-  Jeg vil hjelpe andre

Dagfinn Enerly ble sjokkert over ressursmangelen i Helse-Norge. Og bestemte seg for å gjøre noe med den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LARKOLLEN (Dagbladet): Dagfinn Enerly (34) lå på sykehus i ti måneder etter sin nakkeskade. I august ble han utskrevet fra Sunnaas, og flyttet hjem til familien. To uker seinere holdt han et foredrag i Fredrikstad - og gikk til knallhardt angrep på ressursmangelen i Helse-Norge.

Det var slett ikke et spontant utfall.

-  Jeg så tidlig at dette ikke var bra. Jeg hadde lyst til å fortelle hvordan jeg opplevde det allerede mens jeg var pasient, men valgte å vente til etter oppholdet, sier Enerly.

Vil hjelpe

Det var i siste serierunde av tippeligasesongen 2005 at ulykken var ute for Fredrikstads kaptein. Dagfinn Enerly havnet under en medspiller etter en Start-corner, han kunne ikke bevege seg, og ble transportert til Oslo i ambulanse.

Det ble hans siste opptreden på en tippeligaarena. Nå er målet hans å kunne gå igjen. Det er harde økter - men fra rullestolen engasjerer han seg nå i et tema som han ikke hadde veldig sterke meninger om for et drøyt år siden:

Helse-Norge.

-  Jeg vil hjelpe andre. Det er et mål for meg å sørge for at andre får bedre betingelser enn det jeg selv har hatt, sier Enerly.

 ENGASJERT:  Dagfinn Enerly har bodd hjemme med familien siden august. I perioden før dette, da han bodde ti måneder på sykehus, opplevde han mye som han håper andre slipper i framtida. Foto: Arnt E. Folvik
ENGASJERT: Dagfinn Enerly har bodd hjemme med familien siden august. I perioden før dette, da han bodde ti måneder på sykehus, opplevde han mye som han håper andre slipper i framtida. Foto: Arnt E. Folvik Vis mer

Rammet av forskrift

Han forteller om en kraftig underbemanning på Sunnaas, om mangelen på treningstilbud på kveldstid og i helger, om pleiere som rett og slett ikke hadde tid til å snakke med pasientene som medmennesker, han beretter om defekte døråpnere som man bruker flere måneder på å reparere - og om forskrifter som gjør at han helst skulle fått denne skaden mens han spilte i Skeid på 90-tallet: Da ville Folketrygden betalt alt han trengte av hjelpemidler for opptrening.

Siden han nå er over 26, måtte han fra egen lomme betale utstyret han trengte. Og det tar over et år å anskaffe trygdebil, så han kan ikke basere seg på å trene andre steder enn hjemme.

Alt dette beskrev han i november for helseminister Sylvia Brustad da hun besøkte hans hjem på Larkollen. Brustad jobber nå videre for at nordmenn ikke skal kunne fortelle liknende historier i framtida, og hun lovte Enerly å fjerne 26-årsgrensa.

-  Grunnen til at jeg har valgt å engasjere meg, er at andre i samme situasjon skal få en bedre opptreningsperiode på Sunnaas enn det jeg fikk. En gang var dette Norges beste treningssenter, men veien tilbake dit er lang, hevder Enerly.

-  Hvis jeg kan gjøre mitt til at folk ser at vi faktisk sliter i helsevesenet, så har jeg oppnådd noe. Og det er selvfølgelig givende for meg å kunne bidra, å gi noe til samfunnet, sier han.

Enerly har fått massiv støtt fra pleiere, pasienter og organisasjoner etter sine utspill.

-  Det er masse telefoner, og alle kjenner seg igjen i det jeg beskriver.

2006 ble også året da Dagfinn Enerly måtte lære seg å endre livsstilen totalt.

Lært om vennskap

-  Før hadde jeg mark i rumpa. Det skulle liksom skje noe hele tida. Men havner du i en sånn situasjon som meg, har du ikke noe annet valg enn å være tålmodig. Nå foregår alt i roligere former, jeg stresser ikke, sier han.

Siden han flyttet hjem i sommer har han også sett at han faktisk har lært enormt mye i løpet av det drøye året som har gått siden kampen i Kristiansand.

-  Det har jo skjedd litt. Du lærer for eksempel hva vennskap betyr. Jeg lå ti måneder på sykehus, over 300 dager. Og det var kanskje bare fem- seks av dagene jeg ikke fikk besøk, sier han.

-  Det blir mange tanker, og du bruker engasjementet ditt på en annen måte. Det er gode stunder - og noen mindre gode. Men du prøver hele tida å holde humøret på topp. Kanskje en dag går du igjen.

Stort cupminne

Enerly ønsker å takke for hjelpen han får fra sine nærmeste.

-  Jeg hadde ikke klart meg uten støtten fra kona Mona - og fra advokaten min, Terje Scavenius, som tar seg av alt papirarbeidet som oppstår i en situasjon som denne.

Han er også takknemlig overfor klubben sin, Fredrikstad. Før cupfinalen mot Sandefjord ble alt lagt til rette for at den gamle kantspilleren skulle få en topp opplevelse.

Det fikk han så det monnet.

-  Fredrikstad har ikke tapt en eneste av de kampene jeg har sett. Det er vel et godt tegn, sier Enerly.

-  Og så var det seansen med pokalen, sier han, og sikter til det også TV-seerne fikk med seg - den tidligere lagkapteinen med kongepokalen plassert i fanget, omringet av lagkamerater.

-  Å sitte der med pokalen, og oppleve at alle roper navnet mitt ... Det er det største høydepunktet jeg har hatt, selv om det var et tøft øyeblikk, rent følelsesmessig.

Mens tilskuerne fortærte pausepølsa på Ullevaal, hadde rødbuksene allerede avgjort cupfinalen. En glad og imponert Enerly var sammen med laget også i pausen.

-  Det var helt utrolig. Jeg fikk være med i garderoben før kampen, før andreomgangen, og jeg fikk være med på feiringa. Selve kampen så jeg fra kongetribunen, sier Dagfinn Enerly.

-  Det var helt fantastisk. Men:

-  Jeg skulle ønske at andre også kunne oppleve det.