Jentegreier

Ruth Handler er død. Hun kopierte Lilli, ei tysk sexdokke for menn,og skapte et nytt univers, et imperium, selveste Barbieworld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SKULLE PINADØ vært Walt Disney som døde uten større ståhei enn en notis i Aftenposten, slik tilfellet nylig var med Ruth Handler. Og Ruth Handlers innflytelse er på mange måter å sammenlikne med nettopp Disney som vestlig, seinere global, ikonskaper. Hun fant opp Barbie-dokka som til nå har solgt over en milliard eksemplarer i mer enn 150 land siden fødselen i 1959. Ruth Handler ble på slutten av de latterlige 50-åra, den hjemmeværende husmorens mest blankpussede glanstid, en av de betydeligste forretningskvinnene i USA. Som selvstendig og utearbeidende mor har hun vært utskjelt av feminister over hele verden for å gi jentebarn uetiske og helseskadelige idealer. Hun har regjert de plastrosa jenterommene som eneveldig despot, ifølge puristene blant oss, vi som prakket gravemaskiner, racerbiler, tanks og karslige guttedokker på våre døtre for å skjerme dem mot amerikansk, sukkersøt og kjønnssegregerende imperialisme. Klokere mødre innså raskt at Barbie var et varsel om, noen vil si en foregangskvinne for, ei ny tid der jenter måtte lære å treffe sine egne valg.

BARBIE VAR den første dokka som så ut som et voksent menneske, i motsetning til babydokkene jenter hadde fått for å øve seg på å bli omsorgsfulle mødre. Barbie ble et brudd med jenterollen. Barbie ble det fysiske uttrykket for jenters egne drømmer om sin egen framtid. Riktignok var rolleutvalget til å begynne med begrenset til sykepleier, fotomodell, sexobjekt og flyvertinne. På den annen side var og er Barbie et uttrykk for sin egen samtid. I dag har hun et bredt register å spille på, utvidet gjennom åra i takt med kvinners rolle i yrkeslivet, til lege og politikonstabel, lærer og astronaut. Da USA vant VM i fotball i 1999 på hjemmebane, oppsto en sporty fotball-Barbie. Den til å begynne med usannsynlige, timeglassproporsjonerte og fortunge blondinen, 50-åras cocktailbarvertinne, hadde på ny vist sin evne til å uttrykke sin egen tid.

SOM IKON er Barbie universell, en arketyp, altså en urform, for etterkrigstidas jenter som kan overføre sine idealiserte selvbilder på denne vesle vanskapningen med de lange beina, de store brystene og den minimale livlinjen. Det har riktignok vært forsket og skrevet mer om Barbie enn om ansjosens seksualliv, men allerede på 60-tallet slo prestisjetunge akademikere fast at sjansen for at en levende kvinne i full størrelse kunne komme til å se ut som Barbie, med Barbies proporsjoner, var 1 til 100 000. Likevel, eller nettopp derfor, overgår Barbies status både Campbells suppebokser, Coca-Cola og Mikke Mus, også hos postmodernister som Andy Warhol og alle verdens installasjons- og videokunstnerne som har valgt seg en Barbie som uttrykk for hva det nå skal være. I en oversikt over de vesentligste begivenhetene i kvinnehistorien, fra Clemson University i USA i 1997, er oppfinnelsen av Barbie rangert på linje med utgivelsen av Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» og p-pillen.

KVINNEBRYSTET ble uten tvil Ruth Handlers skjebne. Som ektemannens partner i det vesle selskapet Mattel, som hadde spesialisert seg på musikkinstrumenter i barnestørrelse og lekekopier av våpen fra westernfilmer, ivret hun for ideen om ei voksendokke for jenter. Men først da hun på en reise i Tyskland kom over ei veldreid sexdokke som ble solgt i tobakksbutikkene, og utarbeidet en prototyp av Barbie i vinyl - oppkalt etter datteren - med de enorme brystene til sexdokka, ble det fart i sakene. Etter fem år gikk Mattel fra å være en garasjebasert mann-og-kone-bedrift til å bli et av de 500 største børsnoterte selskapene i USA. Inntil Ruth Handler fikk brystkreft i 1970 og ikke lenger klarte å følge med i driften. Hun og mannen forlot konsernet, hun ble også bøtelagt og straffet med samfunnstjeneste på grunn av injurier og falsk forklaring, og befant seg plutselig tilbake på start. Minus et bryst som var operert bort, men som skulle gi støtet til hennes videre karriere.

«HERREGUD, det er bare menn i denne bransjen,» utbrøt Ruth Handler da hun på jakt etter en brystprotese ble anbefalt å stappe sokker i bh-en hvis hun ikke ville ta til takke med en klumpet protese av hardplast. Dermed oppsto «The Nearly Me»-brystet som hun fikk produsert av et mykt kunststoff fylt med flytende silikon, både høyre- og venstrebryst, og tilpasset kvinners ulike bh-størrelser. Da tidligere presidentfrue Betty Ford fikk kreft og mistet et bryst, var det Ruth Handler som skaffet henne et nytt. Og på samme måte som damen i sin tid hadde gått utradisjonelt til verks med markedsføringen av leketøy, hun var av de første som tok i bruk TV som nytt medium for annonsering, ble hun en hissig deltaker i alle slags talkshow på vegne av brystkreftopererte. Og hennes salgsteam besto av et middelaldrende lag kvinner som alle hadde overlevd den samme operasjonen. Kvinner skulle heretter kunne skyte sitt kunstige bryst fram, uten å skamme seg.

DET ER med andre ord litt av en pioner som døde forrige helg i Los Angeles. På ledersidene i The New York Times er hun hedret med ærbødig omtale, den eneste nekrologen over Barbie som noensinne vil stå på trykk, heter det. Og lederskribenten har et poeng til når hun understreker at Ruth Handler aldri ga stemme til verdens mest populære dokke. Det er småjentene selv som får dikte egne drømmer med sine stemmer. Det skal vi feire. Hvis bare min datter kan tilgi meg guttedokka.