Jens: - Jeg tenker på latteren, at vi ikke kommer til å høre den mer

Far og sønn Stoltenberg om sorgen, savnet og minnene etter Nini.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Thorvald og Jens Stoltenberg mistet denne uka datteren og søsteren Nini Stoltenberg. I dag tok de imot media på far Thorvalds kjøkken på Frogner i Oslo.

 - Hvordan har de siste dagene vært for dere?

- Uvirkelig, vil jeg si. Når jeg våkner om morgenen, har jeg nesten alltid tenkt på Nini. Fordi jeg føler at som pappa så hadde ikke Camilla og Jens noe sånn voldsom bruk for meg, men hun hadde det. Derfor var noe av det første jeg tenkte på om morgenen, Nini. Og så går det opp for meg at hun er der ikke lenger. Det gjør meg sinna. Det er enormt urettferdig at en ung kvinne, 51 år, dør, og så går jeg her som pappa og tusler og er flere- og- åtti år. Det er ikke rettferdig. Pappaer burde dø først, og så mammaer og så blir barna voksne og kan dø, de og. Hun som var så voldsomt engasjert, burde få leve og blomstre, sier Thorvald Stoltenberg til Dagbladet.

- Men så må jeg forte meg å si, at den beste trøst jeg kunne få, er det som media har kommet med. Media har hatt så mye god omtale av henne, at det har virkelig vært en trøst. Jeg har alltid vært redd for at hun skulle bli en slags riksnarkoman. Men her har media gått i front og fortalt at hun var mye mer enn en narkoman. Hun var et fullt menneske, med strålende engasjement, og det skinte av henne, sier Thorvald.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jens Stoltenberg forteller åpenhjertig om de siste dagene med søsteren, som døde etter lengre tids sykdom.

- Det var som de siste årene har vært. Det var dager der vi følte at vi var nær hverandre som søsken og hadde fine samtaler. Hun var på et rehabiliteringssenter, hun hadde brukket hoften sin og var der i sommer. Det var en fin tid for henne. Men det var også dager der jeg var bekymret for henne. Hun var et menneske som levde med mange ulike sykdommer og skader fra helt tilbake til 90-tallet på grunn av rus, og hun var ikke flink til å ta vare på helsa si. Hun var tynn og jeg har alltid vært redd for at det kunne skje noe med henne. Hun hadde mer skader og sykdommer enn de aller fleste mennesker. Derfor var jeg også bekymret, selv om jeg ikke trodde at hun kom til å dø, forteller Jens.

- Trodde dere at hun skulle klare seg gjennom denne brasen også?

- Ja. Og da må jeg bare si det, at det er 20 år siden det gikk opp for meg at hun brukte narkotika. Det har vært mange skuffelser for henne og for meg i de 20 årene. Vi la en plan med en gang, hun og jeg, om at hun skulle bli kvitt det i løpet av to år. Det tok mer enn ti år, men jeg var helt bestemt på aldri å gi opp. Det rådet jeg gir når folk ringer og spør, er: Ikke gi opp. Gir du opp, kan du mye lettere ødelegge for vedkommende, sier far Thorvald.

- Nini er blitt hyllet av så mange i samfunnet de siste dagene, og var kanskje mest kjent for åpenheten sin om rusmisbruket. Hva gjorde henne spesiell for dere?

- For meg var hun spesiell fordi hun var søsteren min, hun vil alltid være lillesøsteren min. Hun kalte meg storebror, og storebroder´n, og jeg kalte henne lillesøster. Det vil hun alltid være. Så var hun et menneske som utstrålte så mye varme og glede, og var så god til å komme i kontakt med andre mennesker. Hun hadde en kombinasjon av Thorvald og Karin, moren og faren sin. Masse menneskelig varme og Karins veldig analytiske, kjølige tilnærming til ting samtidig. Det gjorde henne til et enestående menneske. Derfor er det så vondt å se at hun ikke fikk brukt alle de evnene og anleggene, for hun hadde så mange evner og så mye anlegg. Jeg har lyst til å takke for alle de hyggelige meldingene, blomster, facebookmeldinger og alt som er kommet til oss, fra venner og fra mennesker vi ikke kjenner. Det er én ting ved det å være en offentlig person. Det er en belastning, men nå er det også litt fint, fordi vi får så enormt mye hyggelige tilbakemeldinger. Det er med på å skape et ettermæle og et minne om Nini som hun fortjener, fordi hun var det fantastiske mennesket hun var, sier storebror Jens.

