Jim Carrey: Overbetalt og undervurdert

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den rekordbetalte komikeren Jim Carrey trekker fulle hus i Statene med sin nye film «The Cable Guy». I dette intervjuet forteller Carrey om filmen, om hva Jim Carrey har til felles med The Beatles, og om hvorfor komikere har draget på damene... Stikkord: Jim Carrey Tekst: Stephen Rebello Foto: Alan Levenson/NTB Sak: Jim Carrey fikk 130 millioner for innsatsen i sin nye film «The Cable Guy». 9. august er filmen premiereklar i Norge. det Jim Carrey kommer strenende inn i rommet minner han om en ung, nyskrubbet utgave av James Stewart - på speed. Dette er altså mannen som på kort tid har gått berserkergang gjennom kassasuksesser som The Mask, Dumb & Dumber, Ace Ventura II og Batman Forever. Dette er mannen som kvitterer ut eventyrlige 130 millioner kroner for sin nye film, The Cable Guy, og som mottar et like sinnsvakt beløp for den neste. Han fikk originalregissøren for Ace Aventura: When Nature Calls sparket fra jobben, og nylig har han vært gjennom en rekorddyr og rekordomtalt skilsmisse fra kona Melissa. I dag stiller han med sort hår og sorte øyebryn. Det får ham til å se mer lumsk ut enn vanlig. - Tør jeg spørre hvordan det står til med hodet ditt nå om dagen? - Jeg har litt vanskelig for å vende meg til det akkurat nå, tilstår han. - Jeg farget håret sort da vi skulle filme The Cable Guy, og det satte meg fullstendig ut. Hver gang jeg så i speilet, mislikte jeg det jeg så. Jeg ble litt underlig til sinns av det. Men er ikke Carreys kommende film, The Cable Guy, bare en komedie hvor Carrey's ensomme kabelmontør driver den stakkars kabelabonnenten Matthew Broderick til vanvidd?- FILMEN ER BÅDE MUNTER og foruroligende på en gang. Rollen jeg spiller er veldig, veldig morsom, men den er også dypt alarmerende. Å leve seg inn i denne karakteren i lange perioder har vært tøft. Jeg har vært så deprimert enkelte dager at...vel, det er en bisarr rolle, konstaterer Carrey. Og han fortsetter: - The Cable Guy er en fyr som ble plassert i en stol foran TV'n av moren sin, og der satt han mens moren var ute og fløy etter mannfolk. Han har et desperat behov for en venn, og dette behovet får ham til å drive Matthew Broderick fra vettet. Han har nesten drevet meg fra vettet også - jeg går hjem fra jobb, og jeg føler meg som denne fyren. Tro meg; jeg gleder meg til å barbere av meg håret. Så kanskje denne kabelmannens dyptfølte savn slår an en streng hos Carrey? Selv skal han ha vokst opp i familieforhold som minte mindre om en situasjonskomedie enn om et Ibsen-drama. - Vel, jeg er bare en gærning som alle andre, sier han, og smiler som en kjempebaby. - Jeg husker da jeg drev og imiterte plater bakerst i klasserommet. Læreren skulle gjøre det pinlig for meg, så han ba meg komme opp og gjøre det samme oppe fra kateteret. Det betød slutten på alt normalt liv for meg. Jeg gikk opp og gjorde det foran hele klassen, og fant ut at det var veldig vanedannende - det å øse av seg selv for å skape en reaksjon hos andre. - Er du fortsatt avhengig av å gjøre det? - Javisst. Jeg har et abnormt behov for å bli lagt merke til - for å bli likt. Men jeg innretter meg ikke nødvendigvis etter hva publikum måtte forvente av meg. Jeg er ikke redd for å overraske, for jeg tror talent er noe som finner sitt publikum, uansett. Det er akkurat som The Beatles, de stod ikke stille de heller. De forandret seg, de skaffet seg en hel masse fiender og mistet mange fans, men de fikk også nye.THE BEATLES? Jasså, så Jim Carrey sammenlikner seg med The Beatles. Men så lefler han kanskje også med noen sånne bevissthetsutslettende maharishi-greier? - Jeg er ferdig med det der for lengst, svarer Carrey, mens det lyner passe forskrudd i blikket hans. - For tiden driver jeg med selvstudier. Leser tre bøker av gangen. Akkurat nå holder jeg på med «Staten» av Platon, «Intensity» av Dean Koontz - den er ikke annet enn kill! kill! kill! - og ettersom jeg aldri kan få nok av selvhjelp, leser jeg «Wherever You Go, There You Are». Jeg forsøker å lære noe. Du skjønner, i mitt første ekteskap - og dette er fortsatt et problem - var det nesten umulig å ha et normalt privatliv. Det er