Jens uten effekt

I løpet av noen korte uker ble det ganske annerledes enn det var tenkt for Jens Stoltenberg og hans modernister. Forholdet til de avsatte sentrumspartiene er elendig, meningsmålingene stuper, og mediene stiller spørsmål ved Jens-magien. Regjeringen er havnet i forsvarsposisjon mot slutten av sine hundre hvetebrødsdager, som skulle brukes til å komme på offensiven. I partiledelsen vokser erkjennelsen av at Finansdepartementets jerngrep på politikken må brytes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Velgerne ønsker klarhet og politikere som legger fram en politikk de kan se tydelig. Jens Stoltenberg er tidligere finansminister og har bemannet sitt kabinett med seg selv som super finansminister. Ved starten av hans regjeringstid kan det se ut som om han hemmes av sin tidligere regjeringserfaring. Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett har her i avisa gitt finansminister Schjøtt-Pedersen tilnavn som «Vår tids Neibæk» etter gnieren Søren Jaabæk. Statsministeren og hans kollegium har framstått som handlingslammet og svinebundet av byråkratisk økonomisme. Velgerne venter at politikerne viser vei ut av vanskelige situasjoner og finner måter å bruke den enestående handlefriheten som store nasjonalinntekter gir dem.

  • Det er ikke mulig å holde på velgernes tillit dersom du godtar at utgiftene til å holde Telemark bataljon i Kosovo skal dekkes inn med kutt i nødvendige velferdstiltak her hjemme, slik Jens Stoltenberg har gjort. Velgernes inntrykk er at statsministeren følger økonomenes og sentralbanksjefens instruks framfor å være den som instruerer. Dette frontkolliderer med forventningene Jens Stoltenberg selv skapte da han karakteriserte regjeringen Bondevik som «enestående svak». Men det er ikke handlekraft og styrke Stoltenberg utstråler når han henvender seg til velgerne med klippetro på økonomien som en eksakt vitenskap. Der blir han dessuten motsagt av Trygve Hegnar hver bidige dag.
  • Regjeringen Stoltenberg toget inn i regjeringskontorene og ble der. Statsrådene hadde hvert sitt Andy Warhol-kvarter med berømmelse, og gikk deretter stort sett i ett med tapetet. Unntakene var sykehuspakken, EU-politikken og lønnsoppgjøret i offentlig sektor. Etter en serie kommentarer om at regjeringens hvetebrødsdager var en stille tid, kom det forhåndsvarsel om at statsministeren skulle holde en uvanlig godt forberedt og gjennomarbeidet tale i Bergen. De unge og flinke ved Statsministerens kontor formidlet på forhånd detaljer om at talen hadde sirkulert gjennom regjeringen og hadde vært gjenstand for et seks timer langt regjeringsmøte. Talen skulle være statsministerens politiske selvangivelse med mer innhold enn trontalen, som man nesten ikke hadde hatt tid til å forberede. Og så lekket de gode hjelperne hovedpunktene i talen slik at de sto i avisene den dagen talen skulle holdes. All dramatisk effekt var dermed fjernet da Stoltenberg sto på talerstolen og bare kunne bekrefte det som alle allerede hadde lest i avisene. «[...] det var noe litt puslete over hva han tenker seg å få til,» skrev Hilde Haugsgjerd her i avisa fra Bergen.
  • Stoltenberg begrunnet sin karakteristikk av Bondevik-regjeringen blant annet med at den ikke klarte å skape flertall for sin politikk, men led nederlag i Stortinget og ble instruert av flertallet. Forleden sto opposisjonen igjen samlet i flertall mot regjeringen og instruerte Stoltenberg til å trekke tilbake et brev som både var skrevet og sendt om kommunenes bygging av omsorgsboliger. I løpet av kort tid er det blitt en serie nederlag, i tillegg til dem som Arbeiderpartiets gruppe selv har påført ham. Idet Stortinget går inn i sesjonens avsluttende uker, er forholdet mellom regjeringen og partiene i sentrum like surt som det var i 1996.
  • Statsministeren sier nå at det bare er valg, ikke målinger som teller. Men valg må vinnes, og det er bare sjelden de vinnes på tross av målingene. Og vinnes ikke valget, blir det noen andre som får æren av at det ble ordnet opp i driften av sykehusene innen revidert nasjonalbudsjett våren 2002.