På spørsmål om hvilket minne faren vil ta med seg om datteren, er han ikke i tvil.

- Å, det er latteren hennes. Jeg er i kontakt med Camilla og Jens, og Nini da, så lenge hun levde, nesten hver dag. Og jeg kunne høre på, og det tror jeg de fleste mammaer og pappaer kan, om sønn eller datter har det bra. Med Nini var det helt klart ingen tvil om når det ikke var bra, men heller ingen tvil om når det var bra. Hun hadde en skingrende, deilig stemme. Jeg hørte på hva hun fortalte om og hva hun skulle gjøre, at hun var glad og engasjert. Og det kommer jeg til å savne.

For Jens er barndomsminnene sterke.

- Jeg tenker også på latteren, og at vi ikke kommer til høre den lenger. Og jeg kommer til å ha masse minner om barndommen. Vi vokste opp på samme rom, i køyeseng, jeg i annen og hun i første. Det hun alltid fortalte, var at jeg rullet bort halvparten av madrassen og plankene og hadde små nyhetssendinger for henne. Jeg diktet og fant opp masse rart. Sånne små minner er en viktig del av barndommen. Jeg husker også at vi reiste sammen mange steder, det var like hyggelig hver gang. Hvis man reiser, kommer man til steder man ikke vært og mennesker man ikke kjenner, men etter få minutter kjente Nini alle. I San Francisco gikk vi på trikken en gang og hadde ikke penger. Da fikk vi ta trikken gratis fordi Nini kjente trikkekonduktøren, forteller Jens med begeistring i stemmen.

- Og på samme tur skulle vi en gang inn på en nattklubb der det var aldersgrense. Da slapp Nini inn, og Camilla og Jens måtte vise bevis. Det var hennes store triumf, hun stod innenfor og lo mens de utenfor og kavet etter finne bevis. De var gamle nok, men ikke hun, ler faren.

 - Hun hadde en utrolig evne til bli kjent folk og behersket alle sånne utesteder veldig. Jeg var veldig stolt når jeg reiste med henne, for hun var så ufattelig pen og tiltrakk seg ekstremt mye oppmerksomhet. Og jeg gikk rundt og var stolt av lillesøsteren min. Men det å reise gratis med trikk fordi hun kjente konduktøren etter mindre enn et døgn, det er bare ett lite bilde av Nini, sier Jens.

I 2001 tok Nini Stoltenberg initiativet til å fortelle sin rushistorie. Det synes faren var en god beslutning.

- Ja, det er jeg ikke i ringeste tvil om. Jeg skulle skrive en bok, og vi satt rundt bordet, Camilla, Jens, Nini og jeg, og så sa hun: «Nå må du ikke bare skrive om solskinnsdagene, du må også skrive om de triste». Så sa jeg at «det er mye opp til deg, jeg har i grunn bare hatt mine skyggesider når du har hatt det vanskelig». «Men jeg vil det», sa hun, og så gjorde hun og jeg sammen det kapitlet. Det førte til at TV 2 ba oss være med der og fortelle. Nini var nok mer sikker på at hun ville gjøre det enn jeg var, og det var en helt avgjørende, viktig, positiv ting. Hun fortalte meg noen dager etter, at «da jeg begynte å gå i forretningene etter vi hadde vært på fjernsynet, så gikk jeg rett, og så folk i øynene, før så gikk jeg alltid sånn», forteller Thorvald, og viser med kroppsspråket.

- Og det var en veldig god beskrivelse av hvordan hun følte seg. Men så viste det seg etter hvert, og det var enormt, bra, at det var mange som følte det og at det hadde betydning langt utover Nini og oss. Den åpenheten er en av de tingene hun virkelig har lagt etter seg, sier faren.

