Jens og George

Jens Stoltenberg kan bare konstatere at regjeringens politiske kursendring er blitt lagt merke til i Washington

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PRESIDENT George W. Bush har ikke tid til å møte statsminister Jens Stoltenberg. Såpass til reaksjon måtte regjeringen vente etter at Bush ikke lenger kan regne inn Norge i sin koalisjon av villige land i Irak. Regjeringen har firt det norske flagget i flaggborgen i den grønne sonen i Bagdad. Da tilbaketrekningen skjedde, gjaldt det bare noen få stabsoffiserer i den polske sektoren, men det er ikke poenget. Et flagg er et flagg, og Bush har i flere taler nevnt Norge blant de villige. Det kan han ikke lenger, og det blir lagt merke til.Det irriterer også når en norsk statssekretær bryter en felles front og reiser til Teheran uten at Washington har sagt sitt ok. Og at norske embetsmenn møter parlamentarikere fra Hamas når ingen på «vår» side skal snakke med dem.

KJELL MAGNE BONDEVIK hadde religionen til felles med Bush. Til avskjed etter minst ett av sine møter forsikret de begge at de ville be for den andre slik fortrolige troende ofte gjør. Men trosfellesskapet er likevel ikke den viktigste forklaringen på Bondevik-regjeringens ganske gode forhold til Bush i Det hvite hus. Forklaringen er at regjeringen Bondevik strakte seg svært langt for å komme USA i møte, også når folkeflertallet i Norge var imot.Men Washington slo likevel hardt våren 2003 da Norge ikke ville støtte en amerikansk-ledet invasjon av Irak uten et nytt og klart vedtak i FNs sikkerhetsråd. Ambassadør John Doyle Ong gikk på talerstolen i det norsk-amerikanske handelskammer med en bredside der han sa at USA alltid har stilt opp for Norge når det røynte på, for eksempel da Hitlers styrker rullet inn. En venn svikter ikke en venn når vennen trenger støtte, sa ambassadøren. Selv ikke politisk utnevnte ambassadører med fortid i dekkbransjen sier slikt uten at det er klarert.

BONDEVIK-REGJERINGEN tok signalet. Det ble ingen direkte støtte til invasjonen, men et, etter norsk målestokk, stort militært engasjement i den såkalte stabiliseringsstyrken som fikk et halvt FN-mandat. Et ingeniørkompani på 150 soldater ble sendt til den britiske sonen ved Basra i sør-Irak. Det var bare spesielt interesserte som fikk med seg at dette var noe annet enn en litt forsinket norsk støtte til Irak-krigen.Ved mange korsveier har dette vært en norsk spesialitet ned gjennom historien når stormakten har tedd seg: Innvortes har vi vært imot, men utvortes ikke sånn at det har skapt problemer i USA. Det var slik vi praktiserte basepolitikken og forbudet mot atomvåpen på norsk jord. Norske myndigheter spurte ikke om atomvåpnene var lagt igjen hjemme når amerikanske krigsskip kom på besøk. I hemmelighet klargjorde vi baser til å ta imot amerikanske atomvåpen.

MEN NOEN GANGER har norske statsministere satt foten ned. Einar Gerhardsen gjorde det da han under NATOs toppmøte i Paris i 1957 avslo å gjøre Norge til en framskutt base for amerikanske atomraketter. Trygve Bratteli gjorde det da hans regjering anerkjente Nord Vietnam under Vietnamkrigen. Gro Harlem Brundtland gjorde det da Norge ble et fotnoteland i NATO under striden om utplassering av mellomdistanse atomraketter i Europa.Hver gang utløste det amerikanske reaksjoner. Men forholdet ble rettet opp en passende periode.Jens Stoltenberg kan bare konstatere at regjeringens politiske kursendring er blitt lagt merke til i Det hvite hus. Sånn sett styrker det den rødgrønne koalisjonen siden spesielt SV ikke har noe ønske om å ligge for tett opptil Bush-regjeringen.

MEN HER FINNES et ubehagelig tilleggselement. Statsminister Stoltenberg gjorde noe som er utilgivelig i den uformelle og direkte kommunikasjonen blant de på toppen. Han informerte ikke den amerikanske presidenten om at Norges NATO-opptrapping i Afghanistan også innebar at de norske spesialstyrkene i amerikanernes Operation Enduring Freedom ikke ville bli forlenget.En ting er å endre politikken etter et valg. Det er en del av prosessen. Velgerne skal jo ha litt å si. Men å holde tilbake viktig informasjon i forbindelse med en politisk kursendring som Stoltenberg gjorde i sin telefonsamtale med Bush, signaliserer at motparten enten er feig eller uprofesjonell. Det er ikke godt å si hva som er verst, men ingen av delene er bra.