Jens på sporet

Jens Stoltenberg ville fått ros som sjef for NSB. Han er i rute, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Sammenliknet med det perfekte kommer vi alltid dårlig ut, men sammenliknet med opposisjonen kommer vi alltid bedre ut. Slik oppsummerte Jens Stoltenberg et halvår spekket av historiske politiske vedtak, men sørgelig fritt for applaus. Utakk er verdens lønn, må Stoltenberg ha tenkt der han kunne legge fram en imponerende liste over regjeringens arbeid denne vårsesjonen. Han trengte ikke engang bruke det vanlige trikset for å fylle opp skrytelista med å blande smått og stort, gammelt og nytt.

Jens Stoltenberg er i rute når det gjelder Soria Moria. Ja, på flere områder ligger de rødgrønne foran skjema.

Men i forhold til de skyhøye forventningene, vil selv denne regjeringen henge etter, som han sa. Dessuten hadde medias personfokusering tatt oppmerksomheten bort fra viktige saker. Mens pressen jaktet på Manuela Ramin-Osmundsens venninner og Åslaug Hagas leieboere, hadde Stoltenberg blant annet sørget for tidenes trygdeoppgjør, men hvem skrev om det?

Det er selvfølgelig forklaringer det er fristende å akseptere, men vanskelig å dokumentere. Det forutsetter at velgernes atferd er rasjonell og informert. Hvis de bare hadde visst alt Jens & Co gjorde for dem, ville de også satt pris på det. Men politikk handler ikke minst om å fortelle den beste historien om livene våre. Det klarte de rødgrønne i forrige valgkamp. Siden har det vært stille. Kaffen er klar, men hvem er det som skjenker?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med et historisk og spennende flertallsprosjekt har regjeringen klart det kunststykke å overlate mye av initiativet i den politiske debatten til opposisjonen. Til tross for kaos og kiving på borgerlig side klarer den stadig å framstille regjeringen som en vandrende katastrofe. Allerede halvveis startet spekulasjonene om hvilken borgerlig konstellasjon som ville overta etter neste valg, og med dagens målinger snakker man som om løpet er kjørt.

Det er det ikke. Ingen som fulgte Jens Stoltenbergs siste valgkamp bør undervurdere hans personlige velgertekke eller Arbeiderpartiets formidable valgkampmaskineri. Noe av problemet er at Stoltenberg slår av bryteren mellom valgene og konsentrerer seg om å administrere regjeringens arbeid. De egenskapene som gjør ham til en dyktig og respektert trepartileder er samtidig hans svakhet i forhold til velgerne. Innen regjeringen er ferdig med sine interne seminarer og alle er blitt enige, har det festet seg inntrykk av endeløse dragkamper og manglende besluttsomhet. Hans sjenerøse og anstendige behandling av statsråder i trøbbel, får folk til å spørre hvem som egentlig er sjefen.

Forklaringen på den manglende oppslutningen kunne også leses ut av merittlisten han la fram på Huk i går morges. Mens Stoltenberg i begynnende valgkampmodus snakket engasjert om ideologiske forskjeller mellom de rødgrønne og de borgerlige, ikke minst Frp, var de tre viktigste sakene på lista hans et resultat av brede politiske forlik i Stortinget: Klimaforliket, pensjonsreformen og stat/kirke-reformen. Alle sammen historiske vedtak som vil få konsekvenser for velgerne i generasjoner framover.

Uten tvil kan kompromissets mann, Jens Stoltenberg, ta mye av æren for at forlikene kom i stand og reformene på plass, men det er tvilsomt om folk flest lar seg oppildne av godt politisk håndverk. I oljeriket Norge er det dessuten vanskelig å imponere velgerne med å kaste penger etter dem. Det hjelper lite å peke på at vi aldri har brukt mer penger på helsevesenet når det stadig oppstår små og store kriser i sykehusene. Igjen er det historien som må fortelles, ikke de tørre fakta.

Det er heller de små, men håndfaste slag som å fylle skolenes bassenger som skaper godvilje og begeistring. Det er de definerende symbolsakene som kontantstøtten de fleste politikere drømmer om å finne, men som Jens Stoltenberg løper forbi på sin vei mot Soria Moria. Han er ute på en politisk maraton og har timet alt perfekt slik at han når i mål på sin egen idealtid. Underveis lar han seg verken forstyrre av tilrop fra publikum eller konkurrenter som spurter forbi.

Jens Stoltenberg håper til slutt å vekke begeistring fordi han innfrir det han lovet. Men selv ikke lokførere på Østfoldbanen får applaus for å være i rute.

Da er det alltids noe nytt å klage på. Som Stoltenberg selv sa da han påpekte at gårsdagens pressekonferanse ble avholdt et steinkast fra Bakke-villaen med strandlinjen som regjeringen kjøpte før den tiltrådte: – Men det har jeg trukket fram så mange ganger at det får holde nå.

De rødgrønne får ikke takk for det de har gjort, men det de skal gjøre. Fordelen med å ha kvittert ut Soria Moria er likevel at regjeringen kan dokumentere at den er i stand til å innfri sine ambisjoner, om ikke alle andres forventninger.