- Dere har vært to av Norges mest innflytelsesrike menn i mange år. Hva har dere lært av Nini?

- Jeg har lært og sett betydningen av Ninis utholdenhet, viktigheten av å aldri gi opp. Viktigheten av engasjement, sier Thorvald.

- Jeg har lært veldig mye av Nini som søster, medmenneske og samfunnsdebattant, men i forhold til samfunnet, så har jeg lært å se Norge nedenifra, opplevd hvordan Norge ser ut for en som sliter med rus, som ser behandlingsapparatet og hjelpen som ikke er der. Sett Norge fra bånn. Det har Nini lært meg og fortalt meg mye om. Det har vært en viktig erfaring å ta med seg, sier Jens.

- Det har vært flere dødsfall i familien deres i løpet av en relativt kort periode. Hvordan har det vært for familien deres?

- Det har vært naturligvis hardt, men jeg tror det var verst for Nini. Fordi Nini mistet moren sin og samboeren sin gjennom 12 år i løpet av noen måneder. Hun brukte ikke narkotiske midler nå, men var ofte deprimert og nedfor. Og det tror jeg skyldtes at både Karin og Karljohn var borte, sier Thorvald.

- Nå skal Jens flytte til Brüssel, og det er jo en god nyhet. Men hva tenker du om det at sønnen din flytter langt bort?
- Det er verst for meg. Ja, det er det. Jeg ringer jo Jens også hver dag. Jeg tror ikke det blir like lett. Det er ikke bare det at han er i Brüssel, men han er jo rundtomkring i 28 medlemsland. Jeg tror det blir verst for meg.

- Jeg tenker at desto viktigere at jeg bruker tid på holde kontakt med Thorvald, og desto viktigere at vi ringes, og så skal jeg prøve å komme hjem i ferier og helger. Men det blir... Jeg kommer til å savne Thorvald og Norge. Det er en pris jeg betaler for et oppdrag jeg gleder meg veldig til å ta fatt på, sier sønnen, som snart tar fatt på ny jobb som Natos generalsekretær.

- Hva vil dere gjøre for holde kontakten framover?

- Å, men da kjenner du ikke meg. Jeg er ikke på nettet, og det gjør at jeg er meget god på telefon. Og kan bruke den bedre enn de fleste, jeg har brukt telefonen hele mitt liv, sier Thorvald.

- Han husker telefonnumre, han, sier Jens.

- Ja, jeg har enorm hukommelse på telefonnumre. Jeg traff en gammel dame i Skovveien for noen dager siden, som var på forbauset over at jeg kjente henne igjen, og så sa jeg at jeg «husker telefonnummeret ditt også», og da holdt hun på å falle om. Men jeg har trøbbel med å følge med på nettet, så da styrker jeg det på andre kanter.

- Så ingen Facebook på deg med det første?

- Nei, nei. Og når jeg leser aviser og ser på TV, så skjønner jeg at det skrives mye vemmelig på Facebook og Twitter. Det slipper jeg. Jeg aner ikke hva som står der.

- Det skrives bare pent om Nini, da, oppklarer sønnen.

- Det gjør kanskje det?

- Det skal jeg lese for deg. Jeg skal lese høyt fra nettet for Thorvald, jeg, lover Jens Stoltenberg.

- Ja, det vil jeg gjerne. Fordi jeg samler på alle godord, sier Thorvald Stoltenberg.

Mandag 18. august begraves Nini Stoltenberg fra Uranienborg kirke.

Se også: Nini Stoltenbergs liv i bilder.

- MEDIA HAR VÆRT EN TRØST: Thorvald Stoltenberg sier han alltid har vært redd for at datteren skulle bli en riksnarkoman. Familien takker for alle hyggelige meldinger de har fått.
- MEDIA HAR VÆRT EN TRØST: Thorvald Stoltenberg sier han alltid har vært redd for at datteren skulle bli en riksnarkoman. Familien takker for alle hyggelige meldinger de har fått. Vis mer