Jens trenger dårlige tider

De rødgrønne trenger en bråstopp i økonomien. Spørsmålet er om den kommer fort nok til at de vinner valget, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arbeidsledigheten er lav. Lønningene er så gode at tyskere, nederlendere, svensker og alle tenkelige europeere strømmer hit for å jobbe. Helsevesenet har aldri behandlet flere. Prisstigningen er lav. Feriepengene er rundt hjørnet. Og hva sier folket? «Siv Jensen»! Fremskrittspartiet er i tropevarmen blitt landets største parti. Dette kan forklares med «de stigende forventningers misnøye» som jo er et velkjent paradoks. Men det kan også forklares med noen økonomisk-politiske lovmessigheter. I gode tider er det konkurranse om arbeidskraften. For å unngå overoppheting, lønnskarusell og ukontrollert prisstigning må politikerne holde forsiktig igjen. Hvor kan politikerne holde igjen? I sine budsjetter. Deres oppgave er å forvalte og fordele offentlige midler. Politikere driver ikke butikk. De sørger for at stat og kommuner har mål og midler. Men når private bedrifter går så godt at finanseliten feirer sine bursdager i St. Tropez og vi andre kjøper bil som aldri før, blir det rift om arbeidskraften og for få som skal utføre jobbene i dette landet.

Hvis staten under en høykonjunktur skulle pøse på med midler til alle gode formål, hadde først lønningene og deretter prisene steget for mye og for fort. Norsk næringsliv ville ha priset seg ut på det internasjonale varemarkedet og festen ville endt med dundrende bakrus, med konkurser, arbeidsledighet og armod. I slike tider må regjeringen dosere helt riktig. Og helt riktig dosering er kjedelig og forsiktig. Derfor har det en politisk kostnad. Folket, velgerne, brukerne blir ikke fornøyd. Og slett ikke de ansatte i den offentlig finansierte velferdssektoren. For de sakker alltid etter lønnsmessig i høykonjunkturer, når private bedrifter har på seg spanderbuksene. Derfor er det alltid på slike konjunkturtopper vi får streiker blant offentlig ansatte med høyere utdanning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Særlig for en regjering som mener offentlig sektor skal være stor og god og kompetent og konkurransedyktig mot private alternativer, er gode tider pyton. Nettopp fordi man må bremse svakt, når man helst ville gitt gass. En annen ulempe i gode tider er at alle satsingsområder blir dyrere å gjennomføre. Full barnehagedekning er blitt mye dyrere for kommunene enn man hadde tenkt seg fordi byggeprisene har vært «all time high». Annerledes er det i dårlige tider. Når ledigheten begynner å melde seg i bygningsbransjen, er det tid for å tenke stort i regi av stat og kommune. Det er da hovedflyplasser bør bygges. Det er da operaer bør bygges. Det er da LO-leder Roar Flåthen kan få gehør for litt av det han ser for seg når han foreslår en satsing på jernbane på 50 milliarder kroner. Det er da SV med en viss troverdighet kan stille seg bak Lønnskommisjonen og foreslå et særskilt tillegg på 30 000 kroner til pleiere og pedagoger i offentlig sektor. Kanskje nærmer vi oss et slikt punkt.

Den siste tida er det blitt lagt fram flere økonomiske rapporter fra tunge prognosemakere. Først var det Statistisk sentralbyrå. Så var det Norges Bank. Og i går ble OECDs ferskeste analyser presentert i næringslivsavisene. Melodien er den samme. Konjunkturtoppen er passert. Svekkede vekstimpulser fra utlandet og svakere utvikling i etterspørsel fra husholdningene trekker ned. Ute som hjemme. Renteøkningene begynner for alvor å påvirke husholdningenes etterspørsel. Høye energipriser likeså. Boliginvesteringene har falt, og forbruksveksten har gått kraftig ned. Nesten 150 000 i etableringsfasen er i yttergrensen av hva de tåler økonomisk.

Når regjeringen i utgangspunktet bandt seg til å holde skattenivået uendret på 2004-nivå, ga den fra seg et virkemiddel som kunne ha bremset oppturen i privat sektor. Det var også et politisk valg siden ingen velgere liker skatteøkninger. Dermed har regjeringen måttet regulere temperaturen i økonomien gjennom budsjettene.

Selv om vi aldri har pløyet så mye oljekroner inn i budsjettene som nå, tillater handlingsregelen bruk av enda mer. Finansminister Kristin Halvorsen bruker nemlig ikke hele avkastningen på 4 prosent. Hun gir ikke gass i nedoverbakke. Hennes forgjenger, Per-Kristian Foss, brukte mer enn 4 prosent for å motvirke dårlige tider i 2002 og 2003. Det andre virkemiddelet er renta. Den er nå i manges øyne høy nok. Hvis det begynner å butte skikkelig, må Norges Bank sette ned renta og regjeringen må bruke mer oljekroner.

Begge deler er populært, og kan være halmstrået som redder dagens regime fra undergangen. Så rart det enn er.