Jens og John

«Ingenting måtte forseres og presses frem! Full respekt måtte vises for andres motiver og vanskeligheter.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som leter etter en aktuell kontrast til regjeringsforhandlingene som nå foregår på Soria Moria, finner den i forholdet mellom Gerhard Schröder og Angela Merkel i Tyskland. De tåler ikke trynet på hverandre. I tåkelagte Holmenkollåsen trives forhandlerne på tvers av partigrensene. Det har ikke vært lekkasjer om rivninger ved det trekantede forhandlingsbordet der det snekres kompromisser som er vanskelige, selv der partiene har noen lange historiske linjer felles som kan samles i Haakon Lies slagord: «By og land. Hand i hand.»Dømt etter kroppsspråket liker de tre partilederne hverandre. De holder ingen ubevisst avstand når de opptrer sammen, men beveger seg utvungent og står stadig og komfortabelt tett når de omringes av mediene. Selvsagt kan Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga være eminente skuespillere som klarer å skjule frustrasjon og irritasjon, men så gode er de ikke. Jeg tror vi denne uka har vært vitner til resultatet av en systematisk oppbygging av tillit gjennom flere år.

Det er skrevet mye om hvordan koalisjoner og samarbeid bygges, og hvordan de bryter sammen. Fellesnevneren er at de mellommenneskelige relasjonene er minst like viktige som de politiske motsetningene. Etter etableringen av det rødgrønne regjeringsalternativet foran stortingsvalget har mange hevdet at det ikke ville vært mulig for Thorbjørn Jagland å etablere et tillitsforhold til Kristin Halvorsen og Åslaug Haga som var sterkt nok til å stable noe tilsvarende på beina. Det er godt mulig, men det var Thorbjørn Jagland som banet vei da han brøt med Arbeiderpartiets linje om bare å søke makt alene. Han gjorde det overraskende fra Stortingets talerstol, men ble blankt avvist av alle. Etter at Jens Stoltenberg overtok, brukte han flere anledninger til offentlig å invitere Kristelig Folkeparti til samarbeid, men ble hver gang kontant avvist av Kjell Magne Bondevik. Sånn kan det altså ikke gjøres.

Nå kan det virke som om Jens Stoltenberg etter sjokknederlaget ved valget i 2001 har tatt seg tid til å lese om John Lyngs langsiktige arbeid for å bygge opp et borgerlig regjeringsalternativ. Stoltenbergs bevisst inviterende stil og påpasselige hensyntaken til de framtidige regjeringspartnerne kan tyde på det. Han sier han vil bygge et samarbeid som kan vinne begge de to neste stortingsvalgene, og altså vare i et tiår.Lyng-biografen Lars Roar Langslet skriver: «John Lyng hadde usedvanlige evner til å utvikle de tillitsforhold han la så stor vekt på overfor andre partier - med rettlinjet fremferd, personlig sjarm, velvilje og ros overfor andres utspill, beskjedenhet og takt - og uendelig tålmodighet. Ingenting måtte forseres og presses frem! Full respekt måtte vises for andres motiver og vanskeligheter.»Vi vet i dag at Per Bortens koalisjonsregjering, som ble resultatet av Lyngs tålmodige samlingsarbeid, etter hvert råtnet på rot fordi statsministeren gradvis mistet partnernes tillit. Bortens regjering var en koalisjon av fire nesten jevnstore partier. I den avtroppende regjeringen Bondevik har statsministeren nærmest hatt et personlig mandat gitt ham ved regjeringsdannelsen av Carl I. Hagen. Det kunstige ved konstruksjonen ble svært synlig mot slutten av regjeringsperioden.

Stoltenbergs koalisjon er bedre balansert ved at lederen kommer fra det største partiet som oppnår flertall i parlamentet ved å samarbeide med to små partnere. Flertallet bidrar til å gjøre koalisjonen mer robust enn Bondeviks mindretallskoalisjon. En mindretallskoalisjon er jo en sjelden og utryddingstruet politisk dyreart. Men om Stoltenbergs regjeringsdannelse blir bærekraftig, vil i høy grad bestemmes av om han klarer å stagge de utålmodige i egne rekker, og sin egen lyst til å samle sine politiske venner rundt kongens bord. Foreløpig har Stoltenberg en klar fordel sammenliknet med sin forgjenger Thorbjørn Jagland: Jens Stoltenberg har ingen Jens Stoltenberg med venner til å gjøre livet surt for seg. En venneregjering kan fort endre på det, og etter hvert undergrave hele konstruksjonen både ved at det dannes en indre og en ytre krets i regjeringen, og ved at de forsmådde i egne rekker blir et alternativt sentrum.