Jeltsins makt

Rubelen er i fritt fall. De russere som har litt penger, står i timevis i kø i fåfengt forsøk på å ta dem ut av banken. Og ryktene går i Moskva: Jeltsin har fått slag og er på sykehuset, het det torsdag. Fredag var han på plass i Kreml - i alle fall som seremonimester.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Presidentens pressetalsmann hevdet at Jeltsins reaksjon da han fikk høre at CBS hadde meldt at han hadde trukket seg fra makten, ikke egnet seg på trykk. Så er da den ene ideen Jeltsin har latt seg styre av siden han for litt over sju år siden talte kuppmakerne midt imot, hans egen makt. I kampen for å beholde den, er han blitt maktens maske. Selv om han ennå innehar det embetet i verden som har mest formell makt, har han for lengst overlatt styringen til andre. Nå taper han sitt eget maktspill, og etterlater et land på terskelen til hyperinflasjon, slik det var da han oppløste Sovjetunionen og ble Russlands enehersker.

  • Om Boris Jeltsin ikke forsvinner fra Kreml, er den tid forbi da man kunne tro han styrte landet. Fungerende statsminister Viktor Tsjernomyrdin har satt klare betingelser for å overta som statsminister: Presidenten skal ikke legge seg opp i politikken eller utnevnelsen av regjeringen. Han har forhandlet med den kommunistdominerte Dumaen, og vil sammen med den ta flere skritt tilbake fra reformpolitikken, mot mer politisk styring av økonomien.
  • Dermed står vi overfor det paradoks at samtidig som landet beveger seg mot en styreform som nærmer seg et parlamentarisk demokrati, fjerner det seg fra det andre idealet Vesten har satt som betingelse for hjelp til Russland: en liberal markedsøkonomi. I Vesten ser man kommunismens spøkelse. Men ingen tror at Norge var kommunistisk da landet hadde lønns- og prisstopp.
  • Også i Russland er virkeligheten mer kompleks enn at den lar seg presse ned i sjablonger fra den kalde krigens dager. Den såkalte markedsøkonomien har i realiteten vært en monopolisering av næringslivet som likner påfallende på den sovjetiske modellen. Statskapitalismen er blitt avløst av røverkapitalisme. Med støtte fra «Vestens yndling» Anatolij Tsjubais, som nå er avsatt for tredje gang, har en håndfull multimillonærer fått lov til å dele statens rikdommer mellom seg.
  • Den tragedien som nå utfolder seg i landet inneholder enda et paradoks, alliansen mellom stormagnatene og kommunistene. Kommunistlederen Ziuganov gikk sammen med Moskvas stormagnat og borgermester Jurij Luzjkov, og lanserte ham som alternativ statsminister, før de begge stilte seg bak Tsjernomyrdin, som også er blant Russlands mektige pengemenn. Privatiseringen av verdens største oljeselskap, Gazprom, som han ledet i sovjettida, ga ham en betydelig aksjepost. Gazprom har aldri betalt skatt, noe som har bidratt til den finanskrisen som rir landet.
  • Den avsatte reformpolitikeren Boris Nemtsov, som en gang var Jeltsins yndling, forteller at regjeringen skulle til å innlede konkursprosesser mot en rekke banker og oljeselskaper, noe som fikk pengemennene til å reagere. De forsto at fåmannsveldet i næringslivet kunne nærme seg slutten, men ingen ønsket å gi fra seg makten. Så sparket de regjeringen i stedet. Det tette forholdet mellom Boris Jeltsin og en av Russlands aller rikeste menn, Boris Berezovskij, er velkjent. Ingen regjering som går imot hans ønsker, kan holde seg ved makten.
  • De russiske magnatene skal nå ha utarbeidet et forslag om at den politiske og økonomiske makten åpent samles i deres hender. Muligens vil det skje under Tsjernomyrdins nye ledelse - med kommunistene som ideologiske støttespillere. Selv om det kanskje på kort sikt kan føre til en viss stabilitet, kan ikke Russlands problemer løses uten en gjennomgripende endring av statens lovgrunnlag. Det vil møte motstand fra de samme pengemennene, og følgelig til nye kriser. Men et land kan ikke nedlegges eller slås konkurs. Når Vesten neste gang forsøker å hjelpe Russland, er det å håpe at hjelpen kommer i form av støtte til et samfunnsmessig grunnlag, ikke til en røverkapitalisme basert på arven fra Sovjetunionen, eller til en statsleder som setter egen makt høyere enn sitt land og sitt eget liv.