Jern eller hjerne?

Hvordan skapes verdier, og hvor skapes de? Slike spørsmål har vært debattert intenst i sommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORSK samfunnsdebatt hadde vært fattigere uten striden om hvor verdiene skapes her i landet. I nord insisterer de på at det er fisken som er grunnlaget for all norsk lykke, inne i fjordene på Vestlandet mener de at landet ikke ville ha klart seg uten vannkraften, mens andre vestlendinger peker på oljen. Verdiskapingen skjer med andre ord i distriktene. De siste ukene har vi hatt gående minst et par debatter om dette. Den ene har gått i Nationen etter at avisa brakte resultatet av en omfattende undersøkelse som NHO sto bak og som konkluderte med at verdiskapingen først og fremst skjer i sentrale strøk. «Resultatet av det omfattende forskningsarbeidet slår langt på vei beina vekk under påstanden om at det er distriktene som bidrar mest til verdiskapingen i Norge...,» heter det noe resignert i bondeorganets reportasje. Som ventet skapte dette rabalder. Den andre har gått i Dagsavisen og Nordlys der to kommentatorer fra sør og nord har tørnet sammen i kjølvannet av Vardø-opprøret tidligere i sommer. Nordlys-redaktøren Hans Kr. Amundsen svinger seg opp mot de store høyder om naturressursenes betydning for verdiskapingen, og mener at inntektene derfra selvsagt tilhører distriktene.

DENNE RITUELLE MANNJEVNINGEN mellom byer og distrikter er like gammel som forestillingen om Norge som en politisk enhet. Distriktene har underbygd sine krav på nasjonal respekt ved å vise til naturressursene og deres verdi, mens de sentrale strøk, der menneskene har en tendens til å flokke seg, er snylterne. Og til en viss grad har det lyktes distriktene å få gjennomslag for at naturressursene til og med er distriktenes eiendom. Harald Hårfagres samlingsverk er så visst ikke fullført. Denne troen på naturressursene som avgjørende for nasjonens velstand er antakelig rester av den sosialøkonomiske skole som kalles fysiokratene, og som var en 1700-tallsreaksjon på merkantilismen. Etter fysiokratenes syn var det nettopp næringer basert på naturtilganger som skapte verdier for samfunnet. Siden fysiokratene tok utgangspunkt i franske forhold, mente de at kjernen i all verdiskaping lå i jordbruket. Men det er lett å overføre denne tankegangen til Nord-Norge og fisken, til kraftkommunene og kraften, til oljebasene og oljen. Da faller naturligvis de sentrale strøkene med hovedstaden i spissen fullstendig sammen i sammenlikning.

MEN TANKEGANGEN MÅ være feil. For flere av verdens rikeste land har jo knapt råstoffer i den forstand man tenker på her. Singapore er ett eksempel, Hongkong et annet. I Sveits har de rett nok et bra jordbruk, men de store verdiene springer ut av helt andre virksomheter, f.eks. bank og finans. Landet er nok kjent for sine gjøkur, men gjøken er ingen naturlig råvare for urmakerne. På den annen side finnes det masse fattige land som er fulle av tradisjonelle naturråstoffer. Nigeria har f.eks. enorme oljeressurser, men er fortsatt et fattig land. Russland, som både er stort og som inneholder ufattelig mye råstoffer, er fortsatt ganske tilbakeliggende.

I DET HELE TATT: Det som kjennetegner råstoffrike land, er at råstoffene ofte har vært utgangspunkt for mye elendighet. For råvarer kan man slåss om og tilkjempe seg kontroll over med hjelp av våpen og soldater. Derimot går det dårlig når man med militær makt prøver å tvinge mennesker til å tenke, til å bruke sin kreativitet for å finne metoder til å foredle råvarene, til å lage plast av oljen eller rett og slett å sette sammen strømførende deler til mikroprosessorer for datamaskiner. Råvarene har liten verdi om det ikke finnes mennesker som kan behandle dem, som finner på ting man kan lage av dem.

DERFOR TROR JEG at det er viktigere for distriktene å sørge for at menneskene utvikler sin hjernekraft uansett hvor de bor enn at fisken eller oljen på liv og død skal bli igjen der og holdes fram som en spesiell verdi. Jeg hørte på radio i går morges at unge kandidater fra universitet og høgskoler får ettergitt store deler av sin studiegjeld hvis de bosetter seg ei tid i Finnmark. Det er fornuftig distriktspolitikk. For det er menneskehjernen som er grunnlaget for all økonomisk framgang, hjernekraft er viktigere enn jern. Derfor er det der menneskene lever og får utnyttet sin fantasi og tenkekraft at de virkelige verdier skapes. Og da er det kanskje ikke å undres over at de største verdiene skapes der det er mange mennesker.