Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Jens' nei-regjering

Jens Stoltenberg kan komme til å lede en regjering med flertall av nei-statsråder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JENS STOLTENBERGS

regjering kan fort få et flertall av statsråder som er mot norsk medlemskap i EU. Om det skjer, og om det får betydning for EU-prosessen, er mer usikkert. Framfor alt forutsetter en Stoltenberg-ledet nei-regjering at Ap, SV og Sp vinner valget. Dernest må partiene bli enige om en plattform. Det ligger i kortene at en slik regjering vil ha en skreven eller uskreven selvmordsparagraf, på samme måte som den sittende regjeringen har det. Dessuten vil valgresultatet og styrkeforholdet mellom partiene avgjøre hvor mange statsråder hvert enkelt parti får i en trepartiregjering. Hvis styrkeforholdet blir proporsjonalt med forholdet mellom partiene i Bondevik II-regjeringen, er det ikke usannsynlig at Ap kan ende opp med ti statsråder, SV seks og Sp med tre. Mest trolig blir de ni SV- og Sp-statsrådene nei-folk. Tar Jens Stoltenberg med seg Trond Giske inn i regjeringen, vil nei-flertallet være et faktum.

HVILKEN BETYDNING

får så dette? Så lenge EU-spørsmålet ikke presser seg fram, får det liten betydning. Det blir neppe EU-feider innad i regjeringen. I den grad partienes EU-syn avgjør standpunktet i bestemte saker, vil regjeringens indre kabinett, hvor partitoppene sitter, drøfte gjennom sakene og finne fram til hvordan disse best kan løses og kommenteres. Alle partiene vet at den dagen EU-spørsmålet settes på dagsordenen, så er regjeringens dager talte. Det har partilederne gjort helt klart allerede. De er enige om å være uenige på dette punktet. Den enig-uenigheten er en forutsetning for regjeringsbyggverket. Thorbjørn Jagland er bekymret for at Sp-leder Åslaug Hagas EU-mas vil føre til at de rød-grønne regjeringspartnerne taper valget. Det kan like godt hende at skarpe og ulike profiler i det spørsmålet kan fange opp akkurat så mange stemmer som alternativet trenger for å vinne valget.

AP VIL UANSETT

sitte med gasspedalen og bremsen. Valgresultatet vil avgjøre hvor realistisk det er for Ap å kunne danne en mindretallsregjering. Og det vil være avgjørende for lysten til å ta et brudd med SV og Sp. Et valgresultat på rundt 30 vil gi partiet større selvtillit til i en gitt situasjon å gjøre det, enn om resultatet blir 25 prosent. En beslutning om å sende en EU-søknad vil selvsagt ikke bli fattet i regjeringen. Den vil skje i Ap's organer, hvis det oppstår et så stort og stabilt ja-flertall i befolkningen at man ikke våger å la sjansen gå fra seg.

MEN DET ER

ikke sikkert at Ap, som parti, vil la EU-saken få forrang framfor et varig samarbeid med SV og Sp. I hvert fall ikke i første periode fram til 2009. Etter fire år i skyggen er regjeringsiveren trolig større enn lysten på en sønderrivende sjanseseilas mot EU. Før førstkommende valg er EU-spørsmålet ryddet av veien, selv om det pågår en EU-diskusjon mellom regjeringspartnerne. Og etter valget vil dannelsen av en ny regjering tale mot hastverk i EU-saken. Nå er det like maktpåliggende for Jens Stoltenberg å markere sitt syn, som det er det for Haga. Stoltenberg er minst like god ja-mann som Erna Solberg. Begge styrer, eller vil styre, på basis av EØS-avtalen. Det har Bondevik-regjeringen gjort i snart fire år, uforstyrret av EU-utvidelse og ny EU-«grunnlov». At partiene vifter med vimpler, må de som sagt, ha lov til.

SÅ SELV OM

Ap's EU-utvalg anbefaler medlemskap og partiets landsmøte vedtar en formulering som gjør det mulig å søke, er det lite trolig at det skjer i neste stortingsperiode. Nå har Kjell Magne Bondevik sagt at han vil sitte i tenkeboksen fram til 2007. Og med Dagfinn Høybråten som klar nei-mann er det utenkelig at KrF på sitt landsmøte til våren skifter standpunkt i EU-spørsmålet. Mer trolig er det at Lars Sponheim og Venstre gjør det. Men det er ikke nok til at dagens samarbeidspartnere kan gå til valg sammen under et blått flagg med gule stjerner. Synd for dem, for det kunne trolig veid opp for regjeringsslitasje og gitt høyrekoalisjonen en ny velgerappell og styringskraft, som Jens Stoltenberg ville misunt dem. Nå ser det ut til å bli 0- 0 i EU-saken i fire nye år.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media