Jens\' lange løp

Nød lærte Ap å forstå egen læresetning. Bare sammen med andre er de sterke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I OKTOBER 2002, en måned før Ap\'s siste landsmøte, der Jens Stoltenberg ble valgt til leder, hadde Ap 19,3 prosents oppslutning på MMIs partibarometer for Dagbladet. Fremskrittspartiet hadde til sammenlikning 32,5 prosent. I mars 2005, tre uker før Ap\'s landsmøtet som starter i dag, har Ap 32 prosents oppslutning på samme måling. Frp har 17,4 prosent. Ingen vet hva valgresultatet vil bli i september. Men det som har skjedd fram til nå, har ikke skjedd tilfeldig. Det minner mistenkelig om en strategi som springer ut av en akutt nødssituasjon.

I 2002 var Ap et parti i ruiner. Det hadde gjort et katastrofevalg, det var i strid med seg selv, var splittet i to fløyer og hadde svært uklar profil. Partiet var ikke lenger best i noe. Ved bunnmålingen i oktober 2002 var den langvarige og bitre lederstriden mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg etter valgkatastrofen høsten før i praksis avgjort. Men sårene var ikke grodd. Både partimedlemmer, sympatisører og velgere var usikre på om stridighetene kunne blusse opp på nytt. Stoltenberg var ennå ikke valgt som ny leder. Delegatene trakk et lettelsens sukk da Thorbjørn Jagland i sin avskjedstale var raus, støttende og humoristisk.

DEN NYVALGTE ledelsen var allerede i ferd med å snekre en strategi for å reise partiet fra ruinene. Valgresultatet hadde gjort det ettertrykkelig klart at Ap ikke lenger kunne drømme om å regjere landet alene, slik det hadde gjort under Gro Harlem Brundtland. Man måtte kvitte seg med sin maktarroganse. Det var ikke makt nok å være arrogant med. Man kunne ikke lenger tillate seg å tenke Ap eller kaos. Ap var blitt et av flere mellomstore partier. Alene ville det ikke ha troverdighet til å representere noe alternativ til Bondevik-regjeringen, som var støttet av Frp. Ap måtte søke allianser. Og alliansepartnerne sto klare. SVs landsmøte hadde alt før valget i 2001 gitt Kristin Halvorsen fullmakter til å søke regjeringsmakt med Ap. Sp-leder Odd Roger Enoksen hadde kort tid etter valget erkjent at partiet måtte søke samarbeid i en sentrum-venstre-blokk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN RØDGRØNNE ALLIANSEN mellom Ap, SV og Senterpartiet, har i realiteten gitt livsmot og energi til alle de tre partiene. Uten den ville SV fortsatt vært et populært, men maktesløst fløyparti. Senterpartiet ville fortsatt furtet over tapet av sin strategiske midtenposisjon, eller drømt om en ny æra for sentrumsalternativet. Samarbeidet dem imellom har gitt alle mer makt. Bare forestillingen om at de kan oppnå flertall sammen på Stortinget og danne en flertallsregjering, gir alle partiene styrke og legitimitet. Hvis de tre vinner valget, vil de ikke bare erobre regjeringsmakt og få et medgjørlig storting, de vil også ha uskadeliggjort Frp og Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet som et konstant uromoment i norsk politikk.

MEN VEIEN FRAM er lang. Selv om Ap, SV og Sp har hatt flertall på meningsmålingene aldri så lenge, så gjenstår valgkampen og landsmøtene til dagens regjeringspartier og Frp.

Både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen er allerede i forsvarsposisjon mot en forventet negativ valgkamp fra Høyres side. Høyre har foreløpig ikke hatt særlig suksess med å stemple de rødgrønne som «den røde fare» og «kaoskameratene». Men når partiet for alvor kommer med sine regnestykker som viser hvor mye middelklassen vil «tape» på å bytte regjering, kan mange velgere vakle. Regjeringspartiene har også utrolig mange medietrente valgkampmedarbeidere, gjennom sine statssekretærer, politiske rådgivere etc. som vil fôre velgermassen med snadder om de rødgrønne. Sett at renta begynner å stige også ...

DESSUTEN vet alle partistrateger at «valgdeltakelsen» på meningsmålingene er langt høyere enn på selve valgdagen. Det rammer spesielt SV. Men også Ap må få sine opp av sofaen. Den utfordringen er ikke minst bakgrunnen for det langvarige og intense samarbeidet med LO og de store forbundene om mobilisering foran valgkampen. Det skal ha hatt avgjørende effekt ved det siste valget i Sverige. Den rødgrønne alliansens beste kort er formodentlig muligheten til bred og utfyllende mobilisering.

LO har troverdighet hos store arbeidstakergrupper, SV blant yngre urbane kvinner i offentlig sektor, Senterpartiet har distriktene og Ap har styringserfaringen. Felles for dem er at de har alt å vinne, men også mye å tape.