PIKEROMMET: Unni Espeland Marcussen står på datteren Andrines pikerom. Andrine døde ei uke før hun skulle fylt 17 år. Foto: Anita Arntzen/Dagbladet
PIKEROMMET: Unni Espeland Marcussen står på datteren Andrines pikerom. Andrine døde ei uke før hun skulle fylt 17 år. Foto: Anita Arntzen/DagbladetVis mer

- Jeg vil ikke bruke krefter på sinne

Unni mistet datteren Andrine ei uke før hun skulle fylt 17 år. Hun ble ett av 69 ofre på Utøya 22. juli.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Andrine Bakkene Espeland (16) hadde bare vært medlem av AUF i noen måneder, men var allerede blitt valgt inn som nestleder i Fredrikstad AUF.

- Hun lot ikke anledningen gå fra seg til å ta en diskusjon. Allerede hadde hun visst klart å verve minst fem stykker, forteller mamma Unni Espeland Marcussen.

For tre uker siden var hun klar for sin første sommerleir som Utøya. Hun gledet seg enormt.

- «Nå har jeg pakket ferdig. Klar for sommerens vakreste eventyr», la hun ut som status på Facebook-siden sin kvelden før.

- Det var det jo, en stund, sier mor stille.

Men den unge, engasjerte jenta, som vennene beskrev som en omsorgsperson man kunne stole på, kom aldri tilbake. Hun ble et av ofrene for massedrapsmannen Anders Behring Breiviks dødelige skudd.

Bekymret for søstrene 22. juli startet som alle andre dager for Unni Espeland Marcussen og Andrines stefar Bjørnulf Espeland Marcussen. På vei hjem fra jobb hørte Bjørnulf på radioen at det var sprengt ei bombe i Oslo. Da han kom hjem til Unni i Sarpsborg, har hun allerede fått melding fra Andrine fra Utøya. Hun lurer på om det er gått bra med Bjørnulfs datter, som bor i Oslo. Hun har også ringt søstrene sine for å forsikre seg om at de ikke har dratt inn til Oslo. Kort tid seinere er det familien som fortvilet skal forsøke å få tak i Andrine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men før det snakker de med henne to ganger.

- Jeg ringte henne opp for å si at alt var bra med stesøsteren. På Utøya hadde de akkurat hatt et informasjonsmøte om bomba i regjeringskvartalet. Andrine fortalte at det var mange som var engstelige og redde for familiemedlemmer. Så la vi på, forteller Unni.

40 minutter seinere, klokka 17.31, ringer telefonen igjen.

- Det er Andrine. Og hun bare skriker. Jeg klarer å oppfatte at hun sier «mamma, det er en som skyter her» eller «de sier det er en som skyter her». Hun var kjemperedd, forteller moren. 

Deretter er det en gutt som tar mobilen. Han forteller henne at de hører noe som smeller, men de vet ikke hva det er.

- Han sier at de tror det kan være kinaputter, men det blir også sagt at det er en som skyter. De har bestemt seg for å skru av lyden på telefonen og være helt stille slik at han ikke skal finne dem. Så sier han «Men jeg lover å passe godt på Andrine for deg, og ringer tilbake så snart jeg vet noe mer». Det var det siste jeg hørte, forteller hun.  

Tror det er massehysteri Hennes første tanke var at det var oppstått massehysteri.  

- Jeg går inn til Bjørnulf og sier at nå har det tørnet for ungdommene på Utøya. Nå har de hørt noe som smeller og så tror de at det er noen som skyter der, forteller hun.  

Men nyhetssendingene på TV skal kort tid seinere bekrefte at det var en tragedie som var i ferd med å utspille seg på AUF-leiren.

I SKYGGEN: Unni Espeland Marcussen besøker graven til datteren. Hun får ligge i skyggen - det var det hun foretrakk selv på den siste ferien til Tyrkia, sier mora. Foto: Anita Arntzen/Dagbladet
I SKYGGEN: Unni Espeland Marcussen besøker graven til datteren. Hun får ligge i skyggen - det var det hun foretrakk selv på den siste ferien til Tyrkia, sier mora. Foto: Anita Arntzen/Dagbladet Vis mer

Da det kom melding om at den antatte gjerningsmannen var pågrepet, forsøker de å nå Andrine igjen, men hun svarer ikke.

I ett døgn ringer de politiet, sykehus, pårørendetelefoner og venner, men ingen vet hvordan det er gått med Andrine.

Rundt midnatt får de tips om at Andrine kan være på Ullevål sykehus i Oslo, men det viser seg å være feil. Når de drar til pårørendesenteret på Sundvollen lørdag kveld, har de ikke sovet på to døgn. Det eneste de har med seg er papirlommetørklær.

Alle de omkomne etter Utøya-tragedien blir til slutt funnet, men Andrine var blant de siste som ble identifisert

- Det er rart hvordan håpet har flyttet seg. Vi har gått fra å håpe at hun var uskadd, til å håpe at hun var på en av de som var innlagt på sykehus, til at hun var en av de som var så skadd at hun ikke var så identifiserbar. Til slutt var håpet at hun i alle fall skulle bli funnet, forteller de. 

Først 30. juli, samme dag som Andrine skulle ha fylt 17 år, får familien se henne. Unni Espeland Marcussen er lettet over at det ikke er spor i ansiktet av frykten som datteren må ha vært gjennom. Hun ser helt fredfull ut.

Omsorg i sorgen Midt i sorgen har de valgt å være åpne. Nærmiljøet har svart med omsorg og alle fra Andrines klassevenninner til medlemmene av Bjørnulfs motorsykkelklubb har vært på besøk for å vise sin medfølelse. En ukjent person har til og med vært i postkassa med gavekort på seks middager på en restaurant i nabolaget.  

Unni Espeland Marcussen og Bjørnulf Espeland, har ikke annet enn ros å komme med til alle involverte i redningsarbeid og etterforskning. Spesielt roser de mottakelsen på Sundvollen og hvordan ID-gruppa til Kripos åpent, men skånsomt fortalte dem om hvorfor det kunne ta så lang tid før de kunne identifisere datteren.

Sorgen og savnet er likevel ufattelig. Andrine, som elsket å lese, som skulle bli konditor og så alt som var av matprogrammer på TV, kommer aldri tilbake.

At det er en gjerningsperson som har påført dem smerten orker de ikke å bruke energi på.

- Jeg klarer ikke å se at det er noe menneskelig med ham. Det er en ondskap som det ikke er til å forstå. Vi tenker at dette var det ingen som kunne gjort noe med. Det var som en tsunami det ikke var noen som kunne stoppe. Han bare kom, sier Bjørnulf.

- For oss har det vært viktig å tenke på de gode minnene. Bilder av Andrine er i hodet mitt 24 timer i døgnet. Når de vonde tankene kommer så skyver jeg de helt bevisst bort. Jeg vil ikke bruke krefter på sinne, sier Unni.   

STERK STØTTE: Unni og stefar Bjørnulf Espeland Marcussen har fått sterk støtte fra lokalmiljøet etter tragedien. Foto: Anita Arntzen/Dagbladet
STERK STØTTE: Unni og stefar Bjørnulf Espeland Marcussen har fått sterk støtte fra lokalmiljøet etter tragedien. Foto: Anita Arntzen/Dagbladet Vis mer