Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Jeg vil til dere, pappa

STRUGA, MAKEDONIA: - Hvor er du, pappa. Jeg vil til dere. Lille Albesa (2) snakker med mamma og pappa for første gang siden det forferdelige skjedde, da foreldrene ble borte for henne i flyktningkaoset for fem dager siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mamma og en svært syk pappa ble sendt til Norge, mens lille Albesa ble fjernet med makt av makedonsk politi fra flyktningleiren ved Blace. Albesa snakker lavt og inderlig, og holder Dagbladets mobiltelefon i hånden som en liten kosebamse.

Hun sitter på bestemors arm og de store øynene blir rolige og varme av å høre foreldrenes stemmer. Et stort alvor kommer over den lille jenta, mens den eldre kvinnen som holder henne fritt gir utløp for sine bitre tårer.

- Gå, eller bli skutt

Det hele begynte 1. april, men det som skjedde var ingen spøk. Serbisk politi kom på døra der familien Kuqi bodde. Hele familien hadde blitt med til Kosovos hovedstad Pristina for å søke trygghet og vente på at faren Blerim skulle få behandling for en ryggskade. Men det var ingen bønn for svært syke mennesker da serberne kom på døra.

- Hva skal jeg gjøre med min sønn? Han kan ikke gå, sa Albesas bestemor Gjyle til de serbiske soldatene.

- De som ikke kan gå, blir skutt, sa soldatene.

Familien klarte å komme seg til jernbanestasjonen. Der ble de stuet sammen som kveg, og ventet et døgn på plass på toget som skulle ta dem til Makedonia. Vel fremme måtte de vente igjen, og det begynte å bli kritisk for pappa Blerim. Heldigvis ble han oppdaget av Røde Kors, og det ble ordnet med øyeblikkelig transport til Norge.

Ryddet vekk

Men så skjer det fatale. Mens mor og far er på Røde Kors-klinikken, rydder makedonsk politi flyktningleiren, og da mor Alberie skal hente sin lille jente, er hun borte. Både hun og bestemoren. Gjyle forteller:

- De truet oss inn i en buss. Ingen protester hjalp. Albesa gråt, det var hjerteskjærende. Hun har grått i fire dager, sier Gjyle.

Familien er egentlig fra Decani, der en av de verste massakrene i denne krigen skal ha foregått. Gjyles mann og en sønn er borte, og familien aner det verste. Mange flyktninger har rapportert om en massegrav med flere hundre døde nettopp i Decani. Flere slektninger og naboer er blant de drepte, sier Gjyle.

Hun orker ikke å snakke om mye av det hun har vært gjennom de siste dagene, men gjør seg likevel en refleksjon:

Ansvar

- Ikke engang under 2. verdenskrig var ondskapen så stor som i denne krigen. Ikke engang Hitler jaget 90 prosent av folket bort fra sitt land, sir hun. Før hun blir jordnær igjen, og husker at hun har ansvaret for lille Albesa.

- Ikke vær redde. Det er mange som vil hjelpe den lille jenta vår, sier hun til sin sønn som er blitt flyktning i Norge. Både hun og vesla har allerede fått hjelp. De bor nå hos en fremmed, kosovoalbansk familie som har åpnet dørene for dem.

- Jeg vet ikke om jeg skal bli her, eller om jeg får bli med til Norge, sier Gjyle, og er glad for at det ser ut til å være klart at Albesa snart skal til Norge. Før bestemor legger til:

- Men den lille jenta kan jo ikke reise alene. Jeg gjør som dere bestemmer.

Men det er lille Albesa som får siste ord - til mamma og pappa:

- Morna, jeg kommer til dere.

DIKEMARK I ASKER, ROM 105:

Pappa Blerim klarer ikke å snakke når Albesa roper «pappa, pappa». Han gir telefonen over til sin gråtkvalte kone som igjen får høre stemmen til sin elskede datter.

Via en sprakende mobiltelefonlinje fra Struga i Makedonia får mamma og pappa den endelige bekreftelsen: Datteren Albesa er i god behold sammen med sin bestemor.

- Albesa? Albesa? Er du der? Hei, det er mamma! Den 25 år gamle moren begynner å gråte. I fire døgn levde hun med frykten for at noe forferdelig hadde skjedd med datteren.

Minstejenta undrer på hvor foreldrene er.

- I et land som heter Norge, og snart skal du også komme hit, svarer Alberie.

Syk pappa

Pappa Blerim sitter på senga og snakker lenge med moren Gjyle. Han får bekreftet at de har det bra. 29-åringen er syk. Han har store smerter i brystet, nakken og ryggen. Etter telefonsamtalen blir han fraktet til Bærum sykehus, hvor han blir innlagt og skal undersøkes nærmere.

Da Dagbladet traff Blerim onsdag ettermiddag - fire timer før han visste at datteren var funnet - klarte han nesten ikke å snakke. Nå smiler han og drar fram en sjokolade.

- Denne sjokoladen kjøpte jeg til Albesa og den har vært med meg de siste dagene. Ingen får spise den før datteren min kommer hjem. Hva skal jeg si? Jeg er så glad ... Det siste døgnet har jeg nesten glemt smertene.

- Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å se henne igjen. Det å miste en datter i et slikt kaos er ubeskrivelig. Du kan ikke tenke deg all usikkerhet og frykten, sier Blerim til Dagbladet.

Kommer til Norge

En halv time etter at telefonsamtalen er over på rom 105, banker det på døra. Statsminister Kjell Magne Bondevik kommer inn i det lille rommet på transittmottaket. Han har lest historien om lille Albesa i Dagbladet, og vil møte familien ansikt til ansikt. Altin på fem skjønner ikke helt hva som skjer, men stiller seg lydig opp sammen med mamma.

I nærmere en halv time forteller Alberie Norges statsminister om hvordan de klarte å komme seg ut av Kososvo, hvordan forholdene var i flyktningleiren og hvordan hun mistet Albesa i folkemengden.

En tydelig beveget statsminister lover at Albesa skal komme til Norge så fort det lar seg gjøre.

- Jeg tør ikke svare på hvor lang tid det tar før datteren er sammen med mor og far i Norge, men familien skal gjenforenes. Det er en utrolig sterk historie hun forteller, og det er godt å høre en lykkelig historie midt i denne tragedien. Datteren er tatt hånd om av en familie i Makedonia, som lover å ta vare på henne, sier Bondevik.

Fra Utlendingsdirektoratet fikk Dagbladet i går opplyst at Albesa vil komme til Norge i løpet av de nærmeste dagene.

For mye

Mens pappa Blerim kjøres til sykehuset, sitter Alberie igjen på køyesenga og puster ut etter en travel dag.

- Jeg takker Gud for at jeg får datteren min tilbake, sier Alberie.

ETTERLENGTET: - Jeg var sikker på at jeg aldri ville få se henne igjen, sier pappa Blerim.
KONTAKT: - Hei pappa er det deg? Lille Albesa fikk endelig kontakt med foreldrene i Norge.