Jenteskole?

Politikere ønsker reaksjonær løsning på ikke-eksisterende problem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Skolen passer best for jenter, innrømmer Kunnskapsdepartementet». Denne meldingen kom fra NTB 17. oktober i år, og ble gjengitt i flere av landets største aviser. Anledningen er professor Thomas Nordahls rapport Jenters og gutters situasjon og læring i skolen, som hevder at norsk skole favoriserer jenter.

«Mindre vekt på strukturert undervisning passer dårlig for mange gutter, og jeg synes Nordahls påstander virker godt belagt», sier statssekretær Lisbeth Rugtvedt i Kunnskapsdepartementet.

Det er tydelig at Rugtvedt ikke har lest rapporten hun tar til inntekt for sine synspunkter, siden denne overhodet ikke inneholder belegg for at mangel på struktur eller andre trekk ved undervisningen favoriserer jenter og forårsaker jentedominansen i skolen.

Det er bekymringsverdig nok at politikere og presse ikke har betenkeligheter med å bruke ikkeeksisterende dokumentasjon for å restarte hylekoret om diskriminering av menn. Like ille er den medisinen som foreslås mot det innbilte problemet.

Siden hverken Nordahl eller de mange politikerne som har erklært seg enige sier hva de mener med ”strukturert undervisning”, regner jeg med at det betyr en fortsettelse og forsterking av det som på tross av alle reformer fortsatt er den dominerende undervisningsformen i skolen: Passiv mottaking og reproduksjon.


Skolen er den samme


Nordahl bruker grunnleggende forskjeller i jenters og gutters sosiale adferd for å forklare forskjellene i prestasjoner på skolen. Jenter er angivelig motivert av vilje til å tilpasse og innordne seg, mens gutter er motivert av behov for å markere seg og vise autonomi. «Dette [altså forskjellene mellom jenters og gutters motivasjoner] innebærer også at gutter ser ut til å ha behov for en sterkere ytre struktur får[sic] å lære og senere kunne bli selvstendige» skriver Nordahl i rapporten.

Hvordan en sterkere ytre struktur bedre skal fremme læring hos gutter fulle av markeringsbehov og higen etter autonomi, sier Nordahl ingenting om.

I og med at rapporten bygger på det falske premisset om at skolen radikalt har forandret seg, ser ikke Nordahl det åpenbare: Det viktigste kriteriet for å lykkes i dagens skole er det samme som det alltid har vært. Man skal innordne seg læreren og vise gode evner til å reprodusere informasjonen læreren anser som viktig. Ut fra Nordahls beskrivelse av gutters og jenters sosiale legning, kan nettopp dette forklare jentenes høyere karaktersnitt.
Jeg skal ikke nekte for at jeg i min tid innenfor den norske offentlige skolen, fra 1990 til 2002, opplevde sporadiske tilfeller av prosjektarbeider, der vi i de mest ekstreme tilfellene kunne gå hele skoletimer uten å måtte sitte stille og høre på læreren. Til tross for dette er det ingen tvil om at den dominerende undervisningsformen var den samme gamle. Læreren sto og fortalte. Elevene skulle reprodusere det læreren hadde fortalt. Til tider ble læreren som informasjonskilde byttet ut med bøker vi ble tvunget til å kjøpe på grunnlag av en pensumliste – en praksis som er stikk i strid med intensjonene i Reform 94.

Prosjektarbeid har kanskje blitt enda mer utbredt etter at jeg gikk ut av den videregående skolen. I prosjektene ligger imidlertid i de fleste tilfeller den autoriserte pensumlitteraturen i bunnen. Andre informasjonskilder er i beste fall supplementer. Den påståtte selvstendigheten eksisterer først og fremst på overflaten. Prinsippet er det samme som før. Det finnes godkjent, autorisert informasjon, og det finnes annen informasjon. En grunnutdanning som fremmer selvstendig og kritisk tenkning er like langt unna i dag som den var før reformalderen.


Lærersabotasje


Da Reform 94 ble lansert, fantes det all grunn til å tro at denne virkelig ville føre til radikale forandringer i skolen; Den autoritære undervisningsformen der sannheten forvaltes gjennom pensumlister og lærernes monologer, skulle byttes ut med ”målstyrt læring”.

