen da den rammet familiekomplekset Blue Village i Khao Lak. Hele familien kom bort fra hverandre, men de voksne fant hverandre igjen. Sønnene Marius (15) og Martin (11) var savnet. Et døgn seinere ble Marius funnet på et militærsykehus i Bangkok. Dit hadde han kommet ved hjelp av redningsmannskaper.

I dagene etter flodbølgen var pappa Morten overbevist om at han også skulle få tilbake Martin i live. Kvelden før avtalte vi å reise sammen inn til katastrofeområdet i Pakarang for å lete etter Martin sammen.

På dødsmarkene

Ryddearbeidet har gått på overtid i natt. Da Dagbladet var inne i området dagen før, var det ikke mulig å kjøre inn til de tre feriestedene som ligger på rad og rekke langs stranda i Pakarang. I dag kjører vi nesten helt inn til resepsjonsbygningen i Blue Village. Eller, det vi trodde var resepsjonsbygningen da vi sto der dagen før.

-  Hvor er vi?, spør Morten. Vi står utenfor vaskeriet, femti meter unna hovedhuset i Blue Village.

-  Jeg er litt desorientert. Hvor er Blue Village? Jeg kjenner meg ikke igjen.

Vi peker mot det tomme skallet som fortsatt står igjen foran oss. Blue Village, sier vi. Morten sier ingenting. Han begynner å gå.

På vei mot resepsjonen begynner vi å forstå det vi ikke gjorde dagen før. Den smale stien vi gikk på, er blitt til en bred vei. Mesteparten av rasket er borte. Ved siden av oss er det mange og store betongflater. Bungalowgrunnmurer. Det står bare to hus igjen, det var mer enn tjue før bølgen kom.

Håper på hjelp

-  Når jeg ser dette, skjønner jeg ikke hvordan jeg har overlevd, sier han og tar fram bildet av Martin. Han viser det til de andre som har kommet til. De har også bilder i hendene. Alle leter etter noen. Ingen har sett Martin. Vi har ikke sett deres kjære.

-  Her sto jeg da bølgen kom. Martin sto der, sier Morten og peker ut i løse lufta.

Resepsjonsbygningen er borte. Han får øye på restene av et stålgjerde. Gjerdet han selv klamret seg til da bølgen kom. Han ser seg rundt. Han liker ikke det han ser.

Vi går mot området militæret har ryddet 150 meter lenger opp. Det er der de samler likene de finner i Blue Village. Det er mange. Og lukta avslører at håpet om å finne overlevende er syltynt. Det er glovarmt.

Morten setter seg ned på en stein.

Alene.

Han drar opp bildet av Martin igjen. Viser det til letemannskapene som er på vei inn i dødens jungel.

-  Har noen sett ham? Gutt på 11 år. Rød shorts.

De har sett ham, sier de. De fant ham i dag. Han er allerede kjørt til tempelet i Bang Muang. Liksamlingsplassen for Blue Village.

Haugene vokser

Morten vil ikke tro det. Han vil sjekke likposene som ligger femti meter bortenfor oss. I sandaler vasser han over bekken. Det er knapt ett døgn siden han ble kvitt forrige runde med infeksjoner på de oppkuttede beina. Vannet i bekken er ikke rent.

Martin er ikke der. Morten blir stadig vekk ropt inn i buskene av letemannskapene. De vet hva han ser etter. Haugen av barnelik vokser mens vi ser på. Men Martin er ikke i haugen.

-  Vi fant ham på mandag, sier operasjonsleder Galya Rattanotai til Dagbladet.

-  Det er helt sikkert. Jeg husker ham godt. Gutt med rød shorts. Vi fant ham bak South Sea Pakarang. Han ble kjørt til tempelet i Bang Muang, insisterer hun.

Det er på tide å forlate Blue Village. Morten vil vente litt til. Vi venter. Morten svetter i varmen.

På tempelplassen

-  Lyset forsvinner om ikke altfor lenge. Skal vi lete på tempelplassen, må vi være der mens det ennå er lyst, sier Mortens venn, politimannen Odd Asbjørn Johansen, som hjelper familien med letingen.

Vi reiser fra Blue Village Pakarang. Odd Asbjørn har med seg hodelykt for sikkerhets skyld.

Det vrimler av mennesker i Bang Muang. Hundrevis leter etter sine kjære. Lastebiler bringer inn flere kropper. Det har kommet inn hundrevis bare til Bang Muang fra Blue Village i dag.

Stanken på tempelområdet er infernalsk. Likene ligger i plastposer eller laken under åpen himmel. Guider hjelper dem som søker med å åpne posene.

Har den du søker spesielle kjennetegn? Føflekker? Fødselsmerker? Etter tre døgn i naturen trenger man spesielle tegn.

Vi får utdelt ansiktsmasker og plasthansker. Ansiktsmaska hjelper ikke. Lukta siver gjennom. Morten og Odd Asbjørn går mot raden av plastposer. Vi klarer det ikke. Lukta er for sterk. Det vi ser er umulig å stenge ute.

De jobber seg gjennom radene. Hurtig. Morten rister på hodet. Det er ikke Martin.

Odd kommer løpende mot oss. Vinker. Ser stresset ut.

-  Ta dere av Morten. Han sitter der borte. Jeg må fullføre papirarbeidet, sier han med tårer i øynene.

De fant ham. I kista nest lengst unna. Innerst blant likene ligger han. Rattanotai hadde rett. De fant ham mandag.

Vi sitter på kne i grusen rundt plaststolen. Morten hiver etter pusten. Mens vi går sakte bort fra området, må han sette seg ned. Det er tøft å finne sin egen sønn i Bang Muang.

-  Jeg har i hvert fall fått gjort det jeg ble igjen for, sier Morten. Han finner styrke. Er modig nok til å innrømme at han fryktet det. Tøff nok til å slå seg til ro med at han vet hva Martins skjebne ble. Han sier det går bra.

Da vi forlot Morten og Odd på likhuset, var de i gang med det tunge og vanskelige papirarbeidet. Morten håper han får med seg kista ut av området i dag, slik at Martin så fort som mulig kan sendes tilbake til Norge.

<B>TEMPELOMRÅDET I BANG MUANG:</B> - Jeg har i hvert fall fått gjort det jeg ble igjen for, sier Morten Aanstad etter at han fant sin sønn Martin blant de omkomne i tempelområdet i Bang Muang. Han håper han får med seg kista i dag, slik at Martin kan sendes tilbake til Norge.
<B>FUNNET DØD: </B> Martin Aanstad (11).
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media