«Jeg vil ikke bli nr. 67»

- Heroin er som sakte selvmord. Hadde noen sagt til meg for ti år siden at jeg en gang kom til å havne på kjøret, hadde jeg ledd av dem, sier Marius Mortensen (30).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Marius er velkledd i merkeklær og snakker med klar, fast stemme. Tilsynelatende passer verken han eller kameraten Christer inn blant de mest slitne sprøytenarkomane som oppholder seg utenfor Oslo sentralbanestasjon denne onsdag ettermiddagen. Men pupillene deres forteller sannheten. De har begge sprukket etter en lengre nykter periode, og nå er de på jakt etter stoff. Begge vet at kroppens toleransegrense er lav etter en nykter periode, og de må passe seg for mengden i sprøyta.

Livredd

- Jeg har sett mange venner dø, men ønsker selv en annen framtid, Jeg er redd for å bli neste offer, sier Marius.

- Det nytta ikke å snakke til oss vestkantgutter. Vi hadde kontroll, sier han stille.

Marius har valgt å stå fram med fullt navn og bilde for å sette fokus på de problemene han møter i kampen for å bli rusfri.

Historien hans er trist, men på mange måter klassisk: Som usikker ungdom søkte han sammen med en gjeng som begynte å røyke hasj. Etter noen år begynte ungdommene å røyke heroin.

Marius bodde i kollektiv, og ble raskt flink til å skjule for familien hva som egentlig foregikk. Da han var 22 år satte han den første sprøyta med heroin.

- De sa det var billigere og bedre enn å røyke. Selv om jeg var livredd, måtte jeg prøve.
Siden har det vært mange forsøk på å klare å bli nykter - uten å lykkes.

Ønsker metadon

- Å holde seg rusfri under behandling er ikke vanskelig. Det er når jeg skal klare meg alene i samfunnet, at jeg sprekker, sier Marius til Dagbladet.

- Det er slitsomt å være nykter. Du sliter med dårlig samvittighet for alle du har sviktet, og det er lett å sprekke når du møter motgang, sier han rolig.
Nå har han vært stoff-fri siden 17. mars i år. Da reiste han til Gunderuplund i Danmark på metadon-nedtrapping. Oppholdet betalte han av egen lomme, men etter en måned tok pengene slutt. Han skamroser opplegget i Danmark, og ønsker at et liknende behandlingsopplegg blir startet i Norge.

Da Marius kom tilbake til Oslo fikk han plass på Ullevål for utredning. Han søkte videre plass på Veksthuset behandlingssenter, på opplegget «Tunnelen framover». Han fikk avslag på søknaden, og ble plassert på Skøyen hybelhus i stedet.

Må ha hjelp

- Hvilke muligheter har sånne som meg på et hospits som flommer over av narkomane og stoff, spør Marius . Han etterlyser et bedre ettervern som kan følge de narkomane opp etter endt behandling.

- Når du har vært avhengig av heroin, trenger du tett oppfølging og støtte for å takle et normalt liv.
- Mangel på koordinering og kommunikasjon mellom de ulike instansene som liksom skal hjelpe, gjør det vanskeligere å holde seg stoff-fri. Jeg har mange drømmer og tanker om en rusfri framtid med familie og jobb.

- Håpet er at jeg en dag skal klare dette, men da må jeg ha hjelp, ber han.

DRØMMER om et rusfritt liv.