Jens i grønne tights

Når Jens Stoltenberg tar fra de rike, vil han gi til de fattige? spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter vinterens dogfight mellom Jens Stoltenberg og Stein Erik Hagen skulle du ikke tro verden sto til påske. En god gammeldags klassekamp i oljeriket. De røde mot rikingene. Staten mot kapitalen. Skillelinjene i norsk politikk syntes med ett så klare som knust glass idet opposisjonen styrtet til Hagens unnsetning, og de rødgrønne hoiet om at nå skulle de endelig ta de rike.

Men det er påskeaften og verden består. Røde Kors er på Golfjellet, rikingene på Hafjell og åtte av ti nordmenn har fulgt fjellvett-reglene og holdt seg hjemme, eller dratt til Syden.

Jens Stoltenbergs utfall mot de rike sto på timeplanen lenge før det kom. Du kunne stilt klokken etter det, akkurat i passe tid før et lønnsoppgjør som handler om å tilfredsstille grupper i den andre enden av skalaen. Det er som det står i manualen; kast et blodig kjøttstykke til dem som glefser etter deg. Det er ikke Hagen som glefser. Han er mett og stemmer uansett ikke på Stoltenberg. Verre er det med alle de som gjorde det ved siste valg og nå vil innkreve gevinsten. Om de ikke får utbytte, får de i hvert fall sitt bytte. Når Hagen attpåtil presterte å sammenligne norske rikfolk med forfulgte folkegrupper i verdenshistorien, kunne ikke Stoltenberg bedt om en bedre motstander.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Storbritannia ser Arbeiderpartiets søsterparti, Labour, ut til å ha gitt opp illusjonen om en klassefiende. For et par uker siden holdt den britiske næringsministeren, John Hutton, en tale til Blair-tankesmia Progress, hvor han hyllet de rike: - I stedet for å stille spørsmål ved om høye lønninger er moralsk rettferdig, burde vi feire at mennesker har enorm suksess i dette landet. I stedet for å sette et tak på suksessen, burde vi spørre hvorfor ikke flere er suksessfulle.

Ministeren kom ikke rett fra en publunsj. Det var et bevisst oppgjør med likhetstankegangen og misunnelsen, ifølge hans taleskrivere. Ethvert parti som kaller seg progressivt må entusiastisk kjempe for folks rett til å klatre uten hindringer som holder dem tilbake, som ministeren sa, hvis det skulle være noen tvil. Kommentatorer konstaterte syrlig at regjeringens retoriske angrep på feite bonuser og ublu opsjoner heretter måtte tas med en klype salt. Det ville ikke bli fulgt opp med handling.

Det oppsiktsvekkende er at Labour har svingt så langt til høyre i løpet av en relativt kort periode. Det er bare 11 år siden Tony Blair kom til makta og kuttet båndene til en fagbevegelse langt mer radikal enn LO. Blair endte som kjent sine dager som George Bush’s usvikelig lojale buddy i Irak og konverterte til katolisismen like etter at han gikk av. Mange trodde pendelen ville svinge tilbake da den nøysomme skotten Gordon Brown tok over, men ingenting tyder på det så langt. Paradoksalt nok er det snarere de konservative og aviser som Financial Times som advarer mot finansmetropolen City’s eksesser.

Jens Stoltenberg og andre europeiske beundrere av Blair og hans tredje vei, har forlengst justert kursen, men Labours faneflukt burde likevel være en interessant studie for Arbeiderpartiet. Blairs ambisjoner om å revolusjonere partiet ledet ham ut i markeder Labour tidligere hadde skydd. Han ønsket å gjøre London til verdens finanssenter. Kapitalskatten ble kraftig redusert og alt lagt til rette å lokke storkapitalen over Atlanteren og kanalen. Blair kunne deretter ta æren for at Storbritannia ikke bare var kul og hip igjen, men også tiltrakk seg internasjonal finans. En bieffekt var eventyrlige utbytter og lønnsavtaler i Europas nye skatteparadis for finansens jetsettere. Konsernsjefer begynte å oppføre seg som om de var investorer og eiere. Fordi de fortjente det, som det het i reklamen.

Huttons timing kunne knapt vært dårligere, for resultatet kjenner vi i dag. Banker og bedrifter har gått under eller sluppet unna med et nødskrik fordi ledelsen lot seg styre av egen grådighet. I begynnelsen av året fryktet man et globalt krakk som følge av bankkrisen, og det er ennå ikke blåst faren over.

Tony Blairs etterfølgere

tror i likhet med Stein Erik Hagen fortsatt at de fattigste hjelpes av at de rike blir rikere, men enn så lenge er det bare de skandinaviske landene med sin likhetstankegang som er i nærheten av å avskaffe fattigdommen. Grunnen til det er ikke Stoltenbergs retoriske grep mot Hagen og andre rikinger. Det er fordi skiftende regjeringer faktisk har tatt fra de rike og gitt til de fattige.

Stoltenberg må ikke bare snakke som Robin Hood. Han må handle som Robin Hood også. Men det trenger ikke Hagen være redd for.