Jens førstemann

Thorbjørn Jaglands uttalelser om at et flertall i partiet ville at han skulle ha fortsatt i alle sine posisjoner, bidro til å øke spenningen som noen av hans støttespillere skapte idet han trakk seg. Kortversjonen av den posisjonering som var begynt å bygge seg opp, rommes i spørsmålet «Hvem er sjefen?».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men svaret på det spørsmålet henger nøye sammen med utviklingen av de politiske partiene som stadig svakere medlemsorganisasjoner. Det er ikke lenger først og fremst partikontorene som former ut den politikken som så siden bestemmer dagsorden. Dagens politiske arena er nyhets- og debattprogrammene i TV som lever i symbiose med debattsidene og de politiske reportasjene i avisene. Aktørene på denne arenaen rekrutteres i overveldende grad fra Stortinget. En konsekvens er at politikken utformes i samspillet mellom Storting og regjering, under påvirkning av alle slags organiserte interessegrupper.

  • Lobbyistene oppsøker ikke partisekretærene når de har et ærend. Deres fremste mål er Stortinget, og dernest regjeringen. Vi har næringskomiteens middag hos Kjell Inge Røkke på Aker Brygge friskt i minnet. Da Thorbjørn Jagland trakk seg som partiets statsministerkandidat og parlamentariske leder, markerte stortingsrepresentant Grete Knudsen overfor Verdens Gang at det er partikontoret som bestemmer politikken i Arbeiderpartiet. Det ble utlagt som at Thorbjørn Jagland fortsatt kunne og skulle være «sjefen». Antakelig tar denne analysen ikke nok hensyn til de siste årenes utvikling av partiene og den politiske arena.
  • I går holdt professor Knut Heidar ved Institutt for statsvitenskap en forelesning der han pekte på at Jaglands avgang ikke kan forstås ut fra situasjonen i Arbeiderpartiet, der han hadde god oppslutning. Jagland lyktes ikke på dagens politiske arena, uansett hva årsaken var, og dette margstjal hans legitimitet og velgerappell. Jubelen over at Jens Stoltenberg lyktes så godt i sin debut som parlamentarisk leder, illustrerer det samme fenomenet.
  • I USA blir mediene annethvert år kritisert for å redusere valgkamper til «hesteveddeløp», der det eneste som analyseres og drøftes, er hvem som leder akkurat nå. Den som vil få bekreftet at kritikken har noe for seg, kan følge med i dekningen av racet mellom George W. Bush og John McCain. Vi har kanskje ikke tatt det ordentlig inn over oss at vi her til lands har hatt akkurat en slik situasjon etter valget i 1997. Alt har egentlig dreid seg om i hvilken grad det var Bondevik eller Jagland som ledet. Bondevik hadde ledelsen helt fram til Jagland trakk seg. Bondevik var regjeringens sterkeste kort, og Jagland ble gradvis Arbeiderpartiets svakeste. LO-boss Yngve Hågensen og partisekretær Solveig Torsvik tok situasjonen opp med Jagland. Grepet han deretter tok, kan lykkes dersom rammene omkring situasjonen blir erkjent og godtatt.
  • Helt i tråd med dagens politikk var det konfrontasjonen mellom statsministeren og statsministerkandidaten i Stortinget onsdag mediene dekket. Stoltenberg gikk til denne debatten om Rikets tilstand - som passende nok er inspirert av den amerikanske presidentens årlige tale om «Unionens tilstand» - med maksimalt forventningspress på sine skuldrer. At han mestret presset, slo tilbake statsministerens forsøk på å holde ham nede og balanserte argumenter med alvor og humor, klistret ikke bare brede glis på Arbeiderpartiets politikere og tillitsvalgte, men sendte også et solid signal til alle revansjister om at arbeidsdelingen i partiledelsen må være akkurat slik Jagland annonserte den: «Jens er førstemann.»
  • En spesiell episode illustrerte både Stoltenbergs evne til å tenke raskt under press og hans vilje til å få den nye ordningen til å fungere. I en replikk brukte han ordet «jeg» der det burde vært «vi», og hørte åpenbart hvordan det kunne tolkes. Han korrigerte elegant ved å markere at Arbeiderpartiet ikke har en partieier slik Hagen er i Fremskrittspartiet, og forsikret at partiets politikk ikke blir forandret av det han igjen kalte «en litt annen deling av arbeidsoppgavene i ledelsen».

halvor.elvik@dagbladet.no