Jernkvinnen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Bestemoren min leser alltid lokalavisa bakerst, slik at hun får med seg dødsannonsene først. Dødsannonsene er som en sladrespalte for hennes generasjon, en slags "hva har hendt siden sist", hvem har takket for seg de siste to dagene? Selv har jeg aldri lest dødsannonsene og nekrologer - ikke før jeg kom hit til USA. For i New York Times er nekrologene godt lesestoff. De er ikke bare emosjonelle eller pliktoppfyllende hilsener fra venner og kollegaer, de er velskrevne hyllester ført i pennen av avisens egne journalister. I New York Times minnes både rikinger og gateoriginaler. Nekrologene er små historier om interessante mennesker, og livet de levde.

Om Martha Mason, for eksempel, som ble født, vokste opp, levde og døde i den lille byen Lattimore i North Carolina. Hennes store stolthet var boka "Breath", som kom ut i 2003. Den kom ut på et lite forlag, den ble ikke anmeldt i de store avisene, og den ble kanskje aldri solgt utenfor North Carolina. Det utrolige er at boka ble skrevet i det hele tatt.

En septemberdag gikk 11 år gamle Martha Mason til sengs med en ukjent smerte i kroppen. Hun fortalte ikke foreldrene sine om det, fordi de hadde gravlagt sin 13 år gamle sønn samme dag. Det viste seg at Martha hadde polio, sykdommen broren døde av. Etter et år på sykehus sendte legen henne hjem i en jernlunge og sa til foreldrene at hun kanskje kom til å leve ett år til. Da Martha Mason døde for et par uker siden, hadde det gått seksti.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En jernlunge, som også kalles tankrespirator, er den eldste formen for respirator som holder et menneske i live ved kunstig åndedrett. Martha Mason var en av de siste håndfullene amerikanere som benyttet tanken der bare hodet stikker ut, og det kjennes ikke til noen andre som har tilbrakt så godt som hele livet sitt i jernlungen.

Martha Masons verden var horisontal, men hun gikk ut av skolen med de beste karakterene. Hun måtte hentes av en bakerbil da hun skulle begynne på college, men hun fulgte forelesningene via intercom og fikk bachelorgrad i engelsk i 1960. Da hun kom tilbake til Lattimore, begynte Martha Mason å skrive for lokalavisen, ved å diktere tekst til moren Euphra, som skrev for henne. Men da faren Willard hjerteinfarkt og ble invalid, hadde ikke moren lenger tid til sånt.

Det var i midten av 1990-årene verden kom til Martha Mason, i form av en taleaktivert datamaskin med internett. Årene før moren døde i 1998, var det Martha som fra sin 362 kilo tunge tank planla måltider, betalte regninger og sørget for at moren fikk behandling for dementi. Og så begynte Martha Mason å skrive igjen. Alene, i barndomshjemmet, fortalte hun livshistorien sin inn i mikrofonen. Og nå, når hun er borte, videreforteller New York Times den til verden.

Er det rart jeg har begynt å lese deler av avisa bakfra?