Jens i svingen

Statoil-saken viser at regjeringen mangler en aktiv næringspolitikk. Hva verre er: Den mangler også en sterk leder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVETEBRØDSDAGENE er over for Jens Stoltenberg og koalisjonen han leder. Nå minner regjeringen om et moderne ekteskap, dvs. en sammenslutning med flere sterke viljer, uklar ledelse og usikker fremtid. Statsministerens evne til å holde det hele sammen er ikke overbevisende. Gang på gang får han problemer med statsråders solospill, press utenfra og manglende kommunikasjon med stortingsgruppene. Trapes-nummeret i Statoil-saken - hvor styrekandidater slenges gjennom åpne rom - illustrerer alt dette og en ting til. Regjeringen har fått mandat fra velgerne til å føre en ny næringspolitikk, men er i villrede om hva det betyr.

DET DRAMA som nå rulles opp er alvorlig for statsministerens autoritet og regjeringens troverdighet. I lengre tid er det fremført en komedie rundt Statoil hvor regjeringen har tildelt seg musas rolle. Verken olje- og energiminister Odd Roger eller Stoltenberg selv har knapt begått et pip i sakens anledning. De har vært travelt opptatt av å vise at de ikke manøvrerte på bakrommet. Valgkomiteens leder, Anne Kathrine Slungård, hevdet sist fredag i Dagens Næringsliv at staten oppførte seg meget profesjonelt: «Statens representant i valgkomiteen gjør jobben sin uten bundet mandat», sa hun. Nå vet vi at virkeligheten var tvert om: Enoksen har i lengre tid ligget langflat for å overtale fallskjermjegeren Johan Fr. Odfjell til å ta jobben som styreformann i Statoil. Og han har hatt statsministeren i ryggen.

DEN POLITISKE kollbøtten begge har foretatt, er egnet til å knekke nakken på noen hver. At opposisjonen brøler, er en ting. Det er ubehagelig, men forutsigbart og ufarlig så lenge regjeringen unngår indre sprekkdannelser. Verre er statsministerens manglende forståelse for den politiske sprengkraften i Statoil-saken. Han har oversett Statoils symbolkraft og latt være å lytte til signaler fra eget parti, SV og LO. Regjeringen lyttet ikke en gang til Odfjells egne advarsler. I praksis utfordret Stoltenberg det mandat velgerne ga regjeringen i næringspolitikken: Å gjenopprette balansen mellom politisk styring og et sterkt næringsliv. Derfor var han også nødt til å snu.

DEN SOM SKAL være styreleder i Statoil må ha både industriell og politisk kompetanse. I Norge var det staten som åpnet oljesektoren. Det har skjedd gjennom utvidelse av norsk territorium, et omfattende statlig eierskap, stramme rammebetingelser for private aktører, aktiv ressursforvaltning, oljefondet og handlingsregelen. Slik ble den norske oljestaten skapt. Samtidig ble den kraftige økningen i statens økonomiske makt utfordret av globalisering og en voksende oppslutning om den liberalistiske markedsøkonomien.

I KJØLVANNET på dette vokste det fram en ny klasse av sterke kapitalister. Personer som Jens Ulltveit-Moe, Stein Erik Hagen og andre har lykkes med så mye at det ikke er rart de utfordrer statsmakten. De prøver ut grensene, ofte med ord og metoder som er kjepphøye og nedlatende. Det er en del av spillet og bør ikke forundre noen. Det viktige er å se at bak all støy foregår en kamp mellom det offentlige og det private om det politiske hegemoniet. Politikerne i regjeringspartiene må skjønne dette om de ikke skal bli kastet av i svingen. Ikke minst fordi store deler av velgermassen forlengst har observert denne interessekampen.

DE RØD-GRØNNE har hatt et svar på utfordringen: En aktiv næringspolitikk. Men ingen vet riktig hva det innebærer. Derimot registrerer mange en av de merkeligste paradokser i vår tid: Den ulike forvaltningen av statlig og privat eierskap. I Orkla kunne Stein Erik Hagen - som eier 17 prosent av aksjene - tvinge fram valget av seg selv som styreleder. I Statoil - hvor staten eier 70 prosent - ville ikke eierne utøve noen synlig innflytelse. Det synes nemlig å være tidas ideal for statlig eierskap: Impotent kapital som stilles til rådighet for private interesser.

STATSMINISTER Stoltenberg har aldri tilhørt noen venstrefløy, snarere det ekstreme sentrum. Det er kanskje ingen dum posisjon for den som skal holde sammen en koalisjon. Skal Stoltenberg lykkes må han bli hardere i klypene og klarere i politikken. Han må bli en leder.