ikke så enkelt å være kreativ på settet, å gå gjennom all galskapen, motta all hyllesten - og så bare gå hjem. Det koster meg store anstrengelser å finne roen. - Det sies at du kan få temmelig kraftige raserianfall. Er det også noe du baler med til daglig? - Et av mine store handikap er at jeg ikke tåler kritikk særlig godt. Og da snakker jeg om personlig kritikk, som f.eks. går på hvordan jeg forholder meg til andre mennesker. Noe inni meg føler seg som dritt når jeg blir fortalt at jeg oppfører meg galt. Jeg er i bra balanse nå, men jeg har mine mørkere sider - å jada, jeg har all den dynamikken som trengs i denne bransjen. En stund var det mote blant kritikere å skrive nedsettende om Jim Carrey, men den trenden later til å ha snudd. Newsweek-kritikeren Jack Kroll har faktisk gått så langt som til å sammenlikne Carrey med komiske giganter som Harold Lloyd og Buster Keaton. På den annen side finnes det nok av folk som beskylder Carrey for å bidra til fordummelsen av Amerika. - Det gjør meg ganske forbanna noen ganger, sier Carrey, og sparker til et bordbein i opphisselsen. - Ikke sånn å forstå at det holder meg våken om nettene. Men alvorlig talt: Komedie er komedie. Jeg vet at det finnes kritikere som synes jeg er en idiot, og det eneste jeg har å si til dem, er at jeg er en person som vokser hver dag. Hvis jeg fortsatt holder på med Dumb & Dumber når jeg er 50, da kan de godt få lov å gi meg pepper. Det som plager meg, er at noen kan finne på å anklage meg for å fordumme Amerika, for jeg er ingen lærer. De folka får heller skolere nasjonen selv, hvis de mener at amerikanerne er så dumme. Jeg for min del forsøker bare å få folk til å le.CARREY HAR RYKTE på seg for å være komplett umulig å regissere. Han skal være både vrang og urimelig: - OK, det har hendt at jeg har reist meg opp midt under en scene og sagt «jeg er utslitt, jeg klarer ikke mer av dette, bare saksøk meg, jeg driter i hva som skjer». Eller kanskje jeg er i et fryktelig humør en dag - det hender jo fra tid til annen, for det er så følelsesladet det jeg holder på med. Da ringer jeg seinere til den som har fått gjennomgå og ber vedkommende om ikke å ta det personlig. Folk skjønner at jeg er under hardt press. Jeg tror ikke noen kan beskylde meg for å være urimelig. I det siste har Carrey vært en gjenganger i sladderpressen, både på grunn av ekteskapet som gikk fløyten og på grunn av sin turbulente romanse med skuespillerkollegaen fra Dumb & Dumber, Lauren Holly. - Hva kommer det av at mannlige komikere, som tradisjonelt ikke akkurat har vært Hollywoods storsjarmører, har en tendens til å slå seg sammen med så iøyenfallende damer? - Svære tissemenn, gliser Carrey. - Bare se på Milton Berle og Charlie Chaplin. Jeg mener; det finnes sikkert en og annen beskjedent utstyrt komiker som har drabelig sans for humor og fyndig Oscar Wilde-vidd. Men ååhh, vi andre...TOM HANKS TRONER fortsatt som et av Carreys fremste idoler. - Hanks er kongen på haugen i bransjen for tiden, og det er fullt fortjent. Jeg elsker filmene hans, og han virker som en hyggelig fyr. Men jeg tilhører på en måte en annen generasjon enn ham. Hanks er litt eldre enn meg, så vi slåss ikke nødvendigvis om de samme rollene. Selv har jeg nok av tilbud nå, og jeg pløyer meg gjennom en masse materiale. Jeg vil ikke miste kontakten med det komiske, men samtidig ønsker jeg å fortelle historier. Jeg vil ekspandere. Eller kanskje «bli mer fokusert» er et bedre uttrykk, sier Carrey. For selv om Jim Carrey hittil er kjent som komiker, ser han sjelden komedier selv. - Når jeg leier video, forsøker jeg som regel å få tak i det tyngste drama som tenkes kan. Jeg elsket Leaving Las Vegas. Den filmen leter fram en stråle av lys i en ellers nitrist materie. Nicolas Cage har baller som en elefant; han er vårt yrkes Picasso. Han sier liksom; «hvorfor kan ikke begge øynene sitte på venstre side av ansiktet? Hvorfor må det være så prosaisk?» - Den fyren har baller som en elefant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HISSIGPROPP: Jim Carrey er ikke bare morsom. Han har rykte på seg for å få noen temmelig kraftige raserianfall. - Problemet er at jeg ikke takler kritikk noe særlig bra, sier Carrey.