Målstyrt læring innebærer at elevene skal bedømmes ut fra i hvilken grad de har nådd kravene i læreplanen. Hvordan de skal tilegne seg den nødvendige informasjonen for å oppnå disse målene, skal ikke være fastsatt av pensumlister med lærerautorisert informasjon. Elevene skal selv kunne velge ulike informasjonskilder. Det skal også være full klarhet fra lærerens side om hvilke kriterier som vil brukes for å bedømme elevens måloppnåelse. Dette i motsetning til den eksisterende situasjonen der læreren har frihet til å bedømme fullstendig etter skjønn, uten ansvar for å måtte vise hvilke kriterier som er lagt til grunn.

En slik reform ville ha endret lærerens rolle og fjernet mye av den vilkårlige makten som dessverre ligger i lærerrollen. Læreren ville ikke lenger blitt den eneveldige forvalter av den fulle og hele objektive sannhet, men en slags konsulent for å hjelpe elevene til å selv bli i stand til å finne og ta i bruk relevant informasjon.

Dette var ikke populært blant konservative lærere.

Og det var nettopp det som drepte Reform 94. De viktigste delene av reformen ble aldri gjennomført. De viktigste årsakene til dette var manglende forståelse for målstyringstanken i alle ledd i skoleverket, og en nærmest sabotasjeliknende holdning blant lærerne. På så godt som samtlige norske videregående skoler nektet lærerne å endre undervisningen i henhold til reformen. Pensumlistene ble beholdt. Forelesningsformen ble beholdt. Elevenes reproduksjon av lærersertifisert informasjon ble beholdt. Lærerboikotten tok ikke form av åpen konflikt. Den besto av en fortsettelse av gammel praksis som ingen reagerte på.


Nytt konsensus


I stedet for å kritisere lærerne for denne boikotten, har politikere og presse skapt et konsensus om at man må gi lærerne mer innflytelse over elevenes skolehverdag. Et faktum som ikke har noen plass i det nye konsensuset, er det at lærerne har egeninteresse av å bevare sin egen rolle som allmektig forvalter av informasjon til den oppvoksende slekt.

Som så ofte ellers smelter egeninteresse sammen med idealistisk overbevisning. Det er en utbredt tro blant lærerne på at elever som utsettes for en informasjonsstrøm som ikke er sensurert av dem selv, ikke vil være i stand til å vurdere informasjonskilder opp mot hverandre etter andre kriterier enn om informasjonen er autorisert eller ikke. Dette har lærerne sikkert delvis rett i, siden elevene fra første klasse blir lært opp til at informasjon ikke er noe de selv skal kunne vurdere. Det som avgjør hva som er god informasjon, er lærerens godkjenning.

Hva som faktisk ville blitt følgene av en reell innføring av Reform 94 er umulig å vite, siden lærerboikotten var særdeles vellykket. En sannsynlig effekt av en gjennomføring av reformen, er at norske barn ville blitt oppdratt til selvstendige individer med evner til kritisk tenkning.


Nysgjerrigheten svekkes
Det er påvist at barns nysgjerrighet svekkes betraktelig etter at de begynner på skolen. En sannsynlig effekt av en reell innføring av en slik læringsform som reform 94 foreslår, er at nysgjerrigheten ville blitt bevart, noe som ville gitt elevene bedre forutsetninger for å lære. En befolkning av elever som vokser opp i en virkelighet der informasjon må vurderes selvstendig, og ikke er sann bare fordi den er godkjent av en lærer, vil også ale betraktelig flere kapable forskere og kunne bidra til å transformere Norge fra råvareeksportør til en moderne og konkurransedyktig kunnskapsøkonomi.

En siste sannsynlig positiv effekt ville vært nettopp en utjevning av den skjeve kjønnsfordelingen i toppen av karakterskalaen. Hvis årsaken til at gutter mislykkes er deres trang til autonomi, skulle man tro den beste kuren var et undervisningssystem der det var mulig å utmerke seg på andre måter enn ved tilpasning til en eneveldig lærer. Utjevning av kjønnsforskjellene i skolen blir slik bare en bieffekt av en endring som kommer alle elever, uansett kjønn, til gode.

Innlegget har vært trykket i Argument #05 2007. Argument er et magasin av og for studenter ved Studentsamskipnaden i Oslo med artikler innenfor samfunns-, kultur- og vitenskapsområder.